Ef 1,5: «I kjærlighet har han forutbestemt oss til å få barnekår hos seg ved Kristus Jesus. »

Forutbestemmelse-! Det er noe skremmende med dette Ordet. Det forteller oss at det er noe vi ikke har kontrollen over. En avgjørelse er tatt over hodet på oss og dermed kjenner vi på usikkerhet og frykt.

På den annen side møter vi mennesker som synes å ha en innebygd klokke som sier dem at alle ting i livet er forutbestemt. De kan intet gjøre med det. Alt er fastlagt på forhånd. Livsmekanismen er programmert slik at alt går slik det skal. Hos verdslige mennesker gir det seg utslag i skjebnetro. Når et eller annet hender, sier de: Det er skjebnen. Den går det ikke an å sette seg ut over. Det går som det skal. Blant troende mennesker finner vi dem som legger alt ansvar på Gud og sier: Ja, Gud vil det. De bøyer seg for alle ting i livet som noe Gud har bestemt på forhånd.

Men det er ikke alt Gud vil. Hele vårt liv må korrigeres ut fra Guds Ord. Et menneske kan komme på villstrå og på avveier på mange måter. Derfor må hele livskursen korrigeres. Og Gud har ikke programmert livet vårt på den måten at det må skje og det skal skje og slik går det. Heldigvis er det å leve med Gud langt mer mangfoldig enn som så. Om et menneske kommer inn på et blindspor, er Gud mektig til å lede det ut og videre fram. Han gjør noe nytt ut av det som var mislykket, uten at Gud skal ha skylden for det mislykte.

Når Bibelen vår enkelte ganger taler om forutbestemmelse, betyr ikke det at alle ting er fastlagt på forhånd. Den forutbestemmelse som Skriften taler om gjelder en ganske bestemt sak. Det er derfor viktig å ha klart for seg den sammenheng som dette Ordet står i. Forutbestemmelsen er knyttet til Guds overordna mål, nemlig å velsigne dem som tror på Kristus med hele den himmelske verdens åndelige velsignelse.I dette lys trer forutbestemmelsen fram.

Mange tenker når de leser om forutbestemmelsen at det må gjelde hvem som skal bli frelst og hvem som skal gå fortapt. Og har Gud tatt denne avgjørelsen på forhånd, betyr det lite hva jeg kan gjøre i denne sammenheng. Det er derfor nødvendig for oss å stanse for hva denne forutbestemmelsen gjelder.

For hvem?

Denne sak er ikke noe som gjelder alle mennesker. Når det står «oss» også i dette vers, gjelder det den gruppe mennesker som dette brev er skrevet til og omfatter. Det er de som tror på Kristus Jesus. Spørsmålet er ikke om hvordan de blir frelst. Det har han alt sagt i innledningen, men han vil si dem noe vesentlig om dette å være frelst. Og det er her forutbestemmelsen åpner for forståelsen av den veldige velsignelse Gud har tiltenkt sine barn.

Motivet

Når et menneske tar avgjørende bestemmelser, spør vi ofte om grunnen til det. Og når Gud gjør oss kjent med denne enestående bestemmelse som han har tatt, uten å rådføre seg med noe menneske, uten å be om tillatelse, så gjør han oss også kjent med hvorfor han bestemte dette. Det var hans kjærlighet.

Bibelen forteller oss at Gud er kjærlighet. 1 Joh 4,16. Det uttrykker det innerste i Guds vesen. Og denne evige og fullkomne kjærlighet fikk sitt uttykk i denne forutbestemmelsen. Vi kan si at det var Guds gode hjertelag som løp av med ham da han tok denne velsignede beslutningen i evighet å forutbestemme oss i Kristus.

I forrige artikkel om utvelgelsen i Kristus understreket vi at utvelgelsen gjaldt vår stilling hos Gud, nemlig at vi skulle være hellige og ulastelige for hans ansikt. Det var Guds hellighet som krevde denne stillingen og var motivet for utvelgelsen. I forutbestemmelsen er det kjærligheten som er bestemmende både med hensyn til hvorfor og hvordan.

Denne evige kjærlighet kan vi ane litt av, men den blir sterkest og klarest framstilt for oss i Jesu liv og gjerning. De vitnesbyrd som Jesus gir er overveldende.

Far, jeg vil at de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er, for at de skal se min herlighet, som du har gitt meg, fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt (Joh 17,24).

Dette sier Jesus fordi han vet at det er den dypeste harmoni mellom hans vilje og Faderens vilje.

Men Gud, som er rik på miskunn, har på grunn av sin store kjærlighet, som han elsket oss med, giort oss levende med Kristus (Ef 2,4-5).
Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere (Rom 5,8).

Guds kjærlighet blir beskrevet som evig, mektig og stor, men de sterkeste ord kan ikke beskrive den. Men nâr vi får et gløtt inn i forutbestemmelsens rikdom, aner vi noe mer.

Innholdet

Vi har allerede sagt at forutbestemmelsens innhold ikke gjelder hvem som skal bli frelst og ikke. For å få del i forutbestemmelsens goder må en ha samfunn med Jesus.

Guds barns herlighet

Når Gud forutbestemte seg i evighet, hadde han Guds barns herlighet i tankene. Han besluttet at vi skulle ha det best mulig. Derfor ønsket han at vi skulle ha del i alle frelsesgodene som han gir så rikelig.

