Vi skal i dette nummer stanse for avsnittet i Rom 1,16-3,20:

Guds kraft til frelse

(1,16-17) Kanskje er det noen som leser disse linjer som kjenner på sin åndelige nød og fattig­dom. Du ville så gjerne være sterk i troen, du ville så gjerne ha kraft i ditt hjerte. Du sier: «Om jeg bare kunne ha stor frimodighet til a bekjenne min tro på Jesus.»

Se nå på Romerbrevets tema(1,16-17). Legg merke til hva som er Guds kraft til frelse. Det er ikke din syndenød, ikke dine bøn­ner, ikke en følbar kraft i ditt hjerte, det er ikke ditt seirende kristenliv eller din vitnetjeneste. Nei, det er evangeliet. Les igjen hele kap. 1 og se hva Guds evangelium handler om: Jesus Kristus, Guds Sønn.

Før vi går videre, la meg spørre: Hva er frelse? Den blir frelst som kommer til himmelen, den som er fri fra Guds vrede. Frelse i bibelsk mening, det er å stå fram for den hellige Gud, nå og på dommens dag, og ha en fullkommen lovoppfyllelse. Du skylder ikke Gud noe: Gjelden er betalt. Og du har en kled­ning, en rettferdighet, fra Gud selv, i Jesus, som gjør at Gud sier: I Jesus står du ren framfor mine øyne. Alle dine synder er tilgitt.

Se pa v.16 og17 igjen. Du ser at det er i evangeliet, altså ved budskapet om alt det Jesus er og har gjort for deg, Gud åpen­barer sin rettferdighet, ja avslører, viser deg, gir deg frelsens kledning. Ser du hvor Guds kraft er? Ser du hvordan Gud gir deg sin kraft?

Guds kraft er i Guds Ord. Ånden virker sam­men med dette Ord. Du hører om Jesus som levde et fullkomment liv i ditt sted, sann Gud og sant menneske, uten synd. Du hører at han bar dine syn­der opp på korset og ble straffet i ditt sted, at han stod opp igjen og er ved Faderens høyre hånd i dag. Han går i forbønn for deg.

Når du hører dette bud­skapet, hører du Guds kraft til frelse. Du hører, og da skaper Ånden ved Ordet troen i ditt hjerte, tillit til Jesus. Da roper hjertet: «Å Jesus, du er jo meg framfor Gud. Du tok min synd. jeg får meg til­regnet alt det du har gjort for meg.»Synderen blir ikledd kraften fra Gud. Jesus er selv din rettfer­dighet, han er din frelse. I ham har du tilgivelsen.

Ulydighet mot sannheten (1,18-32)

Gud vil at du skal bøye deg for denne sann­het: Det er bare ved tro på Jesus at du blir stående i Guds dom, dømt fri til evig frelse.

For at alvoret i dette budskap skal gå opp for oss, hvem vi er, av hedningeætt eller jøde­ætt, sa taler Gud til oss om menneskets fall og synd.

Ordet sier klart i fra at enhver av oss blir stilt ansvarlig overfor ham. Han har full rett til a dømme oss. Alle men­nesker skal dømmes ut fra den kunnskap og den er­kjennelse de har om Gud og sannheten. Noen skal møte Gud på grunnlag av det vi kaller den alminnelige åpenbaring, det de forstår ut fra seg selv, sin samvittighet og sine tan­ker, videre ut fra det de skulle forstå ut fra natu­ren og begivenheter i det daglige liv. Andre skal møte Gud både ut fra denne alminnelige er­kjennelse som alle mennesker har fått, og ut fra hans Ord, den særlige åpenbaring, Bibelen. Jødene fikk Guds Ord. Mange, mange av oss hedningefolk har også fått høre Guds Ord. Vi kjen­ner sannheten.

