For å kunne forstå dette ordet og det vi skulle tale med hverandre om nå, er det en bestemt ting vi må ha klart for oss. Dette nemlig:
Ikke bare en innflytelse eller upersonlig kraft.
Nei, å være en kristen er å ha en guddommelig person í sitt hjertes
tempel.
Nå er det også mange ord i Skriften som taler om den Hellige Ånd som en kraft. «Ikledd kraft fra det høye» (Luk. 24, 49). «I skal få kraft idet den Hellige Ånd kommer over ecler» (Ap. gj. 1, 8). I samme retning også ordet fra Joel 3, 1: «Jeg vil utgyte min Ånd over alt kjød.» Og vi kan også tenke på ild-tungene i Ap. gj. 2, 3. m. m.
Likevel må intet av dette rokke ved Bibelens klare tale om Ånden som
person.
Merk først at Jesus bruker det personlige pronomen «han» om Ånden,
ikke «den», som det ofte blir sagt i dag.
Rent praktisksk kan vi nevne at når Bibelen taler om den Hellige Ånd,
bruker den alltid stor forbokstav, i metsetning til menneskets
ånd, hvor det brukes liten. Kanskle dette lille vink kunne hjelpe
spesielt unge kristne litt.
Vi har her tre trosartikler. Den tredje lyder slik: Jeg tror på den
Hellige Ånd. - Og denne artikkel står i samme høyde som de to første.
Likevel glir den ut av vår forkynnelse tfl fordel for de to første.
Iallfall dette første leddet som er sitert ovenfor. En har ofte en
følelse av at det er nesten farlig å ta det fram. Dette er noe vi skal
tie med. Og dog står Ånden i vår trosbekjennelse på like fot med
Faderen og Sønnen - er én i treenigheten.
Da Jesus skulle forlate jorden, la han tyngden her - på den tredle person i Guddommen. I avskjedstalen minner han om og om igjen om Åndens gjerning. Frelsesverket fullbyrdet treenigheten ved den annen person - Sønnen. Det videre verk her nede på jorden skal fullbyrees ved den tredje person - den Hellige Ånd.
Her tillegger jo Jesus Ånden en persons egenskaper - en talsmann. En
annen, sier han, altså, en person i likhet med ham selv, som var den
første talsmann. En persons virke tillegges også Ånden:
Videre nevner vi misjonsbefalingen: «- idet I døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn» (Matt. 28, 19). Videre den apostoliske velsignelse: «Den Herre Jesu Kristi nåde og Guds kjærlighet og den Hellige Ånds samfunn være med eder alle.» (2. Kor. 13, 13). Her er altså Ånden skilt ut fra Gud og Kristus og sidestillet med dem som Gud.
I Skriften er også den Hellige Ånd klart og tydelig skilt ut fra
ånden til det menneske han tar bolig i. Han går i forbønn for dem,
leser vi i Rom. 8, 26. Det kan ikke en blott og bar innflytelse.
La oss heller ikke glemme alle de oppgaver og gjøremål Ånden har fått
ifølge Skriften. Bare for å nevne disse her: Han skal vitne, lære,
veilede, forkynne osv. (Les Joh. Kap. 14-16).
Og den Hellige Ånd deler ut nådegavene suverent som han selv vil (1
Kor. 12, 11).
Mye mer kunne vi finne fram, men tar med dette her for at denne
sannhet skal være tuftet på Skriftens klare, overbevisende tale - og
om vi kan hende kunne våkne opp for dem.
Det Skriftens ord som er emnet for denne samtale, beviser jo for oss
nettopp det samme. «Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg!»
En innflytelse eller kraft kan du ikke gjøre sorg. Du kan stanse den, motstå den, men ikke bedrøve den.
La oss først bli klar over en ting: Dette ordet er ikke skrevet til
uomvendte mennesker, men til troende. Brevet begynner nemlig slik:
Da er ordet altså et formaningsord til - hellige.
Likevel ~ ingen bedrøver den Hellige Ånd sterkere enn du gjør som
stenger din dør for ham, motstår hans kall og hans røst. Kan hende har
du motstått ham gjennem årtier, og bedrøvet ham i like mange år.
I den tause midnattstime
for ditt hjertes dør
står en gjest og sakte banker,
banker nå som før.
Har du hørt den stille kallen
dypt i sjel og sinn?
Det er Åndens røst som sier:
Gå og lukk din Frelser inn!
