JAN BYGSTAD - ORIENTERINGSPUNITER i en forvirret tid

I den kultursituasjonen som nå råder i Vesten, kan det være av betydning særlig å peke på det sjette budet: «Du skal ikke drive hor, ikke bryte ekteskapet!»  Et av de trekkene som utmerket de første kristne og representerte en avgjørende forskjell mellom kristne og hedninger i de første århundrene, var nettopp forholdet til ekteskap og familie. Pâ dette området ble den kristne kirke som motkultur særlig iøynefallende. Tertullian sier i et av forsvarsskriftene for de kristne: «Hedningene har ingenting felles utenom sine hustruer; de kristne har alt felles utenom sine hustruen»

Den kristne kirke var kjennetegnet av at den høyaktet ekteskapet mellom mann og kvinne. Den kristne kjærligheten kom ikke minst til uttrykki trofastheten i ekteskapet - «i gode og i onde dager», og i at familien ble vernet om. Dette gikk tilbake til Jesu undervisning om ekteskapet (Matt 19,3-9), og hans dom over seksuell urenhet i Bergprekenen:

• Dere har hørt det er sagt: Du skal ikke drive hor! Men jeg sier dere: Hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede drevet hor med henne i sitt hjerte (Matt 5,27-28).

Dette kommer også til uttrykk i den apostoliske forrnaningen:

• La ekteskapet holdes i ære av alle, og ektesengen være usmittet! For Gud skal dømme dem som driver hor og bryter ekteskapet. (Heb 13,4)

Jesu undervisning griper tilbake til skapelsesberetningen i Første Mosebok. Nàr fariseernes rent juridiske forståelse av skilsmisse og ekteskap avvises, gjør Jesus det ved sitt «slik var det ikke fra begynnelsen» (Matt 19,8), og ved a sitere fra Første Mosebok 1,27 og 2,24. Moselovens juridiske regulering av skilsmisse defineres som en nødvendig samfunnsmessig ordning på grunn av «de hårde hjerter» (Matt 19,8). Det vil alltid være mennesker som bryter Guds bud på ulike vis, og lovgivningen i et samfunn må nødvendigvis også regulere hvordan slikt skal håndteres. Men i Guds folk skulle det hårde hjertet ikke finnes, fordi den nye fødsel fjerner steinhjertet (Esek 36,25f). Noe som ikke minst skulle ha følger for samliv og ekteskap.

I den moderne nyhedenskapen ser vi det vokser frem en holdning til seksualitet, samliv og familie som på mange måter tilsvarer den som var rådende i antikken. Om mannen i gresk kultur sier Demosthenes: «Vi har våre kurtisaner til vår fornøyelse; vi har våre konkubiner til å bo daglig sammen med; vi har våre hustruer med det formål å føde legitime barn og til trofast å styre våre husholdninger.» I datidens patriarkalske samfunn kunne mannen fritt og uten skam besøke bordellet og ha så mange elskerinner han måtte ønske. Den «seksuelle frigiøring» som startet på 1960-tallet har pà mange mater gjenreist antikkens løsslupne forhold til sex. Og i det frigjorte og likestilte vestlige samfunn krever også kvinnen den samme «rett» til fri seksuell utfoldelse. I aposteltidens romerske kultur hørte det ellers til sjeldenheten at en mann og en kvinne var trofaste og holdt sammen i ekteskap et helt liv, en kjensgjerning som naturlig nok henger sammen med den allmenne seksuelle løssluppenheten. Skilsmissestatistikken i vestlige land (inkludert statistikken over brutte samboerforhold) vitner om en kultur som et godt stykke på vei har beveget seg i retning av antikkens tilstander pà dette området.

Jesu undervisning om ekteskapet griper altså tilbake til begynnelsen, til skapelsen (Matt 19,4). Først minner han om at mennesket skapes i en polaritet: Som mann og kvinne, og begge er bærere av gudsbildet. I grunnteksten sies det bokstavelig «som hankjønn og hunkjønn, hvilket innebærer at kjønnsidentiteten er gudgitt. Kjønn er ikke en «sosial konstruksjon» eller noe en «velger» i kraft av noe en «føler». Når postmoderne kjønnsideologi hevder det motsatte, skjer dette enten ut fra en feministisk likestillingsideologi som gjør kjønn til noe som er ikke-essensielt, eller ut fra en seksualpolitisk relativisme som likestiller alle former for seksuell utfoldelse. «Normkritikken» er en sentral side ved disse ideologiene, og «heteronormativiteten» er noe av det som en særlig vil bekjempe.

