Og gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, han som I har fått til innsegl til forløsningens dag. Ef. 4, 30.

For å kunne forstå dette ordet og det vi skulle tale med hverandre om nå, er det en bestemt ting vi må ha klart for oss. Dette nemlig:

Den Hellige Ånd er en person.

Ikke bare en innflytelse eller upersonlig kraft.
Nei, å være en kristen er å ha en guddommelig person í sitt hjertes tempel.

Nå er det også mange ord i Skriften som taler om den Hellige Ånd som en kraft. «Ikledd kraft fra det høye» (Luk. 24, 49). «I skal få kraft idet den Hellige Ånd kommer over ecler» (Ap. gj. 1, 8). I samme retning også ordet fra Joel 3, 1: «Jeg vil utgyte min Ånd over alt kjød.» Og vi kan også tenke på ild-tungene i Ap. gj. 2, 3. m. m.

Likevel må intet av dette rokke ved Bibelens klare tale om Ånden som person.
Merk først at Jesus bruker det personlige pronomen «han» om Ånden, ikke «den», som det ofte blir sagt i dag.

Rent praktisksk kan vi nevne at når Bibelen taler om den Hellige Ånd, bruker den alltid stor forbokstav, i metsetning  til menneskets ånd, hvor det brukes liten. Kanskle dette lille vink kunne hjelpe spesielt unge kristne litt.
Vi har her tre trosartikler. Den tredje lyder slik: Jeg tror på den Hellige Ånd. - Og denne artikkel står i samme høyde som de to første. Likevel glir den ut av vår forkynnelse tfl fordel for de to første. Iallfall dette første leddet som er sitert ovenfor. En har ofte en følelse av at det er nesten farlig å ta det fram. Dette er noe vi skal tie med. Og dog står Ånden i vår trosbekjennelse på like fot med Faderen og Sønnen - er én i treenigheten.

Da Jesus skulle forlate jorden, la han tyngden her - på den tredle person i Guddommen. I avskjedstalen minner han om og om igjen om Åndens gjerning. Frelsesverket fullbyrdet treenigheten ved den annen person - Sønnen.  Det videre verk her nede på jorden skal fullbyrees ved den tredje person - den Hellige Ånd.

Og jeg vil bede Faderen, og han skal gi eder en annen talsmann, forat han skal være hos eder evinnelig. Johs. 14, 16.

Her tillegger jo Jesus Ånden en persons egenskaper - en talsmann. En annen, sier han, altså, en person i likhet med ham selv, som var den første talsmann. En persons  virke tillegges også Ånden:

Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom. - Joh. 16, 8. 

Videre nevner vi misjonsbefalingen: «- idet I døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn» (Matt. 28, 19). Videre den apostoliske velsignelse: «Den Herre Jesu Kristi nåde og Guds kjærlighet og den Hellige Ånds samfunn være med eder alle.» (2. Kor. 13, 13). Her er altså Ånden skilt ut fra Gud og Kristus og sidestillet med dem som Gud.

I Skriften er også den Hellige Ånd klart og tydelig skilt ut fra ånden til det menneske han tar bolig i. Han går i forbønn for dem, leser vi i Rom. 8, 26. Det kan ikke en blott og bar innflytelse.
La oss heller ikke glemme alle de oppgaver og gjøremål Ånden har fått ifølge Skriften. Bare for å nevne disse her: Han skal vitne, lære, veilede, forkynne osv. (Les Joh. Kap. 14-16).

Og den Hellige Ånd deler ut nådegavene suverent som han selv vil (1 Kor. 12, 11).
Mye mer kunne vi finne fram, men tar med dette her for at denne sannhet skal være tuftet på Skriftens klare, overbevisende tale - og om vi kan hende kunne våkne opp for dem.

Det Skriftens ord som er emnet for denne samtale, beviser jo for oss nettopp det samme. «Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg!»

Han kan bedrøves.

En innflytelse eller kraft kan du ikke gjøre sorg. Du kan stanse den, motstå den, men ikke bedrøve den. 

Hva mener så Bibelen med denne formaning: «Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg»?

La oss først bli klar over en ting: Dette ordet er ikke skrevet til uomvendte mennesker, men til troende. Brevet begynner nemlig slik:

Paulus, ved Guds vilje, Kristi Jesu apostel - til de hellige i Efesus, som tror på Kristus Jesus. Ef. 1, 1.

Da er ordet altså et formaningsord til - hellige.
Likevel ~ ingen bedrøver den Hellige Ånd sterkere enn du gjør som stenger din dør for ham, motstår hans kall og hans røst. Kan hende har du motstått ham gjennem årtier, og bedrøvet ham i like mange år.

