Smag og se at Herren er god
Sl 34,9
Smag og se 
«Regnskapet gikk opp»! Utbruddet kom fra en av elevene på «Handel og kontor». Oppgaven hadde vært vanskelig. Det hadde vært mange konti å forholde seg til og lett å miste oversikten, Men endelig falt alle brikkene på plass.
En kristen kan til sine tider bli ganske forvirret når en prøver å fordype seg i det store «regnskapet» som heter Guds rike i denne verden. Det kan oppstå når en sitter over en åpen bibel, og det er vanskelig å forene de mange tingene en møter. Eller det er når egne og andres erfaringer kolliderer så ettertrykkelig.
Av og til spør vi bekymret hvordan det skal gå med Guds rike. De nedbrytende kreftene er så sterke, forførelsene så mange og troens mot så lite. Vil Gud bli den store taperen?
Ordet i dag fra Efeserbrevet skal minne oss om at Gud ikke har mistet oversikten. Han styrer alle ting ved sin nådes makt til sitt endelige mål. Hva Gud har bestemt, skal han fullføre.
Bibelen vår forteller oss om mange husholdninger fram gjennom Skriftens historie. En husholdning kan både være materiell og åndelig. En materiell husholdning består i eiendom, dyr, penger, naturressurser o.l. En åndelig husholdning inneholder hvordan Gud har åpenbart sin frelse til forskjellige tider. Den har ikke i alle tidsperioder vært like klar. Dette har også hatt å gjøre med husholdernes (forvalternes) innsikt, erfaringer og evner til å ta imot hva Gud har gitt og dermed evne til å formidle det videre.
Bibelen selv skjelner mellom den nye og den gamle pakt. Den nye pakt kom med en bedre pakt, bedre løfter og et bedre otfer. Paulus tar dette fram senere i Efeserbrevet der han taler om sin husholdning:
Den var ikke i tidligere tidsaldere gjort kjent for menneskenes barn slik som den nå er blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter i Ånden (Ef 3,5).
Noen har laget en hel lære om tidshusholdninger ut fra dette. De forskjellige tidshusholdningene opptrer som selvstendige enheter og har sine egne lover. Dette kan lett føre på avveier hvis en lager egne doktriner (læresetninger) for de enkelte tidshusholdninger. Men det kan gi gode historiske oversikter dersom en tar fram de spesielle trekkene ved de forskjellige tidsepoker.
Også kirkens historie er full av forskjellige husholdninger. Alle kristne har ikke hatt de samme muligheter. Det har vært tider med svært uklar forkynnelse. Tider med hardnakket forfølgelse og forførelse. Men også tider med rike vekkelser og fornyelse for Kristi meninghet. Det har vært tider som har omskapt folk og nasjoner. Forkynnelsen har vært klar og sterk. Forskjellige kristne idealer har vært toneangivende opp giemiom tidene. Det er ikke vanskelig å peke på forskjeller.
Bibelen taler videre om husholdning som et personlig anliggende. Den enkelte kristen har fått en husholdning til forvaltning. Det er det innsyn Herren har gitt den enkelte i evangeliet og de erfaringer samfunnet med Gud gir. Videre er det Guds kall til tjeneste og den utrustning den enkelte har fått.
Ettersom enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangfoldige nåde (1 Pet 4,10).
Et særlig forvalteransvar blir lagt på dem som skal tjene i Guds menighet i forkynnelse og undervisning.
Så la da enhver se på oss som Kristi tjenere og som forvaltere av Guds hemmeligheter. Av forvaltere blir det ellers krevd at de må vise seg tro (1Kor 4,1-2).
Guds tanke og mål er at alle husholdninger skal samles i en husholdning. Denne skal skje i...
Bibelen forteller oss at Gud er Herre over tiden. Selv er Den evige Gud løst fra tiden. Men Guds inngrep dirigerer tiden. Alle tider er i hans hånd.
Den evige Gud grep inn i tiden på en avgjørende måte da han sendte sin Sønn for à frelse verden.
Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne. født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår (Gal 4,4-5).
Dette var tiden i bestemt form. Det avgjørende inngrep fra himmelens Gud. Men i dette verset i teksten står ordet i flertall, «tidenes fylde». Her samles de mange tider seg i et brennpunkt. De blir knyttet sammen. Vi diskuterer om tiden kommer eller om tiden går og blir vel vanskelig enige. Her blir vi stanset for at tiden ikke forsvinner. Gud skal samle alle våre tider.