Ut fra Bibelens tale om menneskets gudbilledlighet må det kunne hevdes at begge disse ideologiene representerer angrep på menneskeverdet fordi det er gudbilledligheten som kvalifiserer menneskeverdet. Kvinnen behøver ikke å bli som mannen for å ha fullt menneskeverd. Kvinnen er skapt som kvinne, og mannen som mann, og dette er essensielt; Forskjellen mellom mann og kvinne dreier seg ikke kun om at de er skapt med ulike, komplementære kjønnsorganer. Ulikheten går ned til molekylært nivå, idet hver celle i en manns kropp har et xy-kromosom, hver celle i kvinnens kropp et xx-kromosom. Og ulikheten kommer til uttrykk i ulike menneskelige egenskaper - i en dualitet - som gjør at mann og kvinne sammen utfyller hverandre. Vi kan i denne sarnmenheng godt snakke om «kjønnsmetafysikk», det vil si at ulikheten mellom mann og kvinne er essensiell, og derfor går langt dypere enn til de rent fysiologiske forskjellene. Denne komplementariteten er betingelsen for slektens videreføring og for nytt liv. I sammensmeltningen av mann og kvinne skaper Gud - Livgiveren - barnet, og slik blir enheten mellom mann og kvinne delaktig i livets mysterium, i Guds skapergjerning:

• Du har skapt mine nyrer, du formet meg i mors liv. Jeg priser deg fordi jeg er virket på forferdelig underfull vis. Underfulle er dine gjerninger, det vet min sjel så vel. Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble virket i lønndom, da jeg ble formet så kunstferdig i jordens dyp. Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke én av dem var kommet. (Sal 139,13-16)

Med bakgrunn i dette sier Skriften; «Barn er en Herrens gave» (Sal 127,3).

I vår moderne kultur er barnet langt på vei blitt en hindring. En hindring for selvrealiseringen, for kvinnens frigjøring, for økonomisk romslighet - kort sagt: Barn krever så mye av tid, oppofrelse, oppmerksomhet og økonomi at vi vil ha så få som mulig. Og abort - fosterdrapet - er den logiske utgang der det menneskeverd som ligger i gudsbildet, fornektes. I skrivende stund forferdes en hel verden over redslene i krigen i Ukraina, over hvor lite livet blir verdt. Men knapt noen forferdes over redslene med de tusener av drepte barn i mors liv...

Den motkulturen disiplene er satt til â representere her i verden skal altså ikke minst komme til uttrykk i familie og ekteskap: Her skal den kristne kjærligheten - agapæ - leves ut i konkret hverdag i hjemmet.

Når mann og kvinne gifter seg, er det ikke to helgener som går inn i ekteskapet, men to syndere. Egoisrnen bor i begges hjerter. Og nettopp i ekteskapet skal de lære å sette den andre fremfor seg selv. Agape er den kjærligheten som ofrer seg selv. Ekteskapet blir derfor en øvelse i å la egenkjærligheten og -interessen fare for i stedet à sette ektefelle og barn først. Slik skal den enheten som Skaperen hadde tenkt for mann og hustru, virkeliggjøres i det kristne hjermnet. Enheten blir noe langt mer enn den fysiske enhet i seksualakten - det handler om å bli ett hjerte, én vilje, å aldri tenke seg selv alene. Enheten mellom far og mor skaper også en uvurderlig trygghet for barna - likesom stadig uenighet og krangling mellom foreldre skaper dyp utrygghet.

Denne enheten kommer ganske særlig til uttrykk i at mann og hustru ber sammen og er sammen om Guds ord. Det er ikke minst det kristne hjemmet som kan hvile i løftet:

• Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønner komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus. (Fil 4,6-7)

Det vi her taler om, innebærer også at en troende mann eller kvinne ikke bør gifte seg med en ikke-troende. Når de ikke kan være ett i troen, er en helt vesentlig side ved enheten i ekteskapet borte, noe som ikke minst vil vise seg problematisk når det kommer barn til. Hva slags oppdragelse skal barna få om mor og far drar i hver sin retning? Derfor skriver Paulus om â gifte seg «i Herren» (1 Kor 7,39). Videre understreker apostelen:

• For dette er Guds vilje, deres helliggjørelse: Hold dere borte fra hor. Hver av dere må vite à vinne sin egen ektefelle i hellighet og ære, ikke i lidenskapelig begjær slik som hedningene, de som ikke kjenner Gud ...For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til helliggjørelse. Derfor, den som forakter dette, han forakter ikke et menneske, men Gud, som gir sin Hellige Ånd i dere, (1Tess 4,3~5. 7f)

Drivkraften i ekteskapsinngåelsen skal ikke være den seksuelle dragningen - selv om denne kan være nokså sterk ...

