Ef 1,6;12;14 «Hans herlighet til pris» -!

Tre ganger er denne sannhet omtalt i det skriftavsnittet som vi har framfor oss.I versene 6, 12 og 14. Sektoren som de dekker er noe forskjellig, men saken er den samme.

Vi har blitt ført inn i vesentlige sider ved Guds råd til frelse. Frelsens rikdom med alle frelsesgodene siktet inn mot å være hans herlighet til pris. Hele dette råd som har sitt opphav i Guds frie vilje, skal tjene Guds herlighet. Vi kan si det er konklusjonen. Alt ender opp i dette.

Når vi skal prøve å gripe dette utsagn, prøve å få tak i hva som skjuler seg i ordene, kjenner vi på at fatteevnen er liten. Men samtidig forstår vi at det er en stor rikdom gjemt her. En rikdom vi gjerne vil trenge dypere inn i.

Etter fattig evne vil vi prøve å nærme oss denne sannhet.

Gud er herlig!

Skriften uttrykker dette med stor klarhet. Herligheten er en del av Guds personlighet. Herlighet uttrykker prakt, skjønnhet, storhet, makt og Velde. Vi kan si at det vakreste språk kan uttrykke, skjuler seg i dette uttrykk.

Etter overgangen over Rødehavet uttrykker Moses det enestående ved Guds herlighet. Siden blir det gjentatt og understreket ofte i Guds Ord.

Herre, hvem er som du blant gudene? Hvem er som du herlig i hellighet, forferdelig å lovprise, underfull i gjerning? (2Mos 15,11).
Herre. vår Herre! Hvor herlig ditt navn er over hele jorden, du som har utbredt din prakt over himmelen! (Sal 8,2).
Pris Herren, for Herren er god. Lovsyng hans navn, for det er herlig (Sal 135,3).
I sin store forsvarstale til Israels folk gir Stefanus dette vitnesbyrdet om Herren:
Herlighetens Gud åpenbarte seg for vår far Abraham, mens han var i Mesopotamia (Apg 7,2).

Omgjitt av herlighet

Herlighet er den sfære Herren omgir seg med. Da Gud kom nær, opplevde mennesket hans herlighet (2Mos 16,10).
Min sjel, lov Herren! Overmåte stor er du, Herre, min Gud, høyhet og herlighet har du ikledd deg (Sal 104,1).
Det preger det sted hvor Guds tanker og råd rår med uinnskrenket makt og egenart. Hans bolig skal være herlighet (Jes 11,10).

Åpenbar herlighet

Gud har gjort en del av sin herlighet kjent gjennom sitt gode skaperverk. I sin opprinnelige form var det ufordervet. Men synden har skapt ubalanse også i naturen.

Alt har Gud gjort skjønt i sin tid (Fork 3,11).
Naturens skjønnhet og prakt er også etter fallet et vitnesbyrd om denne herlighet. En fantastisk herlighet i farger, i toner, i rytmer, i harmonier, i lovmessighet og originalitet innenfor dyreliv, planteliv og geologi. En underfull verden.

Et vitnesbyrd som Skriften stadig henviser til er dette:
All jorden er full av hans herlighet (Sal 72,19; 2Mos 14,21; Jes 6,3; Hab 3,3).

Jesus åpenbarte Guds herlighet

Da Jesus kom til jord, kom Guds herlighet nær. Den herlighetsskikkelse som han hadde i himmelen fra evighet av, la han av seg da han kom inn i vår verden og ble født av jomfru Maria. Han tok en tjeners skikkelse på seg.

Han ble sliten og trøtt, ble spottet og utskjelt, forstøtt og forlatt. Slik hadde han ingen herlighet (Jes 53).

Men også i Jesu fornedrelse trådte noe av hans herlighet fram. Jesu disipler fikk se den og den ble åpenbart ved særskilte anledninger. Framfor alt var det en bestemt form for herlighet menneskene fikk noen glimt av - hans nådes herlighet.

Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet (Joh 1,14).
Dette sitt første tegn gjorde Jesus i Kana i Galilea og åpenbarte sin herlighet. Og hans disipler trodde pä ham (Joh 2,11).
De viste seg i herlighet og talte om hans bortgang, som han skulle fullbyrde i Jerusalem (Luk 9,31).

For det var ikke kløktig uttenkte eventyr vi fulgte, da vi kunngjorde dere var Herre Jesu Kristi makt og gjenkomst, men vi hadde vært øyenvitner til hans storhet. For han fikk ære og herlighet av Gud Fader, da en slik røst lød til ham fra den aller høyeste herlighet: Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i (2Pet 1,16- 17).