Tidenes fylde vil videre si at Gud vil fylle innholdet av denne tiden. Han er mektig til å fylle alt i alle (Ef 1,23).
Tidenes fylde har dette mål:
I 1930-utgaven av Bibelen stod det «at han atter vilde samle alt til ett i Kristus». Dette tilkjennegav at han på ny, enda en gang, ville samle alt til ett. Men dette «atter» er blitt borte i de nyeste oversettelsene. Ordet som her er brukt er «rikt i hentydninger og betydninger» (Kittel/ Friedrich: Theological Dictionary of the NT) og lar seg også forsvare.
Kan vi se noen hentydninger til at alle tråder har vært samlet tidligere?
Vi finner alle tråder, alle hensyn og muligheter, alle ressurser og alle offer samlet i evighet. Før menneskets skapelse og fallets gru, var alle konsekvenser tatt med. Utvelgelsen, forutbestemmelsen og forløsningen var forutbestemt. Alt ble knyttet til Jesus, samlet i ham.
Videre ble alt samlet til ett i Jesu offerdød pa Golgata. Korset ble det store møtested hvor alle tider og tidsaldre ble samlet i et knutepunkt.
Jesus gjorde dette klart for sine disipler før han gikk inn til lidelsen.
Nå holdes dom over denne verden. Nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Når jeg blir opphøyet fra jorden, skal jeg dra alle til meg. Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle dø (Joh 12,31- 33).
Helt fra Peter bekjente at Jesus var Messias, den levende Guds Sønn, hadde Jesus talt med sine disipler om at han skulle dø. Men de var trege til ä høre og fatte dette budskapet.
Nå like før lidelsen forteller han dem ikke bare at han skal dø, men også hvilken karakter hans død skal ha. Han skal dra alle til seg. Alle menneskers liv fra vugge til grav, fra det første menneske Adam til det siste memieske som setter sine føtter på denne jord. Hele deres livstid var med på Golgata. Der måtte også Djevelen og hele ondskapens åndehær i himmelrommet møte opp. Og ved dette møte ble synden sonet for alle mennesker. Menneskets misgjerninger pà alle deres villfarne veier, rammet Guds Sønn.
Vi for alle vill som fár, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham (Jes 53,6).
Når David sier at «I din hånd er mine tider» (Sal 31,16), gjelder det ikke bare ham, men alle mennesker med all den synd de har gjort på alle sine veier. Det lå i det beger Jesus Kristus ble rakt da han hang under Guds vrede. Dette tar også Hebreerbrevets forfatter fram når han sier:
I så fall måtte han ha lidt mange ganger fra verden ble grunnlagt. Men nå er han blitt åpenbart en gang ved tidenes ende for å borta synden ved sitt offer (Heb 9,26).
Vi tenker at tidenes ende er en dag som kommer, men her får vi høre at det er en dag som har vært. I Jesu død var alle våre tider samlet, Resultatet: En evig forløsning -- en evig frelse.
På denne bakgrunn forstår vi at atter (i 1930-oversettelsen) kan være meningsfylt å få med. For denne samling som det er tale om her, er målet for og den endelige virkeliggjørelsen av det som har vært;
Det er en teologisk retning som kalles universialismen som místolker noen av disse ordene som vi har nevnt. De setter ikke bibelstedene inn i den rette sammenheng og heller ikke i lys av Skriftens samlende vitnesbyrd. De bygger en lære om at alle mennesker skal bli frelst til slutt. Noen går til og med så langt at de hevder at også Djevelen og de onde ånder til slutt skal overvinne alle hindringer og nå fram til den endelige enheten i Guds rike.
Denne retningen har sine lærere som bygger opp et teologisk system. Men enda flere er de prester og forkynnere som taler som om alle mennesker blir frelst. Evighetsalvoret om de to utganger på menneskelivet er blitt borte, frelse eller fortapelse.
Vi må ikke glemme at i hele dette avsnittet som vi her har foran oss, er oss et nøkkelord. Oss er ikke hvem som helst. men de som tror på Kristus Jesus. Bare disse mennesker har del i denne husholdningen og vil oppleve dens velsignelse.