I den tause midnattstime
for ditt hjertes dør
står en gjest og sakte banker,
banker nå som før.
Har du hørt den stille kallen
dypt i sjel og sinn?
Det er Åndens røst som sier:
Gå og lukk din Frelser inn!

Men hvordan bedrøver så jeg som en kristen - som en av de hellige - Guds Hellige Ånd?
l avskjedstalen kaller Jesus den Hellige Ånd for «sannhetens Ånd». Denne Ånd er det som har tatt bolig i mitt hjerte. Da bedrøver jeg ham når jeg ikke er sann, når jeg er uærlig overfor Gud, mine medmennesker og meg selv. Jeg bedrøver ham når jeg fusker i mitt gudsliv - lar det skure, ikke tar det så nøye med min synd og mine mange feil og vankanter.

Allerede i den første menighet på jorden ville Herren selv stadfeste denne sannhet - at det ikke var tomme ord han hadde talt til apostlene í sine avskjedsord. Vi leser om dette i Ap. gj. 5, 1 flg. Vil du ta tid å lese det nå? Her bare det 3. vers:

Da sa Peter: Ananias! hvorfor har Satan fylt ditt hjerte, så du skal lyve for den Hellige Ånd og stikke til side noe av pengene for åkeren?

Lyve for den Hellige Ånd - for sannhetens Ånd! For dette slo Herren to mennesker i den første menighet til jorden. De ble båret døde ut og begravet.
Enten fyller løgnens far eller sannhetens Ånd vårt hjerte. Tomt, nøytralt kan det aldri være. -
Det var bare litt av det hele de stakk til side, men i Herrens munn lyder det: Hvorfor har Satan fylt ditt hjerte . . .?

Og så er vi med én gang inne på den bedrøvede Ånds område. For å samle det: Jeg gjør Guds Hellige Ånd sorg når jeg synder. Eller rettere: Ved den stilling jeg tar til synden etterat jeg har falt.
Når vi har syndet, går vi en av disse to veier:

Vi unnskylder oss selv, overser synden, feier det hele til side og vandrer videre. Det er så lett å finne dekning. Satan har laget i stand mange tilfluktsrom hvor vi kan roe oss. Over inngangen til ett står det: «De andre er ikke bedre - kanskje verre enn du er.» Eller om du heller vil inn i dette: «Dette bråsinnet ditt er arv, din far var slik, bestefar òg. -» Se her er det greitt å smette inn. I er tredje er det alltid fullt hus: «Du blir ikke annerledes her i denne syndens verden.»

 Her i disse Satans tilfluktsrom roer vi vår samvittighet mot døden - døyver Åndens tale mot utslukkelsen. Disse tilfluktsrom er gudslivets undergang. Iallfall blir det noe kjellermuggent over oss - et gudsliv uten gjennomtrekk og utlufting. Et gudsliv uten oppgjør er Åndens store bedrøvelse.
Den andre veien er selverkjennelsens og syndsbekjennelsens vei, - at jeg gir Ånden rett når han setter fingeren på min samvittighets klokke, og søkelyset rett på min synd. Jeg må til Gud og be om tilgivelse - til mennesker og få forlatelse. I det hele må du få det ordnet - få det vekk fra Guds åsyn og fra hjerter hvor mennesker gjemmer det.
Etter denne vei er det Ånden fører oss når vi har syndet. Og bedrøvelsen viker.

Den Hellige Ånd er renhetens Ånd.

Da Ånden første gang åpenbarte seg i Jesu liv, var det som en due. Duen er renhetens symbol. Den kom tilbake til arken fordi den ikke fant noe sted å hvile sin fot på. Det fløt mange åtsler over havet, men slikt var for urent for en due.
Det er denne rene Ånd fra den rene himmel som tok bolig i vårt hjerte den dagen det ved Jesu blod var renset og blitt et hellig tempel skikket for ham.
Er det rent i dag?
Eller er der noe urent som ikke tåler lyset - noe vi ikke en gang ønsker fram i lyset? Da er min bolig uren og uskikket for den Hellige Ånd. Dette er hans bedrøvelse.

Du vet selv hva det er. Når du blir stille og bøyet, tar han til å tale med deg om det enda en gang. Det ville bli så mye annerledes i ditt liv som kristen om du fikk det vekk.
Får vi lov å bruke jordens ord om disse hellige ting, si det på denne måte: Den Hellige Ånd «trives» ikke der hvor det er urent, - er bedrøvet og får ikke utfolde seg i livet vårt. I et urent hjerte blir han hindret i sin gjerning i oss og ved oss. Han blir opptatt med sin sorg over deg i stedet for å føre deg lenger inn i Rikets rikdommer - hellige oss helt igjennom.