Men hvordan bedrøver så jeg som en kristen - som en av de hellige -
Guds Hellige Ånd?
l avskjedstalen kaller Jesus den Hellige Ånd for «sannhetens Ånd».
Denne Ånd er det som har tatt bolig i mitt hjerte. Da bedrøver jeg ham
når jeg ikke er sann, når jeg er uærlig overfor Gud, mine medmennesker
og meg selv. Jeg bedrøver ham når jeg fusker i mitt gudsliv - lar det
skure, ikke tar det så nøye med min synd og mine mange feil og
vankanter.
Allerede i den første menighet på jorden ville Herren selv stadfeste
denne sannhet - at det ikke var tomme ord han hadde talt til apostlene
í sine avskjedsord. Vi leser om dette i Ap. gj. 5, 1 flg. Vil du ta
tid å lese det nå? Her bare det 3. vers:
Lyve for den Hellige Ånd - for sannhetens Ånd! For dette slo Herren
to mennesker i den første menighet til jorden. De ble båret døde ut og
begravet.
Enten fyller løgnens far eller sannhetens Ånd vårt hjerte. Tomt,
nøytralt kan det aldri være. -
Det var bare litt av det hele de stakk til side, men i Herrens munn
lyder det: Hvorfor har Satan fylt ditt hjerte . . .?
Og så er vi med én gang inne på den bedrøvede Ånds område. For å
samle det: Jeg gjør Guds Hellige Ånd sorg når jeg synder. Eller
rettere: Ved den stilling jeg tar til synden etterat jeg har falt.
Når vi har syndet, går vi en av disse to veier:
Vi unnskylder oss selv, overser synden, feier det hele til side og
vandrer videre. Det er så lett å finne dekning. Satan har laget i
stand mange tilfluktsrom hvor vi kan roe oss. Over inngangen til ett
står det: «De andre er ikke bedre - kanskje verre enn du er.» Eller om
du heller vil inn i dette: «Dette bråsinnet ditt er arv, din far var
slik, bestefar òg. -» Se her er det greitt å smette inn. I er tredje
er det alltid fullt hus: «Du blir ikke annerledes her i denne syndens
verden.»
Her i disse Satans tilfluktsrom roer vi vår samvittighet mot
døden - døyver Åndens tale mot utslukkelsen. Disse tilfluktsrom er
gudslivets undergang. Iallfall blir det noe kjellermuggent over oss -
et gudsliv uten gjennomtrekk og utlufting. Et gudsliv uten oppgjør er
Åndens store bedrøvelse.
Den andre veien er selverkjennelsens og syndsbekjennelsens vei, - at
jeg gir Ånden rett når han setter fingeren på min samvittighets
klokke, og søkelyset rett på min synd. Jeg må til Gud og be om
tilgivelse - til mennesker og få forlatelse. I det hele må du få det
ordnet - få det vekk fra Guds åsyn og fra hjerter hvor mennesker
gjemmer det.
Etter denne vei er det Ånden fører oss når vi har syndet. Og
bedrøvelsen viker.
Da Ånden første gang åpenbarte seg i Jesu liv, var det som en due.
Duen er renhetens symbol. Den kom tilbake til arken fordi den ikke
fant noe sted å hvile sin fot på. Det fløt mange åtsler over havet, men
slikt var for urent for en due.
Det er denne rene Ånd fra den rene himmel som tok bolig i vårt hjerte
den dagen det ved Jesu blod var renset og blitt et hellig tempel
skikket for ham.
Er det rent i dag?
Eller er der noe urent som ikke tåler lyset - noe vi ikke en gang
ønsker fram i lyset? Da er min bolig uren og uskikket for den Hellige
Ånd. Dette er hans bedrøvelse.
Du vet selv hva det er. Når du blir stille og bøyet, tar han til å
tale med deg om det enda en gang. Det ville bli så mye annerledes i
ditt liv som kristen om du fikk det vekk.
Får vi lov å bruke jordens ord om disse hellige ting, si det på denne
måte: Den Hellige Ånd «trives» ikke der hvor det er urent, - er
bedrøvet og får ikke utfolde seg i livet vårt. I et urent hjerte blir
han hindret i sin gjerning i oss og ved oss. Han blir opptatt med sin
sorg over deg i stedet for å føre deg lenger inn i Rikets rikdommer -
hellige oss helt igjennom.
Den iboende Hellige Ånd er ild.
Ild renser. En liten spritflamme brenner alltid på legens bord. Denne
flammen renser hans kar og instrumenter.
