skrevet
Shafan
Dette siger Herren:
" ... spørg efter de gamle stier .. "
Jer.6,16

Forkynn Evangeliet
Niels Ove Vigilius  Bibelsk Tro Nr.1 /2001

Det fortelles om Demostenes, den store lærer i veltalenhet i det gamle Hellas, at han en gang ble spurt: «Hva er det viktigste i veltalenhetskunsten?»
– «Det er uttalen!» svarte han. «Hva er det nest viktigste?» ble det videre spurt. «Det er uttalen!» lød Demostenes svar. «Hva er det tredje viktigste?» ble det spurt enda en gang. Og for tredje gang svarte Demostenes: «Det er også uttalen!»

Denne historien rant meg i hu under de overveielser jeg har gjort meg i forbindelse med ovenstående emne.

Det viktigste?

Hva er det viktigste i den kristne kirkes mangeartede og vidt forgrenede arbeid? Det er forkynnelsen! – Hva er det nest viktigste? Det er forkynnelsen! – Hva er det tredje viktigste? Det er også forkynnelsen! Denne sannheten kan det være grunn til å understreke i dagens situasjon.
Det er så mange aktiviteter i gang, som alle tar sikte på å tjene evangeliets utbredelse. Nye ansvarsområder og arbeidsoppgaver tas opp. Det stilles forslag om snart det ene og snart det andre. Alt sammen er tilsynelatende helt riktige og nødvendige ting å ta fatt på, og det er midler som vi må prøve å gjøre bruk av så fremt vi er oss vårt ansvar bevisst. Det ene bør gjøres og det andre i hvert fall ikke være uprøvd.

Denne situasjonen er ensbetydende med at det legges et enormt beslag på de fleste av oss. Det rives og slites i oss fra mange hold og kanter. Vi merkes av åndelig distraksjon snarere enn av hellig konsentrasjon. Resultatet av dette uteblir da heller ikke. Resultatet blir ikke bare den tilsiktede og forventede videre ekspansjon, men derimot en utbredt åndelig tretthet og lammende depresjon.

Slik må det uvegerlig gå når vi blir mer opptatt av alt det vi skal gjøre for å bringe evangeliets budskap videre, enn av selve evangeliet om hva Gud har gjort til frelse for oss i sin enbårne Sønn. Den faren ligger oss bestandig nær.

Forventning til Gud

Vi mennesker er så tilbøyelige til å sette vår lit og forventning til vår egen innsats og til forskjellige hjelpemidler, arbeidsredskaper og metoder, som vi anser for å være tjenlige for evangeliets utbredelse, heller enn å sette all vår lit og forventning til Guds gjerning alene og derfor også satse alt på forkynnelsen av evangeliet.

Så tar de mange «nødvendige» hjelpemidler, foranstaltninger og forsøk meget snart «det ene nødvendiges» plass eller fortrenger det fra sentrum i så vel den enkelte troendes som i hele menighetens liv og virksomhet. Da rives vi bort fra Ham og Hans og overlates til oss selv og vårt eget. Det er det hverken liv eller salighet i. Det fører aldri til åndelig vekkelse og fornyelse. Menigheten oppbygges ikke ved det. Det resulterer tvert imot i åndelig stagnasjon, kulde og død.
Det som skulle tjene evangeliets utbredelse, kan på denne måten gjøre det stikk motsatte og bli en direkte hindring av evangeliet. Det er det som skjer hver gang noe annet tar selve evangeliets plass som gjenstand for hjertenes tro og forventning, eller fortrenger det fra sentrum i så vel den enkelte troende som i hele menighetens liv og praksis.

Forkynnelsens betydning

Hvorfor har forkynnelsen en så alt avgjørende betydning?
Det er den fordi ingen av oss er i stand til å redde og befri oss selv eller hverandre fra syndens og dødens og djevelens vold og makt. Gud alene er mektig til det. Men så er evangeliet også det gledelige budskap om at alt det som skal gjøres og skje, det er fullbrakt! Det er summen av alt det Gud har talt og som står skrevet. Det er det ord som skal prekes som skal ropes ut fra takene og hviskes mennesker i ørene: «Og dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet» (1 Joh 5,11-12).

