Av OLE HALLESBY - I KORSETS LYS

LIV og død er uten sammenligning de største gåter i vår tilværelse. Jeg vet ikke hvilken av dem er mest gåtefull. Men her har vi disse to gåter spunnet sammen: gjennom død til liv.

Da Jesus uttalte det nye livs gåte, steilet endog en lærer i Israel, Joh. 3, 1--10.
Men da han uttalte at gjenfødelsen alene var mulig ved død, ved Messias' blodige død, da steilet endog hans beste disippel og bad Gud bevare ham fra så meningsløse tanker, Matt. 16, 21-23.

Og hvor meningsløst det hele var for disiplene, ser vi best etter Jesu død: «Vi trodde han var den som skulle forløse Israel, men nå er han død,» Luk. 24, 21.
Men da Jesus sa at vi må dø med ham for å få del i hans liv, da gikk disiplene fra ham, en etter en. Bare de tolv ble hos ham, Joh. 6, 66-69.

Den som vil miste sitt liv, han skal finne sitt liv, sier Jesus, Matt. 16, 25. Det er anstøtsstenen ved kristendommen i alle land og til alle tider. Jødene en forargelse og grekerne en dårskap.

Tenk at en from israelitt må dø og fødes om igjen for å få del i det gudsrike som han gikk og ventet på! Eller at en from ungdom må dø og fødes om igjen for å bli en kristen! Her steiler mange, også av dem som vil være kristne. De mener at vi bare støter de unge vekk med slik tale.

Og dog står Jesu ord nå som før: den som vil berge sitt liv, mister det. Men så føyer også Jesus til: salig er den som ikke tar anstøt av meg!

Det var meget å si om denne døds opprinnelse, hvorledes den inntrer og fullbyrdes. Den blir mig underligere jo mer jeg tenker på den. Men her må jeg nøye meg med å minne om Skriftens ord: det er Gud som døder og han som gjør levende, 5 Mos. 32, 39.

Men jeg kan unndra meg. Jeg har makt til å berge mitt eget liv, sier Jesus. Men styrter riktignok da i den død som fører til en annen død. Og den er evig.

Jeg innbiller meg ikke å kunne løse dødens gåte. Men jeg ønsker i dag å tale litt om den dødsprosess hvor igjennom det syndige menneske av Guds ånd føres inn til evig liv i Gud. Denne prosess vil jeg søke å følge gjennom menneskets vekkelse, omvendelse og hellige liv. Og jeg vil særlig prøve å vise hvorledes vi på ethvert punkt frivillig må velge døden, under uavlatelig fristelse og forsøk på «å berge vårt eget liv».

Den Gud som døder, har forberedt min død fra jeg ble født, ja mer: fra evighet av. Og han fullbyrder den ved sin Ånd gjennom nådens hellige midler, fremfor alt dåpen og Ordet. Men første gang denne død møtte sin bevissthet, var da jeg vekkedes opp og begynte å kjenne mitt livs synd. Ved det møte med døden «berget» jeg dog mitt liv: jeg var ikke verre enn de andre. Neste gang måtte jeg bøye meg her: det måtte bli en ende på mitt syndige liv. Men nå «berget» jeg mitt liv på en annen måte. Jeg skjønte at jeg måtte omvende meg, men det skulle jeg nok greie, når jeg bare fant det beleilige øyeblikk og bestemte meg for det. Så måtte jeg gi meg også på dette punkt. Jeg fikk erfare syndens grufulle makt og innså nå at ingen annen enn Kristus kunne løse meg. Men fremdeles søkte jeg å «berge» mitt liv: jeg ville bli en kristen, men i hemmelighet.

Så kom omvendelsen.
Det var beslutningen om å ville dø, om å ville løses fra alt det Gud har imot hos meg, fra alt det som stenger Kristus utenfor mitt hjerte.

Det ble i går talt om unge kristne som vanskelig kunne synge: «Jeg vet en vei så full av trengsel, en tårevei så tung og trang». Der kjente jeg meg igjen. Da jeg overgav meg til Gud, så jeg nok hva det var å ha en frelser. Og jublet over det. Men jeg kjente lite til meg selv og den død som Jesus taler om.

Så barnlig uvitende var min glede at jeg vanskelig kunne forstå dem som talte om faren for å falle fra Herren. En venn talte oftere til meg om dette. Men i mitt stille sinn tenkte jeg: mon han kan være riktig omvendt, når han taler så ofte om å gå fra Herren igjen?

Ja, så fremmed var jeg for den død jeg var viet til at jeg til en begynnelse ikke engang visste at jeg hadde et jeg som skulle dø. Jeg tenkte at all synd var fjernet fra meg ved omvendelsen. Og da jeg begynte å kjenne den syndige lyst i meg på ny, ble jeg fullstendig forvirret og mente at hele min omvendelse var innbilling.

Jo, mitt gamle, selvhjulpne og selvkloke jeg hadde berget seg med inn i mitt forhold til Gud. Så lenge jeg elsket Gud, trodde jeg uten vanskelighet at Gud elsket meg. Så lenge jeg angret mine synder og kjente avsky for synden, trodde jeg uten vanskelighet at Gud ville tilgi meg.

Men Gud begynte å kle mtt gamle jeg nakent, så jeg fikk se meg selv. Jeg fikk se hvorledes mitt hjerte hang ved verden, mens jeg måtte tvinge meg til å oppsøke Gud både i bønnen og i Ordet. En hvilken som helst avis interesserte meg mer enn Guds ord. Jeg kjente hvorledes jeg i mitt hjerte kjelet for synden, selv om jeg ikke våget å begå den i ord eller i handling. Og det verste av alt: det var ingen anger, ingen sorg og nød over denne min tilstand. Før gråt jeg bitre tårer, nå var jeg kold, ofte trassig.