Tilbake til herligheten

Etter et fullført frelsesverk og en seierrik oppstandelse og himmelfart, vendte Jesus tilbake til sin herlighet. Før sitt jordeliv hadde han denne herlighet som Sønnen. Nå har han den også som Menneskesønnen og forløseren.

Og nå, herliggjør du meg, Far, hos deg selv med den herlighet jeg hadde hos deg før verden ble til! (Joh 17,5).
Denne Jesu herliggjørelse er omtalt mange steder i Skriften. Stefanus opplevde at himmelen åpnet seg for ham i hans dødsstund og han så Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd (Apg 7,55).
Adressen Jesus gav var klar.

Måtte ikke Messias lide dette og gå inn til sin herlighet (Luk 24,26).
Ved ham er dere kommet til tro på Gud, som oppreiste ham fra de døde og gav ham herlighet. Derfor er deres tro også håp til Gud (1Pet 1,21).

Del i herligheten

Den herlighet som Jesus hadde og som han ble gjeninnsatt i, vil han dele med sin menighet (1Pet 5,1).
Den herlighet som du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, likesom vi er ett (Joh 17,22).
Far, jeg vil at de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er, for at de skal se min herlighet, som du har gitt meg, fordi du har elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt (Joh 17,24).

Denne herlighet er allerede tilkjent menigheten. Men erfaringen av den og den fulle opplevelsen av den venter. Det skjer når Jesus henter sine hjem til farshuset i himmelen.

Og dem som han har rettferdigort, dem har han også herlig gjort (Rom 8,30).
Vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er (1Joh 3,3).

Lyset fra denne herligheten gir kratt og styrke for livet i denne verden. Det gir mot i motgang, lys i mørke og trøst i trengsel. Verdens lyst taper sin tiltrekning. Lengslene blir dradd mot herlighetens rike.

For det som var herlig, har nå ingen herlighet i forhold til denne overveldende rike herlighet. For når det som svinner, var herlig, da må det som varer ved, være langt mer herlig. Da vi altså har et slikt håp, går vi fram med frimodighet (2Kor 3,10-12).

Gang på gang gir Herren sin menighet løfte om at de ikke skal bli til skamme. Håpet vil langt overgå hva de hadde forventet og lengtet etter,

Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme (1Pet 2,6).
Og håpet gjør ikke til skamme... (Rom 5,5).

Denne herlighet vil gjennomtrenge Guds barn når den store forvandlingen skjer. Det dødelige blir ikledd udødelighet. Det som ble sådd i vanære, skal stå opp med ære. Vårt jordiske legeme skal forvandles til å bli et herlighetslegeme som er likt Jesus.

Herlighetens karakter

Denne herlighet kan ikke fanges inn av våre definisjoner og vurderinger, men Skriften gir noen antydninger som vi kan trekke fram. Disse vil være med på å løfte og bygge lengselen etter å få del i denne herligheten.

Men som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham (1 Kor 1,9).
Her kommer «vesle vetet» til kort. Vi må gripe til ord som ufattelig, uransakelig, overvettes osv. Paulus lar oss ane noe av dimensjonen når han skriver til menigheten i Rom. Den ble snart kastet inn i en fryktelig trengsel og forfølgelse.

Men jeg holder for at den nåværende tids lidelser er for intet å regne, mot den herlighet som skal åpenbares på oss (Rom 8,18).

Jesu Kristi herlighet

Den karakteriseres som Jesu Kristi herlighet. Kristus har satt sitt stempel på den og den kan ikke skilles fra ham. Den er en organisk enhet med ham. Gjennom utstrålingen fra ham blir den åpenbar og ved den blir han æret, lovprist og tilbedt.

Mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet (Tit 2,13),
Til dette kalte han dere ved vårt evangelium, for at dere skal vinne vår Herre Jesu Kristi herlighet (2Tes 2,14).
På den nye jord skal folkene i det nye Jerusalem bære Jesu navn på sine panner og utstråle hans herlige navn (Åp 22,4).

Nådens herlighet

Nådens herlighet er et av begrepene som nyttes i tekstavsnittet. Denne herlighet har vi sett når nåden blir mottatt av syndere. Oppreisning fra synd. Nye mennesker og nye hjem. Ny glede. Nytt håp og ny framtid.

Men i enda sterkere grad vil herligheten hos Kristus være en nådens herlighet. Den forløste skare vil bringe en ny takk, glede og tilbedelse inn i herligheten.

Og de synger en ny sang og sier: Verdig er du til å ta imot boken og åpne seglene pa den, fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt og gjorde dem til et kongerike og til prester for var Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt (Ap 5,9).