Med tanke på samtidskulturens stadig sterkere press mot kristen tro vil det å bevare det kristne hjemmet bli stadig viktigere og stadig vanskeligere. Fra stadige myndigheters side foregår det nå i mange vestlige land et systematisk arbeid for à omskolere befolkningen i et nytt moralsyn, menneskesyn og virkelighetsforståelse. Dette skjer på alle nivåer i skoleverket, og det har gjort behovet for kristne friskoler stadig mer akutt. Samtidig aktualiseres spørsmålet om det kan bli nødvendig at kristne foreldre påtar seg byrden med å ha hjemmeundervisning for sine barn der det ikke finnes et godt kristent skolealternativ. Politisk er det også en voksende motstand mot kristne friskoler, noe som på sikt kanskje vil medføre at statsstøtten vil falle bort eller innskrenkes. I dag dekker statsstøtten 85 % av driften i disse skolene. Dersom statsstøtten skulle falle bort eller skjæres vesentlig ned, vil det bli svært vanskelig - kanskje umulig - å makte å drive friskole. Dette vil i så fall gjøre det enda mer maktpàliggende for hjem og menighet à skape et kristent læringsmiljø.

Situasjonen er også at mange unge kristne er svært usikre på hvordan det kristne hjemmet skal arte seg, noe som ikke minst henger sammen med at det har skjedd en sekularisering også av det kristne hjemmet. Her må menighetene med sine hyrder gi konkret hjelp og veiledning. Hjem og menighet skal høre uløselig sammen, og det på en slik måte at menigheten fungerer som åndelig hjem for foreldrene, slik at de også kan lære barna det samme. På dette området har velstanden i samfunnet blitt mer og mer av en fare for det kristne hjemmet: Folk skaffer seg hytte og båt og tilbringer helgene med dette i stedet for i menighetens fellesskap i samlingen om ord og sakrament. Det er ingen tvil om at dette på sikt undergraver troens liv. 

Når tematikken rundt familie, kjønn og samlivsetikk har vært viet så pass mye plass her, henger det nettopp sammen med Vestens utvikling bort fra klassisk kristen tro på disse sentrale livsomràdene. Dette vil by på noen av de største utfordringene for Kristi menighet i tiden som kommer. Det er ikke usannsynlig at et bibelsk ståsted vil føre til statlige sanksjoner mot kirker og menigheter som ikke vil tilpasse seg den nye tid. I de liberale vestlige demokratiene vil det neppe tas i bruk politimakt mot de som ikke innordner seg etter statens ideologi slik en gjorde under sovjettidens kommunisme. I stedet vil det etter alt å dømme brukes stadig mer «myk makt» i form av økonomiske pressmidler. Røstene som vil ta bort statsstøtten fra kristne friskoler og kirker som ønsker å forkynne og arbeide i tråd med Bibelen, blir stadig flere og sterkere. Det er antagelig bare et tidsspørsmål før dette omsettes i politisk handling. Hvorpà løpet er lagt frem mot den tid da de som følger Herren, «ikke kan kjøpe eller selge» (Åp 13,17) fordi de berøves økonomisk handlerom. Det at en i de skandinaviske land har gjort seg avhengig av statsstøtte for de kristne friskolene, kan i dette politiske klimaet vise seg å bli en akilleshæl. Om utviklingen også vil medføre statlige restriksjoner mot å hevde kristen samlivs- og familieetikk, vet vi foreløpig ikke. Men med det som skjer i våre naboland, samt land som Storbritannia, USA og Canada, er det gode grunner til å spørre seg om ikke tros- og forkynnelsesfriheten etter hvert vil trues.

(Fra ORIENTERINGSPUNKTER i en forvirret tid - af Jan Bygstad - Lunde Forlag 2022 - med forfatterens tilladelse, Shafan 05-06-24)