Så bedrøver vi altså den Hellige Ånd når vi ikke tillater, eller
hindrer denne renselsen - denne daglige renselse i vårt liv.
Ild varmer. Jeg skal ikke si noe om dette her, da vi senere kommer
tilbake til det. Men vi bedrøver Ånden når vi hindrer ham i å varme
opp vårt hjertes tempel. Og er det ingen varme i våre prekener, i vårt
vitnesbyrd og i våre bønner, ingen guddommelig og hellig kraft over
vår vandring eller i vår omgang med andre mennesker.
Men vi behøver ikke si noe mer om det. Alle har vi møtt en eller annen
av disse hellige med denne ildens varme over sitt liv og i sitt
vitnesbyrd. Selv ble vi så tause, samtidig som det fødtes hos oss en
dyp og sterk lengsel etter å få eie noe av det samme.
Vi bedrøver den Hellige Ånd når vi på grunn av vårt slurvete,
likeglade kristenliv hindrer ham i å ånde denne varmen inn i livet
vårt.
Det er Paulus som sier det på denne måten: Idet I legger vinn på å
bevare Åndens enhet i fredens samband. (Ef. 4, 3).
Splid og uenighet i menigheten, i kristenflokken bedrøver Guds Hellige
Ånd. «Han blir hos eder og skal være i eder,« sa Jesus. (Joh. 14, 17).
- Hos eder.
Han er i menigheten, i forsamlingen, men der hvor det er uenighet,
partier, splid, misunnelse, baktalelse og slikt, er det en bedrøvet
Ånd som bor hos oss.
Og en bedrøvet Ånd får ingen vekkelse virke. Dette er sikkert
vekkelsens store hindring i dag i våre gamle, kristne land.
I det ytre merkes det kan hende ikke. Vi er flinke til å dekke over
skaden. Men det tales ikke her om den tilsynelatende ytre enhet, men
om «Åndens enhet» - den indre til hjertebunnen rekkende enhet -
dybdeenheten, den enhet Ånden setter sitt stempel på som guddommelige.
Det er bare når Ånden fullt ut får gjøre sin gjerning i våre hjerter -
i mitt hjerte - at vi når fram til «Åndens enhet» i menigheten.
For Åndens vei mot dette mål går gjennom mitt hjerte.
Peter og apostlene sa det slik utenfor fengselsporten der de ble bedt
om å tie stille - ikke mer forkynne i det forhatte Jesunavnet: Og vi
er hans vitner om disse ting, og likeså den Hellige Ånd, som Gud ga
dem som lyder ham. (Ap. gj. 5, 28~32). - Som Gud ga dem som lyder ham.
La det med en gang være sagt: Gud gir oss ingen ting som lønn for
vår lydighet, eller som vederlag for den. Under vandringen er
ingenting lønn, intet vederlag. Alt vi mottar, er uforskyldt nåde.
Og likevel - jeg bedrøver den Hellige Ånd med min ulydighet, både på
den indre og på den ytre front i mitt liv, - ved uvilligheten til å
gjøre opp med Gud og mennesker når Ånden minner meg, og ved
uvilligheten til å vitne om Gud eller be i et møte. Presten,
predikanten og misjonæren møter kan hende dette sterkere enn andre.
Kanskje misjonæren oftest. På kallets, på lydighetens vei stilles en
ofte overfor store valg. Her har Ånden sin frie vei i oss og ved oss
når vi er lydige, bindes og hindres når vi er ulydige.
Den Hellige Ånd bedrøves ved vår ulydighet. All motstand i vårt liv
bedrøver ham. Han bryter seg aldri med makt gjennom noe hinder han
møter i livet vårt. Han bedrøves bare - og hindres av det.
Min ulydighet blir Åndens stengsel for hans virke i meg og for hans
gjernig ved meg. Moody sa en gang: Herren har ennå igjen å vise verden
hva han formår å utrette gjennom og ved et menneske som gir seg helt
og fullt til ham.
Paulus sier det på denne måten: Jeg lever ikke lenger selv, men
Kristus lever i meg. (Gal. 2, 20.)
I det liv finnes intet hinder, ingen motstand.
Og der fullendes den guddommelige iboen.
For å samle det:
Hvis du nå tar deg tid til å lese v. 30 i Ef. 4 i den sammenhengen det
står i, blir det hele ganske klart. Dette ordet, om ikke å gjøre Guds
Hellige Ånd sorg, står nemlig midt i en lang rekke av synder - fire
vers foran og ett etter. Sammenhengen ordet står i, er selve
forklaringen.
