JAN BYGSTAD - ORIENTERINGSPUNKTER i en forvirret tid

For at en Herrens tjener skal bli bevart i evangeliet, og ikke selv komme inn under loven og trelldommen og føre andre inn under loven, er én sak avgjørende: Han eller hun må først og fremst forstå seg selv som Guds barn, og ikke som tjener.

Dette er en konstant fare som alle tjenere i Kristi menighet er utsatt for. Alt som skal og må gjøres, fanger oppmerksomheten i en slik utstrekning at evangeliet glemmes, Livet kommer til å bestå av mine gjerninger for Herren, og ikke i Herrens gjerning for meg.

Dette har mange sider som alle er like skadelige:
- De mange tingene som skal gjøres, opptar så mye av tid og oppmerksomhet at det blir mindre og mindre tid for bønn og fordypelse i Guds ord.
- De mange oppgavene som må løses, gjør at vi i møte med nye lemmer i menigheten blir mer opptatt av å gi dem opgaver enn å gi dem evangeliet.
- Når et bibelord deles med andre, er det som regel vers som handler om det vi skal gjøre (be mer, lese mer i Bibelen, elske mer, ofre mer, evangelisere mer osv.) enn det vi eier i evangeliet om Jesus. Dette kan fort trenge inn i forkynnelsen. Når forkynnelsen stadig setter søkelys på hva menigheten skal være og gjøre, blir den uvegerlíg lovisk,
- Forventningspress fra menigheten kan lett internaliseres hos arbeideren og virke trykkende: En føler et stadig og uuttalt aktivitetskrav, og aktiviteten må være synlig og dokumenterbar.
- De mange «utfordringene» vi ikke rekker over, fører ofte til stress og dårlig samvittighet. Det er en kjent sak at alt det vi ikke rekker, kan slite langt mer enn alt det vi faktisk får gjort.
- Travelheten som dette medfører, skaper et urolig sinn som har vansker med å falle til ro, en rastløshet som ikke kan bli stille.
- Travelheten kan lett føre til at det blir altfor lite tid for familien. Ektefelle og barn ser mindre og mindre til far (eller mor) - og når han er hjemme, er han likevel åndsfraværende...

I kjølvannet av alt dette er det ikke så sjelden vi finner utbrente og nedslitte arbeidere i vingården. En viktig tekst i evangeliene som tar for seg dette, finner vi hos Lukas:

Mens de var på vandring, kom han inn i en landsby, og en kvinne ved navn Marta tok imot ham i sitt hus. Hun hadde en søster som hette Maria. Hun satte seg ved Jesu føtter og lyttet til hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun gikk da bort til dem og sa: Herre, bryr du deg ikke om at min søster har latt meg bli alene med å tjene deg? Si da til henne at hun skal hjelpe meg! Men Herren svarte og sa til henne: Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal bli tatt fra henne.. (Luk 10,38-42)

«Marta hadde det meget travelt med å tjene ham!»
Hun tjente Jesus. Når Jesus mildt irettesetter henne, er det ikke fordi hun er opptatt med noe som i og for seg er galt eller syndig. Tvert om, det er Martas gjestfrihet og hennes trang til å gjøre ære på den viktige og kjære gjesten som er drivkraften. Men: Tjenesten for Jesus dro sinnet hennes bort fra Jesus!

Det var noe annet som var langt viktigere: «Ett er nødvendigl» Å bli stille slik at Jesus kan få tale, få oss i tale, er det eneste som virkelig er nødvendig, sier Jesus. Alle andre «nødvendigheten» er relative. Dette er det ene nødvendige.

Strev og uro i tjenesten i Guds rike er vel kjent for de fleste som er engasjert i Guds rikes arbeid. Og vanskene med å bli stille likeså.

Her handler det om prioritering; «Maria har valgt den gode del!» Det må et bevisst valg om å sette av tid - daglig - til dette. En må sette av tid fordi en aldri får tid! I dette ligger det nødvendigvis også en viss selvdisiplin.

I stillheten for Jesu ord kommer personlig og åndelig fornyelse. Her spirer åndelig vekst og innsikt frem. Her får troen føde og hjertet hvile.
For denne stillheten henger uløselig sammen med Jesu tale om sin egen sendelse:

...Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted. (Matt 20,28)

Når Herren får tale, utfører han sin gjeming i mitt hjerte og liv. For det er ved sitt ord han utfører sin gjerning. Når jeg blir passiv, er Herren aktiv. Da løper jeg ikke lenger i veien for Ham.

Når Herren får tale slik åpenbarer han sitt dyrebare evangelium, hemrneligheten om hvem han er og hva han har gjort.
Da er det at «han får vokse og jeg avta» (jf Joh 3,30).
Og når vi blir så små at vi blir barn, har Herren fått føre oss inn i den avhengigheten av ham som barnekåret innebærer:

Sannelig sier jeg dere: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal slett ikke komme inn i det! (Mark 10,15)
Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike. (Matt 18,3)

Når Jesus gjør barnet til forbilde, er det ikke fordi barnet er uskyldig og rent. Barnet bærer synden i sitt hjerte akkurat som vi voksne og som ethvert menneske. Men barnet er så lite at det ikke kan klare seg selv, klare seg på egen hånd Det er derfor Jesus priser «de umyndige» salig (Matt 11,25).

I Romer- og Galaterbrevet taler Paulus om forskjellen på å være barn og trell. Barnet lever under evangeliet, trellen under loven:

Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår. Og fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, som roper: Abba, Far! Så er du da ikke lenger trell, men sønn (Gal 4,4-7)
Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte. Men dere fikk barnekàrets Ånd som gjør at vi roper: Abba, Far! Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn (Rom 8,15-16)

«Barnekàrets Ånd ...» Er det den som får være bærende i tjenesten i Guds rike, eller er det «trelldommens ånd»?
«Trelldommens ånd» trenger inn når loviskheten tar over i kristenlivet. Denne er preget av frykt: En stadig angst kan ri en stakkar: «Har jeg gjort nok?» Og; «Vil Gud høre min bønn når jeg er så mislykket som kristen?» Dette er en frykt som dreper frimodigheten i en kristens hjerte.

Den frigjørende kraften i evangeliet står i motsetning til dette. Likesom Jesus har oppfylt alle betingelser for at vi kan bli frelst, har han oppfylt alle betingelser for bønnhørelse. Så kan vi være frimodige i Jesu navn! Dette er formulert klart allerede i Sakarias' lovsang, hvor Forløserens komme skal «gi oss å tjene Ham uten frykt» (Luk 1,74b). Noe som er forutsetningen for at «gleden i Herren er vår styrke!», (Neh 8,10b)

(Fra  ORIENTERINGSPUNKTER I EN FORVIRRET TID - af JAN BYGSTAD   Lunde Forlag 2022 -  med forfatterens tilladelse 
Shafan (15-05-24)