Jesus Kristus

Det er ikke frelse i noe annet enn Jesu navn. Det er ikke frelse i noen annen gjerning enn hans fullbrakte verk til soning for våre synder. Alt annet svikter og bedrar til sist. Det er derfor Paulus skriver som han gjør i 2 Tim 4,1-2a: «Jeg vitner for Gud og for Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde, og ved hans komme og hans rike: Forkynn Ordet!»

Det er ikke en hvilken som helst tale, men et ganske bestemt ord Paulus skriver dette om: Det ganske bestemte ord som mennesker må få høre for å kunne komme til troen og bli frelst. Det vil si «ordet om korset», om «Jesus Kristus og ham korsfestet» (1 Kor 1,18flg og 2,2).
Det er i og med dette ord Guds rike er kommet nær til oss. Det er gjennom forkynnelsen av nettopp dette ord at Gud utfører sin frelsende gjerning med oss og blant oss, frir oss ut fra mørkets makt og fører oss inn og bevarer oss i sin elskede Sønns rike (Kol 1,13). ”For da verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror ved forkynnelsens dårskap” (1 Kor 1,21).

En dyrebar skatt

Troen kommer av det som høres, det vil si, av forkynnelsen av Kristi ord (Rom 10,14-17). Uten at dette ord blir forkynt og hørt, kommer intet menneske til troen og blir frelst. Heller ingen blir bevart i troen, strider troens gode strid til ende, fullender løpet og når målet i Guds evige rike uten ved stadig på nytt å høre Guds evangelium forkynt – ordet om Kristus og ham korsfestet.

Intet kan erstatte og intet må få lov å fortrenge eller forvanske forkynnelsen av nettopp dette ord, som er det eneste som har frelsende kraft og makt i seg. Derfor skal også vi gi akt på Paulus’ formaning i 2 Tim 1,13-14: «Ha som forbilde de sunne ord som du har hørt av meg, i tro og kjærlighet i Kristus Jesus. Ta vare på den fagre skatt som er betrodd deg, ved Den Hellige Ånd som bor i oss!»
Guds frelsende evangelium er som en dyrebar, uforanderlig og umistelig skatt. Et forandret evangelium er ikke lenger noe evangelium i det hele tatt, for da har det ingen frelsende kraft i seg.

Hva kan vi unnvære?

Alt annet kan vi – om så skal være – tåle å miste og unnvære, og så eier vi likevel alt, om vi bare bevarer denne kostelige, dyrebare og umistelige skatt, som er blitt oss betrodd. Alt annet kan vi – om så skal være – unnlate, forsømme og være foruten i våre forsamlinger, bare ikke det å fremholde denne skjønne betrodde skatt og at vi blir delaktig i den gjennom forkynnelsen av og troen på Jesus Kristus og ham korsfestet.

Om vi så intet annet har eller makter, men bare lyder dette ord uavkortet og uforfalsket i vår midte, så har vi likevel alt som både vi selv og andre trenger til og behøver til evig liv og salighet. Da bor Han selv midt iblant oss og kommer til oss i sitt ord med all sin frelsende nåde og gave – rik nok og mektig til i rikt mål å gi oss all nåde, så vi alltid og under alle forhold har alt hva vi trenger til, og enda rikelig til all god gjerning (2 Kor 9,8).

Den store fare

Men så gjelder det også med motsatt fortegn:
Alt annet kan vi eie, gå veldig opp i, ofre tid og krefter og enorme pengesummer på, bli fremragende dyktige til og rose oss av. Men svikter det i forkynnelsen, får noe annet lov til å erstatte eller fortrenge den, eller gjør vi oss skyldige i en avkortning eller forvansking av dens innhold, da har vi satt vårt mest kostelige klenodie over styr og ødelagt alt.

Hva vi så enn måtte eie, så har vi dog mistet alt. For «dette er vitnesbyrdet, at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet» (1 Joh 5,11-12).