Hvis den Hellige Ånd i mitt hjertes tempel er en bedrøvet Ånd, da er
den guddommelige glede borte. For Åndens frukt er glede. (Gal. 5, 20.)
Bedrøvelse og glede hører ikke sammen. Og en kristen som ikke er glad,
er utilfredsstillet.
Er det fordi du på et eller annet punkt i ditt liv bedrøver Ånden, at
ditt kristenliv er så tomt og gledesløst? Er dette årsaken til at du
må søke din glede utenom de helliges samfunn? For ditt hjerte kan ikke
være tomt. Det må fylles enten av Gud eller av verden.
Den guddommelige ro er borte, roen ved å vite at alt er oppgjort -
alt er tilgitt - alt er i lyset, og mitt livs kommandobro, mitt ror,
min kurs er i Guds hender. Roen en får ved å være i hans vilje - ved
at Ånden får lede.
Hvor denne ro - denne hvile - mangler i en kristens liv, er der noe
utilfredsstillet. Der er en uro som ikke er guddommelig.
Er det fordi du gjør Guds Hellige Ånd sorg, at denne ro og hvile
flykter fra deg?
For en bedrøvet Ånd gir aldri mennesket ro.
Og en bedrøvet Ånd får ikke fullende Guds verk i deg.
Nettopp det er hans bedrøvelse.
Den guddommelige fred er også borte.
Den er ikke i ditt hjerte, fordi den bedrøvede Ånd uroer deg natt og
dag. Dette ser vi klart av Davids gripende bekjennelse: Dag og natt lå
din hånd tungt på meg, min livssaft svant som ved sommerens tørke -
(Salme 32, 4.)
Når den hånd som skal bære oss, styrke oss, verne oss, lede oss - i
stedet ligger tungt på oss, da er der fare på ferde. Det gis ingen
guddommelig fred under den hånds tyngde. Og hos en slik kristen er det
intet vitnesbyrd i møtet, ingen takk eller lovprisning i bønnemøtet.
Nei, munnen er forseglet og vitnesbyrdet lagt i lenker.
Over denne triste periode i sitt liv satte David senere som
overskrift:
- Da jeg tidde. -
Da han ikke ville bekjenne, erkjenne, eller gjøre opp, Så var det nok
ikke i denne periode i sitt liv at han skrev den jublende Salme 23.
Er det fordi jeg tier, ikke er villig til å gjøre opp, at denne
guddommelige fred er flyktet fra mitt hjerte?
For den Hellige Ånds gjerning i mitt hjerte er å herliggjøre Jesus
for meg. Men en bedrøvet Ånd har nok med sin bedrøvelse. Og der hvor
Kristus blir borte i sløvhetens og likegyldighetens tåke, har Ånden
allerede slått faresirenene på. Og han har nok med bedrøvelsen over at
han ikke får oss våkne - han som ønsket å arbeide videre i det våkne,
våkende kristenliv, fullbyrde Guds verk, nå de høyeste guddommelige
mål i mitt liv og ved mitt liv. I stedet ble det hele bare bedrøvelse,
fordi Kristus ble borte i mitt gråe kristenlivs triste tåke.
Et menneske som ikke har noen verdens ting til overs for deg, intet
ansvar overfor deg, intet med deg å gjøre, blir sint når du gjør noe
han ikke liker.
Et menneske som elsker deg, blir bedrøvet ved det.
Det er kjærligheten som skaper forskjellen.
Da forteller dette ordet om den bedrøvede Ånd en hel del om det
forholdet som der er mellom den troende og Guddommen. Det taler
iallfall om Guddommens forhold til oss. Jeg er elsket. Derfor står det
ikke her i ordet vi nå taler om, at Ånden blir vred, men bedrøvet.
Mellom menneskene er det slik at den som elsker uten å møte
kjærlighet, lider.
Får vi lov å bruke dette jordens bilde på Guddommens forhold til oss?
Denne lidelse er Åndens sorg.
Hovedstasjonen i det distriktet hvor vi fikk vårt arbeid den første
termin i China, lå i en større by. Dit kom det en ny postmester. Han
kom fra en provins lenger sør i landet, var vokst opp i et kristent
hjem og hadde gått på kristen skole.
Senere fikk foreldrene ham inn på en bibelskole. Der møtte Gud ham om
igjen, og ga ham forkynnerkallet. Derfor fortsatte han på presteskolen
i denne engelske misjonen.