Men en ting er klart: Også i dag krever Gud oss til regnskap overfor sannheten. Hedningen som ennå lever uten Guds Ord har et ansvar ut fra lovens gjerning som er skrevet i hjertet. Jøden må svare for sitt kjennskap til de hellige skrifter. De mange millioner døpte i Norge, Danmark etc. kreves til ansvar for den sannhet de har fått.

Budskapet i dette av­snitt er klart: Forkaster du den sannhet du har fått, ja da overgir Gud deg til den løgn du velger å følge (1,24, 26 og 28). Vi ser syndefallets følger om­kring oss. Nasjoner og folk ødelegges av løgnens krefter. Ikke bare ser du hedningen i det ytterste mørke, fanget av djevelens makt. Men vi ser mennesker i vårt eget land, her vi fikk så mye kristen kunnskap, som bevisst med viten og vilje, trosser Guds gode skaper­ordning, trosser Guds Ord og bud. Ja, mange setter sin ære i sin mot­stand mot sannheten. Men opprør mot Gud, mot hans ordninger og Ord, fører til moralsk opp­løsning og ødeleggelse av mennesker og samfunn. Når mennesket forkaster Gud, da forkaster Gud mennesket.

Slik viser Guds vrede seg her i tiden. Når men­nesket bytter bort Gud og gjør seg selv til gud, når sannheten blir byttet bort med løgnen, da overgir Gud til urenhet, til skam­melige lidenskaper som homofili og lesbiskhet, til et uduelig sinn, slik at mennesker gjør det som ikke sømmer seg.

Hvordan tenker du som leser i Romerbrevet 1? Trolig kaller du deg en kristen. Du holder deg til Bibelen. Fint. Men se da til at du ikke forkaster eller fornekter Guds gode sannhet, hans skaper­ordning og hans Ord. Gud lar seg ikke spotte. Den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av sitt kjød. Syndens lønn er døden. La oss tenke pa dette ut fra Bibelen, ut fra Guds bud.

Skyldig for Gud

(2,1-3,20) Nå hører vi noen som sier: Ja, men jeg har ikke forkastet Guds skaperordning eller hans Ord. Fint. Likevel spør Herren deg: Har Ordet fått lov til å avsløre, ikke bare ditt ytre liv og dine gjer­ninger, men også ditt indre menneske, ditt syn­dige vesen? Er du selv blitt stilt inn under Guds dom og vrede over all synd og urenhet, slik·at det når deg til det innerste av ditt hjerte? Hoved­budskapet fra Gud i dette avsnittet er nettopp dette: Ingen av oss skal ha noe å forsvare oss med framfor den hellige Gud. Guds vrede og dom rammer ikke bare ytre, synlige synder. Den rammer hykleri, fariseisme og egen­ rettferdighet i det indre menneske.

Hedningen uten Guds Ord skal svare for seg, det samme skal jøden. Åpen­bare syndere i vårt nær­miljø stilles til regnskap. Men det gjelder også den som kaller seg med Kristi navn: Herren har rett til å avsløre oss. Israelsfolket fikk loven, omskjærelsen, Guds Ord. Og jøden kan da stå fram med Guds åpenbaring og påberope seg å være en lærer for andre. Spørsmålet blir li­kevel: Har Guds sanne Ord fått avsløre jøden i hans indre menneske slik at han ser sin indre urenhet, slik at han for­står at hjertet må om­skjæres ved Ånden (2,29)? Har jøden fått bruk for Skriftens Herre, Messias, Jesus Kristus?

Vi kan trolig dra sam­mmenligning mellom jødene med sine hellige skrifter og rike tradisjon, og oss som kaller oss kristne. Ofle legger vi til andre fine betegnelser til var kristenstand, slik som bibeltroskap, reformatoriske, pietistiske, vek­kelsesfolk, misjonsven­ner. Når vi roser oss av Gud, er det virkelig Gud som får æren? Les gjennom kap. 2,17-3,8: Du kal­ler deg og setter din lit til ...... Du roser deg av ...... Du har avsky for avgu­dene, men ......

