Påskens veldige budskap er forkynnelse av vrede og nåde, av hellighet og kjærlighet, død og håp. Gud åpenbarer giennom feiringen av sitt frelsesverk for slekten. Ved Jesu liv og lidelseshistorie stiller han til skue sin redningsakt for det fortapte menneske. Vi feirer den mest avgjørende stund i historien da Skaperen gjennom pàskedramaets smertefulle hendelser ordnet oppgjøret med sin skapning ved å la sin Sønn være det «Guds lam, som bærer verdens synd» (Joh 1,29; 36).
Om dette forkynte apostelen Johannes: «...Jesus Kristus, den rettferdige. Og han er en soning for vår synder, og ikke bare for våre, men også for hele verdens» (1 Joh 2,1-2). Påsken viser at Gud selv stiller opp for å redde oss fra vår skyld og dom. «...den rettferdige», den absolutt syndfrie og fullkomne, sin enborne Sønn, gjør han til sonoffer i alles sted. Kristus hentet ikke soningsmidler annet sted fra, men er selv offer. Slik bevitnes det i Heb 9,14; «...Kristi blod - han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer»
Det som skjedde i Getsemane og på Golgata var soning, Guds egen sonofferhandling, som avløste alle andre offer og som gielder for alle til alle tider. Om Jesus sies det at «å bære fram offer - det gjorde han en gang for alle da han ofret seg selv» Heb 7,27).
Bibelen taler klart om Guds vrede. Jesus sa: «...den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede bli over ham» (Joh 3,36). «Guds vrede er åpenbart fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet» (Rom 1,18). Vreden rammer ugudeligheten, gudsfornektelsen, selvguderiet, forkastelsen av Guds vilje. «Med din hårdhet og ditt ubotferdige hjerte hoper du deg opp vrede på vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom skal bli åpenbart» (Rom 2,5). Det mennesket som forkaster Kristus, beholder og øker sin del av Guds vrede over seg. Men «Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus» (1 Tess 5,9). Vår redning er at han har sonet for våre synder. På Golgata rammet Guds vrede Jesus. «Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgierninger. Straffen ble lagt på ham...» (Jes 53,5). Påsken forkynner den hellige Guds vredes dom over menneskets synd og at vi «rettferdiggjorte ved hans blod, ved ham blir frelst fra vreden» (Rom 5,9). Dette er nädens ord til «vredens barn» (Ef 2,3).
Det viktigste oppgjør for mennesket har skjedd. Gjelden overfor Gud er betalt. Jesus har giort opp for alt og for alle. «Han utslettet skyldbrevet mot oss.» «Det tok han bort da han naglet det til korset» (Kol 2,14).
«Hvor er vår synd, hvor er vår gjeld
hvor er vår vår skam og last
Når alt tilregnet ble Guds sønn
til korset naglet fast.»
Jesus gav alt i oppgjøret og betalte med sitt liv for å gjøre oss skyldfrie for Gud. Da han sa: «Det er fullbrakt!», var både et stedfortredende hellig liv og et fullkomment offer gitt. Med sitt blod skrev han en gang for alle under det oppør for oss som Gud kunne godkjenne. Det finnes ingen annen sanering av vår skyld hos Gud. Derfor trenger alle Jesus!
Gud har kronet Kristi verk. Ved oppstandelsen bekrefter han Jesu gjerning. Oppstandelsen er Guds stadfestelse og godkjennelse av det oppgjør for syndens skyld og i slektens sted som skjedde langfredag. Den er Guds seierstegn og sterke forkynnelse om at frelsen i Jesus er fullgod, altomfattende og eviggyldig. Gud satte kronen på verket páskemorgen.
«Han sto opp med guddorns velde.
Trøsten står som klippen fast
at hans død og blod skal gjelde»
På korset viste Jesus seg som seierherre over de onde maktene og myndighetene (Kol 2,15). Påskebudskapet forkynner seier også over dødens makt. Jesus etterlot seg en tom grav. Han er ikke blant de døde. Han lever! Påskedag er den tomme gravs dag. Men dermed er den også fylte gravers håp: Jesus ble forløst fra døden og skal forløse de døde fra graven. Håpet står til den oppstandne Herre. Dette er vår frimodighet i sorgen og savnet, og i vår frykt mot døden. Vi tror på den seirende, oppstandne Jesus Kristus. Om enn med tårer på kinn og ofte sorg i hjertet, synger vi tillitsfullt med Johan Nordahl Brun:
«Jeg har vunnet. Jesus vant!
Døden oppslukt er til seier.
Jesus mørkets fyrste bandt,
jeg den kjøpte frihet eier.
Åpen har jeg himlen funnet.
Jesus vant, og jeg har vunnet!
Påsken er häpets høytid. Den gir oss håp som ikke blekner, men er garantert ved Jesu oppstandelse. Derfor er det så virkelig og perspektivrikt. De dødes oppstandelse er kommet ved et menneske, forkynner Guds Ord (1 Kor 15,21). Jesus gjenreiser livet og lar det til slutt få sitt fullkomne, evigvarende legeme.
Håpet om liv etter døden har sitt feste i påskemorgen. Det er et levende håp fordi Jesus lever. Et håp som ikke blir til skamme, som ikke svikter og svinner, men holder. Derfor lyder det ved dåpen og døden: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde» (1 Pet 1,3).
De som hånte Jesus ba ham stige ned av korset. Men han steg ned i dødsriket og opp av graven. Bare slik fikk Gud oppfylt sin plan og sitt Ord. Derfor kunne apostelen Paulus forkynne: «For så mange som Guds løfter er, i ham har de fått sitt ja» (2 Kor 1,20). Med oppstandelsen har alt skjedd som måtte til «for å føre oss fram til Gud». Det skjedde ved «han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i Anden» (1 Pet 3,18).
«Han så og trodde.» Slik vitner Johannes om sin påskemorgen. Det han så var den tomme grav og det han trodde var budskapet om at Jesus var oppstàtt. Vi har fått den tomme gravs tegn ved et samstemmig vitnesbyrd fra alle fire evangeliene. For at også vi skal se og tro på den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus, så vi kan frelses fra Guds vrede ved hans nåde. Det er påskens hensikt og gave!
(Axel Remme - Bibelsk Tro 2/1994 - Shafan 15-03-23)