Like før avgangseksamen ble det utlyst en post ledig i postverket der
i byen. Uten å tenke større over det, søkte han på den posten - og
fikk den. Han hadde bra kunnskaper i engelsk, og det ble det lagt stor
vekt på.
Da var det kampen tok til i denne unge mannens liv. Han regnet snart
ut at lønnen i postverkets tjeneste var minst tre ganger så høyt som
det han ville få i kirkens tjeneste. Og han regnet videre - eller han
sa det slik til Gud:
- Du vet det, Herre, at lønnen i kirkens tjeneste er liten, nå vil jeg
ta denne jobben i postverket for en tre år - legge meg opp en del
penger som jeg vil legge til side - penger jeg senere kan spe på med
når jeg skal tjene deg.
Den unge mannen syntes han hadde ordnet det greitt både for Gud og
seg selv, og gikk inn i post-tjenesten - til sorg for misjonens og
kirkens ledelse. Da de tre år var omme, var mannen gift og hadde to
små barn. Han var godt likt i jobben han hadde, var blitt forfremmet
og hadde fått tillegg i sin lønn.
Så ordnet han atter en gang opp med Gud:
- Jeg blir her tre år til. På denne tiden kan jeg sette til side en
del penger som jeg senere kan bruke til barnas utdannelse når den tid
kommer. Lønnen i kirkens tjeneste vil ikke strekke til også til barna
og deres framtid. - Og atter syntes mannen at Gud burde akseptere så
fornuftig en plan.
Så gikk de tre årene og. Og mannen ble atter forfremmet. Fikk enda
høyere lønn og enda bedre kår for seg og sine. Alt dette ble bånd som
bandt ham til denne livsbane. Nå kom han seg ikke løs - maktet ikke å
innfri sine løfter til Gud.
Slik var stillingen da han ble forfremmet og ble overpostmester i vår
by. Da var det vi møttes. Hver søndag formiddag kom han til
gudstjenesten. Og flink og grei som han var, kom han også snart inn i
ledelsen. Ble valgt til eldste, og fikk snart også andre tillitsverv
innen menigheten. Alt skjøttet han på beste måte.
Men etter hvert som vi ble bedre kjent, oppdaget jeg snart at noe
trykket ham. Han var ikke glad, ikke lykkelig. Han var en utilfreds
kristen. Hjemmet hans var et av de peneste i byen, barna kjekke og
velkledde, kona hans flink og grei, og han hadde ingen økonomiske
bekymringer. På grunn av sin stilling hadde han også stort «ansikt» i
byen, ble bedt i alle store selskap, og fikk bestandig sete høyt oppe.
Så han hadde all grunn til å være glad - være tilfredsstillet.
Men han var det ikke.
Så gikk tiden, og med den kom vi også nærmere hverandre, ble mer åpne
og fortrolige, og jeg forsto det var noe han gjerne ville si. Men han
fikk det ikke til. - Helt til en mørk kveld jeg hørte den indre port
smelle i etter en som kom inn. Litt etter banket det på døren min. Det
var postmesteren.
Den kvelden fortalte han alt dette. Skildret årene helt fra han gikk
inn på bibelskolen der sør i landet og opp til denne kvelden vi to
satt ene der. Det var en voksen mann som talte. En mann med rike evner
og bra utrustning som menneske, en mann Herren selv hadde satt sitt
stempel på: han skal tjene meg på en særlig og spesiell måte. Men han
satt der også som en mann som hadde vært ulydig - et menneske Herren
ikke hadde nådd sitt mål med, en som hadde skuffet, sviktet.
En kristen som hadde gjort Guds Hellige Ånd sorg. Opp gjennom alle
disse årene hadde den Hellige Ånd i hans hjertes tempel vært en
bedrøvet Ånd - bedrøvet over mannens ulydighet, og over den ringe
tillit han hadde til Gud når det gjaldt underholdet for seg og sine.
- Og nå er det for sent. -
Disse ordene hans ble liggende igjen i rommet i en lang stillhet.
Da jeg kom tilbake til China andre gangen - 1938 ~ var han forflyttet
til en enda større by og en enda bedre stilling. Jeg skrev til ham, og
fikk svar. Fikk flere brever fra ham de årene. Men gjennom alt han
skrev, fløt en undertone av noe utilfredsstillet i hans liv - en moll-
tone.
Det var Åndens sorg over et mål som aldri ble nådd. -
( Asbjørn Aavik - Kapitel fra - ÅNDENS TEMPEL - GRY FORLAG 1964- Shafan 11-5-23)