Han skal døpe eder med den Hellige Ånd og ild, sa døperen Johannes om Jesus.

Den iboende Hellige Ånd er ild.
Ild renser. En liten spritflamme brenner alltid på legens bord. Denne flammen renser hans kar og instrumenter.
Så bedrøver vi altså den Hellige Ånd når vi ikke tillater, eller hindrer denne renselsen - denne daglige renselse i vårt liv.
Ild varmer. Jeg skal ikke si noe om dette her, da vi senere kommer tilbake til det. Men vi bedrøver Ånden når vi hindrer ham i å varme opp vårt hjertes tempel. Og er det ingen varme i våre prekener, i vårt vitnesbyrd og i våre bønner, ingen guddommelig og hellig kraft over vår vandring eller i vår omgang med andre mennesker.
Men vi behøver ikke si noe mer om det. Alle har vi møtt en eller annen av disse hellige med denne ildens varme over sitt liv og i sitt vitnesbyrd. Selv ble vi så tause, samtidig som det fødtes hos oss en dyp og sterk lengsel etter å få eie noe av det samme.
Vi bedrøver den Hellige Ånd når vi på grunn av vårt slurvete, likeglade kristenliv hindrer ham i å ånde denne varmen inn i livet vårt.

Åndens enhet. -

Det er Paulus som sier det på denne måten: Idet I legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens samband. (Ef. 4, 3).
Splid og uenighet i menigheten, i kristenflokken bedrøver Guds Hellige Ånd. «Han blir hos eder og skal være i eder,« sa Jesus. (Joh. 14, 17).
- Hos eder.
Han er i menigheten, i forsamlingen, men der hvor det er uenighet, partier, splid, misunnelse, baktalelse og slikt, er det en bedrøvet Ånd som bor hos oss.
Og en bedrøvet Ånd får ingen vekkelse virke. Dette er sikkert vekkelsens store hindring i dag i våre gamle, kristne land.

I det ytre merkes det kan hende ikke. Vi er flinke til å dekke over skaden. Men det tales ikke her om den tilsynelatende ytre enhet, men om «Åndens enhet» - den indre til hjertebunnen rekkende enhet - dybdeenheten, den enhet Ånden setter sitt stempel på som guddommelige.
Det er bare når Ånden fullt ut får gjøre sin gjerning i våre hjerter - i mitt hjerte - at vi når fram til  «Åndens enhet» i menigheten. For Åndens vei mot dette mål går gjennom mitt hjerte.

Den Hellige Ånd og vår lydighet.

Peter og apostlene sa det slik utenfor fengselsporten der de ble bedt om å tie stille - ikke mer forkynne i det forhatte Jesunavnet: Og vi er hans vitner om disse ting, og likeså den Hellige Ånd, som Gud ga dem som lyder ham. (Ap. gj. 5, 28~32). - Som Gud ga dem som lyder ham.

La det med en gang være sagt: Gud gir oss ingen ting som lønn for vår lydighet, eller som vederlag for den. Under vandringen er ingenting lønn, intet vederlag. Alt vi mottar, er uforskyldt nåde.
Og likevel - jeg bedrøver den Hellige Ånd med min ulydighet, både på den indre og på den ytre front i mitt liv, - ved uvilligheten til å gjøre opp med Gud og mennesker når Ånden minner meg, og ved uvilligheten til å vitne om Gud eller be i et møte. Presten, predikanten og misjonæren møter kan hende dette sterkere enn andre. Kanskje misjonæren oftest. På kallets, på lydighetens vei stilles en ofte overfor store valg. Her har Ånden sin frie vei i oss og ved oss når vi er lydige, bindes og hindres når vi er ulydige.

Den Hellige Ånd bedrøves ved vår ulydighet. All motstand i vårt liv bedrøver ham. Han bryter seg aldri med makt gjennom noe hinder han møter i livet vårt. Han bedrøves bare - og hindres av det.
Min ulydighet blir Åndens stengsel for hans virke i meg og for hans gjernig ved meg. Moody sa en gang: Herren har ennå igjen å vise verden hva han formår å utrette gjennom og ved et menneske som gir seg helt og fullt til ham.
Paulus sier det på denne måten: Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. (Gal. 2, 20.)
I det liv finnes intet hinder, ingen motstand.
Og der fullendes den guddommelige iboen.
For å samle det:
Hvis du nå tar deg tid til å lese v. 30 i Ef. 4 i den sammenhengen det står i, blir det hele ganske klart. Dette ordet, om ikke å gjøre Guds Hellige Ånd sorg, står nemlig midt i en lang rekke av synder - fire vers foran og ett etter. Sammenhengen ordet står i, er selve forklaringen.

