Nylig leste jeg denne setningen i referatet fra et kretsmøte hjemme i Norge: «Årsmeldingen var preget både av hellig utilfredshet og glad takknemlighet- -«

Hellig utilfredshet og glad takknemlighet kan altså forenes i en kristens liv, og i de oppgaver han fikk på jord. Kanskje vi heller burde si det slik: De må være der begge to om kristenlivet skal leves normalt og sunt.

Glad takknemlighet - fordi jeg ble Guds barn, fordi han tilga meg alle mine synder, da jeg falt ham tifote i min nød.  Han kastet alle mine synder bak sin rygg, i havets dyp, og vil aldri mere komme dem ihu. De er glemt for evig.

Glad takknemlighet - fordi jeg eier en daglig full syndenes forlatelse. Hver dag får jeg komme på nytt og bekjenne mine synder ved hans fot og få det oppgjort hos ham. Ved Faderens høyre i dag er han en soning for mine synder.

Glad takknemlighet - for barnekåret - barneretten: at jeg, usle menneskekryp, får kalles hans barn - og være det med alle barnets rettigheter - arving - Kristi medarving.

Glad takknemlighet - for håpet jeg har. Jeg vandrer mot himmelen, mitt nye hjem. Ved døden vil han ta meg til seg for at jeg skal være der hvor han er. da mister døden sin brodd, graven sin gru.

Glad takknemlighet - fordi jeg får tjene Herren den tiden jeg er her på jorden. Fordi jeg fikk hans kall til en gjerning i vingården. Han regner også med meg, har bruk for meg, trenger meg her nede. Jeg trenger ikke stå ledig på torvet.

Se, dette og meget mer er det som skaper den hellige takknemlighet hos en kristen. Dette er det som føder takken og lovsangen, abbaropet og tilbedelsen. Ja, gleden og takknemligheten gjennom evigheten engang blir vel en fortsettelse av det vi fikk oppleve alt her på jorden.

***

Men hva så med den hellige utilfredshet - den hellige higen - gudsbarnets lengsel? Kan dette forenes med glad takknemlighet? Vil ikke da det hele ødelegges - rives i stykker i en indre strid? Er ikke dette å kaste en neve sot i det nettopp fullførte, skjønne maleri. Blir ikke da kristenlivet triste år med solen evig gjemt bak mørke, truende skyer?

Ved begynnelsen av sitt virke på jorden slo Jesus an denne dype, evangeliske tonen. Det var på et fjell. Han hadde satt seg. Disiplene kom til ham, og hån opplot sin munn, lærte dem og sa --:

-Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres. Mat. 5, 3.

Salig - fattig.
Disse to ting hører altså sammen i en kristens liv. Det var noe av det første Jesus ville gjøre klart for disse unge kristne som fulgte ham opp på fjellet den dagen, og for sine disipler gjennom alle tider.

Salig . . . . Det er den glade takknemlighet.
Fattig. . . . Det er den hellige utilfredshet.
Fattig. . . . Det er en som alltid mangler noe, trenger noe, lengter etter noe, speider etter noe, sukker over seg selv, er ikke tilfredsstillet.

Jeg kan ikke lese Det nye testamentet på grunnspråket, så jeg vet ikke hva der står. Men oversettelsen til kinesisk er meget talende - klarere enn den norske.

«Fattig i ånden» er oversatt med hsü-sin. Rett oversatt er det «porøs hjertejord». Språkbildet er tatt fra den oppløyde, nyharvede åkeren som ligger der ferdig til å ta imot såkornet.

Og ser vi da ikke med en gang sannheten i Jesu ord:
- Salig er den kristen som har et hjerte som er rede til å ta imot, som åkeren tar imot sæden, ikke for å ha den for seg selv, men for en dag å gi tilbake hundre fold.

Hva har en slik nyharvet åker å si deg?
Er den ikke som et rop fra en del av selve jorden - et rop etter noe den kan gjemme i sitt myke skjød, gjøre noe ut av og gi tilbake.

Den som eier dette sinn - denne ånd - denne sjelstilstand - denne innstilling overfor selve guddommen, han er salig sier Jesus. Med andre ord - en kristen som lenges etter å ta imot noe, og er rede til å ta imot.

Derfor sender Herren sin plog og harv uavlatelig over vår hjerteåker, for salige er de som har oppløyd og ferdig harvet hjertejord.

- Himlenes rike er deres. . ..
Med dette sa Jesus at det å bli en kristen er å komme inn i et rike.

Jeg går allikevel uavlatelig med en beklemmende følelse av at de fleste kristne, meg selv medregnet, bare så vidt er kommet innom porten til dette riket - og er fornøyd med det. Jeg er jo en kristen, er jo innenfor. Hvorfor skal det så bråkes noe mer. Dessuten er jeg av de ydmyke kristne, er tilfreds med det jeg har. Jeg hører ikke til disse kristne som flyr lange veier og legger ut mange penger for å komme til møter hvor det store emnet er «Utdyping av det åndelige liv». Nei, jeg hører til de beskjedne i Guds rike... .

Mange av oss kristne - vel de fleste - blir bare der ved døren hele vårt liv. Og så ligger det et rike foran oss og kaller oss til livslang oppdagerferd. Sornmetider har jeg sagt det slik til meg selv, og visst sagt det der ute til de kinesiske kristne og -:

- Det å være en kristen, er hele livet å være på oppdagerferd i et rike - Guds rike - stadig søke, stadig lete, uavlatelig lenges etter noe mer, uoppholdelig tørste og hungre, speide og lytte, haste eller vente.

Dette riket er grenseløst - som Gud er det.
I dette riket har Gud satt meg - satt meg der med hunger og tørst og med en hjertejord opppløyd, oppharvet og rede. . ..

Og så er likevel mitt hjertes jord blitt en hard, tiltrampet landevei. Enn ditt -?

Hvor jeg skulle ønske du var en av disse kristne som stadig oppdager noe i Riket - opplever noe. Plutselig, som du leser Herrens ord en morgen, springer det en kilde i et kapitel du før har lest mange ganger. En kilde som veller fram og gjør deg så ubegripelig rik og glad denne morgen. Og som du ber en kveld, legger Herren plutselig en byrde på deg. Han sto og ventet der ved Rikets vei, hvor du hastet innover for å finne nye skatter. Da stanset han deg og ga deg en byrde du bærer til denne dag. . . . Til de selvtilfredse der borte ved porten kommer aldri han som deler ut byrdene. De er ikke rede til å bære. . . . Og der ved porten springer heller ingen nye kilder. De finnes der inne i de dype, stille skogene, langt vekk fra portlarmen.

Kristenlivets dype kilder springer i ensomhetens vide, glemte skoger.

(Første del af kapitlet "Hellig higen" i HELLIG URO -  af  Asbjørn Aavik - LUNDE FORLAG 1956 -Shafan 14-01-23)