I føgende nummer av Bibelsk Tro vil jeg forsøke a peke på noen sannheter ut fra Romerbrevet med et sjelesørgerisk sikte. Først skal vi ta for oss kap. 1,1-15.

Vi har med Gud å gjøre

Legg merke til de mange sammenhenger Gud omtales i disse vers. Apostelen Paulus sto som åpenbaringsvitne i en særstilling til Gud. Han ble utvalgt til å formidle Guds Ord til alle mennesker. Ingen av oss som lever i dag har et slikt forhold til Gud. Vi er nettopp avhengig av det Ord som allerede er gitt i Bibelen for a forstå hvem Gud er og hva han har gjort til vår frelse.

La oss først stanse for noen av de ord vi ser i Rom 1,1-4. Her omtales Guds evangelium, som Gud selv på forhånd har gitt løfte om ved sine profeter i hellige skrifter (se v. 2). Hvor kan du høre Guds stemme? Slik er det noen som også spør i dag. Du får ulike svar, noen viser til ditt eget indre, dine egne opplevelser, din fantasi, til naturen, du hører Gud i andre mennesker, osv. Men Gud har selv åpenbart for oss at han taler i hellige skrifter; de skrifter du finner i Bibelen. Disse skrifter er ulike alle andre skrifter i alle religioner. Gud selv er opphavet til ordlyden både i GT og NT. Han taler ved sine spesielt utvalgte profeter og apostler, skriftvitner. Slik har ikke Gud talt senere, eller i andre sammenhenger. Hele Den Hellige Skrift er inngitt (innblest) av Gud ved Ånden (se 2. Tim 3,16, sml. Joh 10,35 og 2. Pet 1,19-21, les hele Luk 24).

I GT ga Gud løftet om den frelse Han ville ordne ved Messias som skulle komme. I NT ser vi oppyllelsen av løftene i det Gud sender sin egen Sønn til verden.

Evangeliet, Guds gode budskap om frelse, handler altså om Jesus. Evangeliet står i motsetning til alle dine tanker om hvordan du skal bli frelst, det vil si bli godkjent av Gud og komme til himmelen. Det ligger dypt i ditt falne hjerte at du skal gjøre noe for a komme til Gud når du dør. Evangeliet sier noe helt annet; det sier at alt som skal til for å bli frelst fra den evige fortapelse, frelst fra Guds vrede, det er allerede gjort ved Jesus. Gud selv har gjort det ved sin egen Sønn.

Vi kan ikke regne det som selvsagt at det er det bibelske evangelium om Jesus som forkynnes fra kristenfolkets talerstoler. Over alt lurer den fare at mennesketanker og akti­vitet av ulikt slag trenger seg inn og tar den plass som evangeliet, ordet om «Jesus Kristus og Ham korsfestet» skal ha. Men da vil også den kristne tjeneste havne i almen religiøs interesse (sml. Gal 3,1 flg. og 1. Kor 2,1-5).

Troens lydighet

Legg merke til hvordan apostelen Paulus omtaler siktemålet med tjenesten som forkynner og sjelesørger (se v. 5-15). Her har vi mye å lære. «Troens lydighet» blant alle hedningefolkene til ære for Jesus Kristus (v. 5), sier Paulus. Glem ikke det: Guds vilje med prester, predikanter, misjonærer osv., er at troen på Jesus skal bli skapt og styrket i våre hjerter. Troen på Jesus er da også det første store takkeemne apostelen bærer fram for Gud (v. 8). Nettopp denne tro er det apostelen ønsker å styrke ved all den nåde og gave Gud har gitt ham (v. 11-12).

I v. 12 leser vi: «At vi sammen hos dere kunne opplives ved vår felles tro, deres og min.»

Hva er selve siktemålet med forkynnelse og sjelesorg i den troende forsamling? Styrking av troslivet (sml. Ap. gj 2,42). Men legg merke til hvordan apostelen selv regner med å bli styrket og opplivet ved den nåde de troende i Rom har fått.