I dette Bibelens budskap om den bedrøvede Ånd finner vi sikkert hemmeligheten til de mange utilfredsstilie blant de hellige.

Hvis den Hellige Ånd i mitt hjertes tempel er en bedrøvet Ånd, da er den guddommelige glede borte. For Åndens frukt er glede. (Gal. 5, 20.) Bedrøvelse og glede hører ikke sammen. Og en kristen som ikke er glad, er utilfredsstillet.
Er det fordi du på et eller annet punkt i ditt liv bedrøver Ånden, at ditt kristenliv er så tomt og gledesløst? Er dette årsaken til at du må søke din glede utenom de helliges samfunn? For ditt hjerte kan ikke være tomt. Det må fylles enten av Gud eller av verden.

Den guddommelige ro er borte, roen ved å vite at alt er oppgjort - alt er tilgitt - alt er i lyset, og mitt livs kommandobro, mitt ror, min kurs er i Guds hender. Roen en får ved å være i hans vilje - ved at Ånden får lede.
Hvor denne ro - denne hvile - mangler i en kristens liv, er der noe utilfredsstillet. Der er en uro som ikke er guddommelig.
Er det fordi du gjør Guds Hellige Ånd sorg, at denne ro og hvile flykter fra deg?
For en bedrøvet Ånd gir aldri mennesket ro.
Og en bedrøvet Ånd får ikke fullende Guds verk i deg.
Nettopp det er hans bedrøvelse.

Den guddommelige fred er også borte.
Den er ikke i ditt hjerte, fordi den bedrøvede Ånd uroer deg natt og dag. Dette ser vi klart av Davids gripende bekjennelse: Dag og natt lå din hånd tungt på meg, min livssaft svant som ved sommerens tørke - (Salme 32, 4.)
Når den hånd som skal bære oss, styrke oss, verne oss, lede oss - i stedet ligger tungt på oss, da er der fare på ferde. Det gis ingen guddommelig fred under den hånds tyngde. Og hos en slik kristen er det intet vitnesbyrd i møtet, ingen takk eller lovprisning i bønnemøtet. Nei, munnen er forseglet og vitnesbyrdet lagt i lenker.
Over denne triste periode i sitt liv satte David senere som overskrift:
- Da jeg tidde. -

Da han ikke ville bekjenne, erkjenne, eller gjøre opp, Så var det nok ikke i denne periode i sitt liv at han skrev den jublende Salme 23.
Er det fordi jeg tier, ikke er villig til å gjøre opp, at denne guddommelige fred er flyktet fra mitt hjerte?

Kristus blir borte.

For den Hellige Ånds gjerning i mitt hjerte er å herliggjøre Jesus for meg. Men en bedrøvet Ånd har nok med sin bedrøvelse. Og der hvor Kristus blir borte i sløvhetens og likegyldighetens tåke, har Ånden allerede slått faresirenene på. Og han har nok med bedrøvelsen over at han ikke får oss våkne - han som ønsket å arbeide videre i det våkne, våkende kristenliv, fullbyrde Guds verk, nå de høyeste guddommelige mål i mitt liv og ved mitt liv. I stedet ble det hele bare bedrøvelse, fordi Kristus ble borte i mitt gråe kristenlivs triste tåke.

Bedrøvet - ikke vred.

Et menneske som ikke har noen verdens ting til overs for deg, intet ansvar overfor deg, intet med deg å gjøre, blir sint når du gjør noe han ikke liker.
Et menneske som elsker deg, blir bedrøvet ved det.
Det er kjærligheten som skaper forskjellen.
Da forteller dette ordet om den bedrøvede Ånd en hel del om det forholdet som der er mellom den troende og Guddommen. Det taler iallfall om Guddommens forhold til oss. Jeg er elsket. Derfor står det ikke her i ordet vi nå taler om, at Ånden blir vred, men bedrøvet.
Mellom menneskene er det slik at den som elsker uten å møte kjærlighet, lider.
Får vi lov å bruke dette jordens bilde på Guddommens forhold til oss?
Denne lidelse er Åndens sorg.