Mitt gamle jeg hadde til det siste håpet å skulle angre seg til Guds velsignelse og velbehag. Men nå var også den vei stengt. Nå kjente jeg meg selv som jeg aldri før hadde gjort. Men slik som jeg nå så meg, trodde jeg ikke Gud hadde noen råd for meg. Jeg døde, som Paulus uttrykker det. Ja, nå tilintetgjordes hos meg ethvert håp om å finne noe hos meg selv som skulle bevege Gud til å tilgi meg.

Men i dette dødsøyeblikk skjedde det forunderligste jeg har opplevd. Jeg fikk i det øyeblikk se Kristus som mitt liv. Jeg fikk se at Kristi lidelse og død var min, og at det var hans hellige liv Gud så på når han så på meg. Jeg fikk altså se hvorledes det går til at Gud rettferdiggjør den ugudelíge, Rom. 4, 5, den som ikke eier annet enn et ugudelig liv og et enda ugudeligere hjerte. Og nå var jeg blitt enig med Gud om ikke å vente noe av meg selv, men alt av Kristus, min stedfortreder.

Nå hadde jeg opplevd hemmeligheten ved å miste mitt eget liv og finne livet i Kristus. Og ønsker nå ikke å være for Gud annet enn det jeg er i Kristus. Og takker nå Gud når jeg på ny får se meg selv. Jeg vet nemlig nå at det er for Kristi skyld Gud er glad i meg.

Men enda hadde jeg fattet lite av den død som ifølge Jesu ord fører meg inn til livet.
Jeg hadde enda ikke forstått at Gud ville gjøre mitt daglige liv om til en daglig død. Jeg forstod ennå ikke at han ville hjelpe meg til å dø ved å lage mine livsforhold og omgivelser slik at jeg hver dag skulle få rik anledning til å dø, si nei til meg selv, lide og elske i stille ydmykhet: finne Jesu liv ved å dø fra mitt eget.

Men kanskje de fleste av oss begynner vår dag med ønske, ja, også med bønn om å slippe lettest mulig både fra ubehagelige mennesker og vanskelige forhold.  Det viser seg da også tydelig når vi møter det vanskelige om dagen: vi blir enten rådville og mismodige eller gretne og utålmodige.

Vi ventet det ikke. Vi ventet «gode» dager. Og dog er vi døpt til Kristi død, Bom. 6, 3, for å gjøres lik med ham i hans død, Fil. 3, 10.

Når nå denne daglige død har lykkes så dårlig for meg, så beror det på at jeg ikke har lært å oppgi enhver tillit til meg selv og å leve i Kristus. Jeg venter ennå å eie og finne noen kraft i meg selv istedenfor å vente alt av Kristus som er gitt meg både til visdom, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, 1 Kor. 1, 30.

Å leve i Kristus vil si at min sjel er så avhengig av Kristus som mine lunger av luften. Når jeg ånder om morgenen, så venter jeg ikke å leve av den luft til middag. Nei, uavbrutt må jeg ånde den brukte luft ut og den friske inn. Og likeså uavbrutt må jeg ånde ut den brukte nåde og ånde inn ny nåde. Jeg må uavlatelig si til Jesus: «Nå har jeg ikke mer lyst til deg, nå har jeg ikke mer avsky for det onde eller kraft til å si nei til meg selv, til å bekjenne ditt navn. Gi meg du ny lyst og ny kraft.»

Da lærer vi hva Gud mener med det gåtefulle ord: min kraft fullendes i skrøpelighet, 2 Kor. 12, 9. Da lærer vi som Paulus å være vel til mote i skrøpelighet. Da lærer vi hva det er å leve i Kristus og å dø i seg selv.

Da finner vi livet, det evige, som vinnes og leves gjennom en uavlatelig død.

Og nå til sist et par ord om livet som vinnes gjennom den legemlige død.
Alle ting skal tjene dem til gode som elsker Gud. Også døden, den siste fiende som Skriften kaller den. Den skal ifølge Guds vilje hjelpe oss til å slippe den siste rest av tillit til oss selv, slippe alle falske støtter og hvile for evig i Guds frie nåde.

Derfor ser vi også hos de oppriktige kristne en merkelig vekst i deres indre liv når de ligger der ansikt til ansikt med døden. Nå stenges alle veier for dem. Foran står døden. Bak dem ligger deres liv og anklager dem. Ved siden står mennesker som nok er glad i dem, men ikke kan hjelpe dem, hverken i døden eller dommen. Deres sinn er oppjaget av lidelse eller sløvet ved den stadige avkreftelse, liten kraft til å be, liten evne til å samle sitt sinn om Gud.

Da blir det ett av to: enten fortvile eller tro, dvs. legge seg ned med hele sin synds tyngde på Jesus alene.
Vi taler ofte om en salig død. Dette er, synes det meg, den salige død å gå fra denne verden avkledd så jeg i min avmakt ikke kan mer enn vende mine bristende øyne opp mot kopperslangen.

Går jeg slik gjennom døden, da tenker jeg at jeg lettest skal finne tonen i den himmelske lovsang om Lammet som ble slaktet og kjøpte oss til Gud med sitt blod.

(Kapitel fra I KORSETS LYS - O. HALLESBY - LUTHERSTIFTELSENS FORLAG - OSLO 1947 - Shafan 20-02-24)