Dypest sett er det en hemmelighet. Denne hemmelighet kan ikke fattes i denne verden. Den sprenger de grenser som denne syndens verden setter for et Guds barn. Likevel vil vi gi noen antydninger.
Det vil si at alle har adgang til de samme ressurser og skal forvalte de samme goder. Alle grenser er revet ned. Friheten vi er kjøpt til i Kristus når sin fylde. Da vil alle sider og alle konsekvensene av Gal 3,28 gjelde fullt ut. «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke mann eller kvinne. For dere er alle en i Kristus Jesus». Alle nedbrytende forskjeller er borte.
a: Siden syndefallets dag har det vært en avstand mellom det himmelske og det jordiske, ja, en iøynefallende disharmoni. Det var ingen forbindelse mellom det jordiske og det himmelske og ingen evne hos det jordiske til å nå det himmelske. Dette gav Jesus uttrykk for slik:
Og ingen har steget opp til himmelen uten han som er steget ned fra himmelen. Menneskesønnen som er i himmelen (Joh 3,13).
Jesus forenet det himmelske og det jordiske da han ble menneske. Og i Kristus finner det himmelske og det jordiske sitt samlingspunkt.
Nå vet vi hva som særpreger himmelen i dens forhold til Kristus. «Himmelen forteller Guds ære» (Sal 19,2). «Og alt i hans tempel sier: Ære» (Sal 29,9).
Men gjennom Guds barns forløsning skal også de jordiske ting finne sin gjenløsning. «For skapningen venter og lengter etter at Guds barn skal bli åpenbart» (Rom 8,19). De jordiske tingene ble skapt for å ære Kristus.
For av ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham tilhører æren i all evighet. Amen (Rom 11,36).
De jordiske tingene er ikke syndige i seg selv, men i dag tjener de en ond herre. Alt det gode i denne verden kommer fra lysenes far (Jak 1,17). Djevelen makter ikke gi mennesket noe virkelig gode, bare forvrengninger.
I denne ene husholdningen skal alt det jordiske tjene i overensstemmelse med sin himmelske intensjon.
b: Det som er i himmelen og det som er på jorden, synes i sammenhengen mest å gå på ting, men en kan ikke utelukke at det også går på levende og døde. De som er døde i troen på Kristus har gått inn i den tredje himmel og får nyte å være i Jesu nærhet og pleie felleskap med ham. Men de som fortsatt er på jord, er den stridende menighet og er fortsatt underveis. Men de er på vei til målet.
Da den ene husholdningen kommer smelter alle Guds barn sammen i den store husholdningen og nyter alle de goder Faderen har forberedt for dem.
Det var Kristus som var sentrum både for tro og tilbedelse, håp og lengsler. Guds barn trodde uten å se, men i denne husholdning skal de se og kjenne fullt ut hvem Kristus er og hva han betyr.
Alt som skygget for Kristus er borte. Alle «hvorfor»ene får sitt lykkelige svar. Lengslene når sitt mål. De øser av frelseskilden som er bunnløs.
De bærer alle det samme preg, «De skal se hans ansikt, og hans navn skal være i deres panner» (Ap 22,4). Da de fikk se ham ble de ham like. Stridens og forkrenkelighetens verden og de spor den satte er for evig visket ut.
De synger alle den samme sangen. Den lyder fulltonende til Jesu pris og ære.
Og de synger en ny sang og sier: Verdig er du til å ta imot boken og åpne seglene på den, fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt, og gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud. Og de skal herske som konger på jorden (Åp 5,9-10).
Inn i denne husholdning bærer Guds stridende menighet sine erfaringer i samfunnet med Jesus. De mange vitnesbyrd om hans ledelse, makt og bevarelse. De mange gjerninger som var gjort i hans navn. Alle prøvelser og lidelser troen hadde ført dem gjennom. Men ved hans føtter legges de ned slik de 24 eldste gjorde med sine kroner (Ap 4,10). Alt var virket av ham og alt er til ære for ham. Lyset og herligheten faller over Kristus. Alt peker bare en vei i denne husholdning. Kristus skal ha æren i evigheters evighet. (Forts. i neste nr.)
(Bibelstudieserie Efeserbrevet V - Kjell Dahlene - Bibelsk Tro nr 3 1995 - Shafan 25-11-23))
lad 2023-nr.2 - PDF format.