Nar vi kommer sammen som troende, la Guds Ord få rikelig plass. La oss dele det vi selv har fått fra Bibelens ord. La ikke verdslighet og underholdning ta den tid som Guds Ord, vitnesbyrd og bønn skal ha. La ikke klapping i vare forsamlinger sette menneskeprestasjoner i sentrum. Æren tilhører Gud.

Da skal vi erfare at den sanne nød for ufrelste blir fornyet. Legg merke til v. 14-15 i Rom 1: «Jeg står i gjeld», sier apostelen. Alle mennesker har rett på Evangeliet. Jesus døde og oppstod for alle, men det er umulig å komme til tro på Jesus uten a høre Bibelens ord: Troen må forkynnes. Paulus ville ha følge med de troende i Rom for a nå til Spania med Guds Ord. Både forsamlingen og misjonæren måtte styrkes i troen slik at troens ord kunne nå videre til de unådde (se Rom 10,10-17; 15,20-24). Det er da altså den åndelige fornyelse som styrker Guds folk i kallet til å vinne nye inn i hans rike.

Guds forsamling

La oss ikke glemme det: Den troende tilhører Gud selv, vi er Guds eiendom. Det gjelder både dem som fikk et forkynneroppdrag og det gjelder alle de andre troende (se v. 1 og 7 flg.). Dette grunnleggende forholdet til Gud kommer også sterkt fram i apostelens forbønnstjeneste for Guds folk (se v. 8-10).

Som troende tilhører vi hverandre som lemmer på et legeme, det er sant. Men du må alltid passe på at ingen får binde deg til et lydighets- eller tjenesteforhold i kristne sammenhenger som tar den plass Gud alene skal ha. Vi skal lyde Gud mer enn mennesker.

All sann gudstjenste er en tjeneste i ånd og sannhet (v. 9, sml. Joh 4, 23 og Rom 12, 1 flg.). Vi står ikke i en tjeneste med meninger, men vi står i tjenesten med Sannheten, den vi har i Bibelen. Hvem vil høre på, spør noen. I kristne spørsmål skal vi høre på profetene og apostlene, slik vi finner deres ord i Bibelen. Du tilhører Herren. Han eier hjertet ditt. Hans Ord er avgjørende for all tjeneste i Guds rike.

«For Gud selv, som jeg tjener i min ånd i Hans Sønns evangelium, han er mitt vitne» (v. 9), slik taler apostelen. Hva gjorde Martin Luther da han skulle svare for sin tro og sine skrifter i Worms (1521)? Han viste til Guds Ord, han gjorde det klart at hans samvittighet var bundet til dette ord. Dermed gjorde det ingenting om han hadde flertallet imot seg. Det avgjørende var å ikke få Gud imot seg. Slik må også du øve deg i å svare slik Guds Ord svarer på trosspørsmal, ja, også når det gjelder det kristne livet.

En fremtredende teolog og filosof har sagt at manipulering blir typisk for de siste tiår av vårt århundre. Manipulering betyr å bevege, å få til a være enig med, uten at en selv skal ha noe a si, ja uten at en skal tenke selv og ta overveide standpunkter ut fra en gitt norm.

Dette skjer ikke bare på det politiske og kulturelle plan generelt, men det skjer også innen religion, ja innen kristendommen.

I denne situasjon har prester, forkynnere, misjonrerer, lærere og andre et stort ansvar til a oppmuntre og be for de troende at de må være et våkent, myndig lekfolk. Vi må ikke la oss manipulere bort fra sann troskap mot Guds Ord. Det folk som står for en hel Bibel trenger vår særlige støtte og forbønn.

For det er dette kristenfolk som kommer til å overlevere den bibelske arv - udelt - til neste generasjon av kristne. (Forts. neste nr.)

(Norvald Yri  - Bibelsk Tro nr 1 1992  - Shafan 07-02-23)