- - -

Hovedstasjonen i det distriktet hvor vi fikk vårt arbeid den første termin i China, lå i en større by. Dit kom det en ny postmester. Han kom fra en provins lenger sør i landet, var vokst opp i et kristent hjem og hadde gått på kristen skole.
Senere fikk foreldrene ham inn på en bibelskole. Der møtte Gud ham om igjen, og ga ham forkynnerkallet. Derfor fortsatte han på presteskolen i denne engelske misjonen.
Like før avgangseksamen ble det utlyst en post ledig i postverket der i byen. Uten å tenke større over det, søkte han på den posten - og fikk den. Han hadde bra kunnskaper i engelsk, og det ble det lagt stor vekt på.
Da var det kampen tok til i denne unge mannens liv. Han regnet snart ut at lønnen i postverkets tjeneste var minst tre ganger så høyt som det han ville få i kirkens tjeneste. Og han regnet videre - eller han sa det slik til Gud:
- Du vet det, Herre, at lønnen i kirkens tjeneste er liten, nå vil jeg ta denne jobben i postverket for en tre år - legge meg opp en del penger som jeg vil legge til side - penger jeg senere kan spe på med når jeg skal tjene deg.

Den unge mannen syntes han hadde ordnet det greitt både for Gud og seg selv, og gikk inn i post-tjenesten - til sorg for misjonens og kirkens ledelse. Da de tre år var omme, var mannen gift og hadde to små barn. Han var godt likt i jobben han hadde, var blitt forfremmet og hadde fått tillegg i sin lønn.
Så ordnet han atter en gang opp med Gud:
- Jeg blir her tre år til. På denne tiden kan jeg sette til side en del penger som jeg senere kan bruke til barnas utdannelse når den tid kommer. Lønnen i kirkens tjeneste vil ikke strekke til også til barna og deres framtid. - Og atter syntes mannen at Gud burde akseptere så fornuftig en plan.
Så gikk de tre årene og. Og mannen ble atter forfremmet. Fikk enda høyere lønn og enda bedre kår for seg og sine. Alt dette ble bånd som bandt ham til denne livsbane. Nå kom han seg ikke løs - maktet ikke å innfri sine løfter til Gud.

Slik var stillingen da han ble forfremmet og ble overpostmester i vår by. Da var det vi møttes. Hver søndag formiddag kom han til gudstjenesten. Og flink og grei som han var, kom han også snart inn i ledelsen. Ble valgt til eldste, og fikk snart også andre tillitsverv innen menigheten. Alt skjøttet han på beste måte.
Men etter hvert som vi ble bedre kjent, oppdaget jeg snart at noe trykket ham. Han var ikke glad, ikke lykkelig. Han var en utilfreds kristen. Hjemmet hans var et av de peneste i byen, barna kjekke og velkledde, kona hans flink og grei, og han hadde ingen økonomiske bekymringer. På grunn av sin stilling hadde han også stort «ansikt» i byen, ble bedt i alle store selskap, og fikk bestandig sete høyt oppe. Så han hadde all grunn til å være glad - være tilfredsstillet.
Men han var det ikke.

Så gikk tiden, og med den kom vi også nærmere hverandre, ble mer åpne og fortrolige, og jeg forsto det var noe han gjerne ville si. Men han fikk det ikke til. - Helt til en mørk kveld jeg hørte den indre port smelle i etter en som kom inn. Litt etter banket det på døren min. Det var postmesteren.
Den kvelden fortalte han alt dette. Skildret årene helt fra han gikk inn på bibelskolen der sør i landet og opp til denne kvelden vi to satt ene der. Det var en voksen mann som talte. En mann med rike evner og bra utrustning som menneske, en mann Herren selv hadde satt sitt stempel på: han skal tjene meg på en særlig og spesiell måte. Men han satt der også som en mann som hadde vært ulydig - et menneske Herren ikke hadde nådd sitt mål med, en som hadde skuffet, sviktet.
En kristen som hadde gjort Guds Hellige Ånd sorg. Opp gjennom alle disse årene hadde den Hellige Ånd i hans hjertes tempel vært en bedrøvet Ånd - bedrøvet over mannens ulydighet, og over den ringe tillit han hadde til Gud når det gjaldt underholdet for seg og sine.

- Og nå er det for sent. -
Disse ordene hans ble liggende igjen i rommet i en lang stillhet.

Da jeg kom tilbake til China andre gangen - 1938 ~ var han forflyttet til en enda større by og en enda bedre stilling. Jeg skrev til ham, og fikk svar. Fikk flere brever fra ham de årene. Men gjennom alt han skrev, fløt en undertone av noe utilfredsstillet i hans liv - en moll- tone.
Det var Åndens sorg over et mål som aldri ble nådd. -

( Asbjørn Aavik -  Kapitel fra - ÅNDENS TEMPEL - GRY FORLAG 1964- Shafan 11-5-23)