Menígheten - hans herlighet til pris

Teksten vår forteller oss ikke bare at vi skal få del i hans herlighet, men at menigheten i sin herlighetsskikkelse skal berike himmelen. Den skal føre til at Kristi herlighet i enda større grad enn tidligere blir til ære for ham og til lovprisning fra himmelens hærskarer.

Denne sannhet kan vi ikke forstå ut fra var egen erfaring i denne verden. Vi ser oftest de store mangler som hefter ved troens barn. Men Skriften åpner vårt blikk for andre dimensjoner. Sangeren har sett litt av dette når han synger:

Du ser på meg.
du undres: Kan jeg være
et barn av Gud,
en Jesu Kristi brud?
Men akk du ser jo
bare reisedrakten.
Du kan ei se
mitt skjønne bryllupsskrud.

Bibelen antyder litt av det som skjer når Kristi menighet gjør sin entre i den himmelske herlighet.

Menighetens presentasjonsdag

Når Kristus henter sine hjem, er det for å vise dem fram i himmelen, Det var for denne glede som ventet ham at han led tålmodig pà korset (Heb 12,2).
Kristus skal da presentere menigheten som sin brud. Ikke som en syndefull og lastefull brud, men med de beste kvalifikasjoner, slik at han kunne stille menigheten fram for seg i herlighet, uten flekk eller rynke eller noe slikt, men at den kunne være hellig og ulastelig (Ef 5,27).
Men han som er mektig til å verne om dere så dere ikke snubler, og til å stille dere ulastellge fram for sin herlighet i fryd (Jud 24).

På denne måten vil den kaste glans over Kristi herlighet. Og den herlighet som bruden representerer vil være til ære for brudgommen. Nå forstår de hans valg og utvelgelse.

Den dag da han kommer for å vise seg herlig i sine hellige og underfull i alle som tror. For dere trodde vårt vitnesbyrd (2Tess 1,10).

Menigheten er Kristi verk

Menigheten er et resultat av Jesu Kristi gjerning. Han har utført skapelsen, lagt grunnen til herligheten. Han har gitt seg selv til menigheten og dermed preget den i alle deler.

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gierninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem (Ef 2,10).
Bare to ganger er dette uttrykket «verk» brukt i Bibelen. I Rom 1 ,20 brukes det om skaperverket og som et overbevisende verk. Det er et verk som feier all tvil til side. Slik vil menigheten som Kristi verk tale med enda større overbevisningskraft i den himmelske helligdom om hva han har utrettet i sin brud.

Menigheten er som en perle

Perlen er en kostbar gjenstand. Jesus forteller om en mann som søkte etter gode perler, men da han fant den kostelige perle, solgte han alt for å få tak i den. Denne lignelse kan også fortelle oss om menigheten. Det verdiløse sandkorn blir til en kostelig perle.

Sandkornet som kom inn i perlemuslingen, Skapte en fryktelig pine. Men den kapslet denne «fiende» inn i det vakreste perlemor. Lag på lag ble lagt utenpå hverandre. Herligheten som den gav sandkornet førte til dens egen død (Rom 5,10).
Slik er menighetens herlighet kommet fram ved Jesu Kristi død. Da han førte mange barn til herlighet, sømmet det seg for ham, som alt er til for og alt er til ved, å fullende deres frelses høvding gjennom lidelser (Heb 2,10).
Denne hemmelighet blir åpenbart for oss. Vår frelse har et evig og opphøyet mål. Den skal være til ære for Jesus.

Nei, som en hemmelighet taler vi Guds visdom, den skjulte, som Gud fra evighet av har forut bestemt til vår herlighet (1Kor 2,7).

Bevarelsens nødvendighet

Å bli bevart er en stor nåde. Men det dreier seg om mer enn det. Å bevare et Guds barn gjennom denne verden har ikke bare sin begrunnelse i Guds barns hjelpeløshet. Det også. Men det har fram for alt med Jesu herliggjørlse å gjøre. Han ber sin far om at de må bli bevart fordi han må ha dem hjem til himmelen som en del av sin herliggiørelse.

Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine. Alt mitt er ditt, og ditt er mitt. Og jeg er herligort i dem (Joh 17 ,9-10).
Dermed ser vi at Guds barns evige trygghet er forankret i himmelen. Det dreier seg om Jesu evige herliggjørelse. Når vi ser frelsen i dette himmelske perspektiv må vi gi Luther rett når han taler om det salige syndefall. Det vi vant i Kristus, er så mye mer enn det vi tapte i Adam. (Forts. i neste nr.)

(Bibelstudieserie Efeserbrevet VIII - Kjell Dahlene -  Bibelsk Tro nr 6 1995 - Shafan 27-01-24)