Nei, som en hemmelighet taler vi Guds visdom, den skjulte, som Gud fra evighet av har forut bestemt til vår herlighet... Men som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham (1 Kor 2,7-9).

Barnekår hos Gud

Dette er det som ligger Guds Ånd på hjerte å gjøre klart for oss i dette skriftordet som vi nå behandler. Gud bestemte ikke hvem som skulle bli frelst, men hvordan de som ble frelst skulle ha det i samfunn med ham. De skulle ha barnekår.

Uttrykket barnekår har en god klang. Det taler til oss om et samfunn i trygghet, fortrolighet, omsorg og varme. Lina Sandell har jo uttrykt dette så fint i sangen.
Ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare Fuglen ei i skjul bak løvet, stjernen ei høyt over støvet.

Alt dette gir uttrykk for en viktig side ved dette å ha barnekår hos Gud, men det er langt mer enn dette.

Barnekåret er et skattkammmer

På gresk er egentlig barnekår satt sammen av to ord, nemlig sønn og skattkammer/forrådskammer. Dette forteller oss at barnekåret gir oss adgang til de mange Guds rike gaver som han har tiltenkt og bestemt for oss.

Slik kjenner vi også kår i norsk rettspraksis. Den som har et kår har adgang til visse rettigheter. Vi kjenner til kår på et gårdsbruk. De gamle har overgitt gården til de unge og har tatt bolig i kårstua. Nå har de rett til visse deler av gårdens naturalia. Det kan være to tønner poteter, et lam i slaktetiden osv. Kår-dokumentet gjør disse tingene klare.

Slik har også Gud ordnet med våre kår. Han vil at vi skal ha det godt og få det godt hos ham.

Barnekåret er et sønnekår

På gresk er det sønn og ikke barn som er brukt. Det er heller ikke snakk om et småbarn, men om en voksen sønn i et rettskraftig forhold. Det er den myndige og ikke umyndige sønn.

Så lenge arvingen er barn, er det ingen forskjell mellom ham og en trell, enda han er herre over alt sammen (Gal 4,1).

Når enkelte har oversatt det med adopsjon er det ikke for å gi tilkienne at vi blir Guds barn ved adopsjon, men at en gjennom barnekåret er plassert i den myndige sønnens stilling med alle hans rettigheter.

Vårt barnekår hos Gud er en guddommelig rett og ingen tilsnikelse. Gustav Mevik sier det slik: «Vårt barnekàr hviler på en guddommelig rett som ingen kan ta fra oss. Vårt barnekår er et rettsgyldig dokument som kan stå for alle rettsavgjørelser. Ingen domstol, verken i himmel eller på jord, kan gjøre dette dokument ugyldig. Det bærer Guds egen underskrift»

Dette sønnekåret hviler på Jesus

«Ved Jesus Kristus» heter det í teksten. Og det er Jesus som er grunnen til dette sønnekår. Hans forhold til Faderen er bestemmende for hvordan vi skulle ha det som Guds barn. Kristus er prototypen for dette barnekåret.

For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre (Rom 8,29).

Gud Fader så på sin Sønn og de kår og de rettigheter han hadde, og så bestemte han at det var slike kår den troende Guds menighet skulle ha og nyte. Det gjorde de kristne til Jesu brødre slik Jesus også taler om det etter sin oppstandelse (Joh 20,17). Lina Sandell tolker dette på en fin måte for oss:

Å, det broderskap,
se det forjetter
Mer enn alt
hva her man nevne kan.
For ved Jesu side
det meg setter
Gir meg rett til samme arv som han.
Samme arv
der opp idet høye
samme himmel,
samme Gad og far.
Herre, Herre,
åpne blott mitt øye
For de skatter
jeg i sannhet har.

Det var ikke på noen måte vår fortjeneste, men noe Kristus har gitt oss del i.

Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til á bli Guds barn, de som tror på hans navn (Joh 1,12).

Denne retten er det Kristus som har. Han er nøkkelpersonen. Retten gir han til dem som tror på ham på den måten at de kommer til ham for å ha samfunn med ham.
Det er dette som får Sigvart Engeset til å uttrykke seg så sterkt i sangen sin:

Jesus har satt meg
inn i barnekåret sitt
Takk skal han ha for det.
Alt det han har
er nå med rette også mitt
Takk skal han ha for det.

Barnekåret gir tillit

I barnekåret opplever et Guds barn at den fullkomne kjærlighet driver frykten ut. En er trygg fordi at all velsignelse og alle frelsesgodene hører Guds barn til.

Det gir frimodighet til å tale ut om alle ting og be om alle ting i Jesu navn. Barnekåret er med på å drive fram den rette troens dristighet. Dette kommer tydelig fram i Paul Gerhards mektige salme.

Å hvilket smykke
jeg da fra himlen får
å hvilken lykke
er dette barnekår.
Når hva oss skader,
jeg kan for tronen gå
Og sie Fader, ditt barn
du hjelpe MÅ!
Min Gud hvor lader,
det deilig der å stå.

Dette kan vi underskrive. Det er godt å få stå der og i troens undring glede seg over forutbestemmelsens herlighet. (Forts)

(Bibelstudieserie  Efeserbrevet III -  Kjell Dahlene - Bibelsk Tro nr 1 1995 - Shafan 21-10-23))