Det er vel ingen av oss som bruker Bibelen og den rike kristne arven vi fikk til å lage våre egne avguder i hjerte, liv og virksomhet? Hva med røveri av selveste Guds tem­pel, at vi skulle la oss friste til å forandre Guds sannhet slik at den passer inn i et avgudstempel med våre egne avguder i hjerte og liv? Slik taler Luther om dette skriftsted (2,22).

Hva er det Guds Ord så sterkt vil bevisstgjøre for oss i dette avsnittet (2,1- 3,20)? Jo, at ingen av oss må forsøke å bygge vår frelse på oss selv, på våre gode gjerninger, vår egen fromhet eller vår innsats for Gud og hans rike. I lys av det som sies her må vi vokte oss for hykleriet, fariseismens surdeig, for en rettferdighet vi bygger opp på vårt eget verk, ja, at vi dømmer åpenbare syndere, men at vi selv skulle bruke Bibelen til å bygge opp en egen rett­ferdighet på et ubotferdig hjerte, et hjerte som ikke vil la seg dømme og bøye og innse sin fortapthet.

Budskapet er at ingen er rettferdig for Gud ut fra seg selv (3,10). Intet kjød, ikke noe menneske i hele verden, blir rettferdig­gjort for Gud ved lovgjerninger.

Kanskje skriver jeg til en som ikke «føler» at han eller hun er noen stor synder. Kanskje synes du at dette med syndeforderv er overdrevet. Det ødelegger selvbildet, hører du noen si. En skal heller forsøke å fremheve det gode i men­nesket, peke pa at vi er verdifulle og kan makte noe. La meg si en ting: Vi må ikke blande sammen dette med vår fortapte til­stand og så det at vi er noe, at vi kan noe osv. Vi taler om denne viktige sak at hele vår frelse måtte ord­nes av en annen, så for­tapte vi er. Kanskje håper du på at dine gode bønner, din bibellesning, din evangelisering, dine gaver til Guds rike skal gi deg noe ekstra på din åndelige konto. Du hører en.røst som spør: Er det nå helt sikkert at det er bare troen på Jesus som frel­ser? Skal jeg ikke ha noen gjerninger også? Er det ikke slik at en ekstra inn­sats fra min side kan sikre meg noe velvilje og legge til Jesu verk?

Les med omtanke og under bønn 3,9-18, se dette speil som Gud holder opp for oss: Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en (3,12). Du kan gjøre godt på det menneskelige plan, i heimen, på arbeidsplassen. Du har mennes­kelig kjerlighet. Du er vel ingen skurk. Nei, men du kan ikke gjøre noe åndelig godt som Gud kan godta til din egen frelse.

Ja, men jeg hører jo i mitt hjerte, og vet ut fra Guds bud, at Gud krever noe av meg. Så sant. Han krever hele deg, ditt hjerte, dine tanker, kraft og vilje. Og Gud firer ikke en millimeter på det kra­vet: Du må ha denne full­kommenhet for å komme inn i himmelen. Gud vil at du skal prøve deg på det:Du skal være fullkommen som Gud er fullkommen.

Men hør: Du oppfyller ikke Guds hellige krav, hans hellige bud, ved a gjøre gjerninger som er ufullkomne. Det er ikke nok å tenke at jeg skal gjøre så godt jeg kan. Du må lytte alvorlig til Guds bud, og du ser at synden blir levendegjort. Du ser at ved loven kommer erkjennelse av synd (3,19- 20).

Hva er det loven vil vise deg? At du aldri kan få fullkommenhet, at du al­dri kan få rettferdighet for Gud ved ditt eget strev. Nei, loven vil lukke din munn. Den vil gjøre deg skyldig for Gud. Den gjør synden overlag syndig, slik at du skal søke der du kan få en fullkommenhet som har oppfylt hele lo­ven, en rettferdighet som Gud har godtatt, nemlig i Jesus Kristus.

(Forts. neste nr.)

((Norvald Yri - Bibelsk Tro nr 1 1993 - Shafan 27-02-23)