skrevet
Shafan
Dette siger Herren:
" ... spørg efter de gamle stier .. "
Jer.6,16

Hvorfor er det galt at tale om synd?
Af Guttorm Raen - Bibelsk Tro - nr. 5/2001

Noe av det merkeligste en kan høre eller lese om i våre dager, er at kristne predikanter og ledere sier at en ikke må tale så mye om synd, fordi det kan gi et feil inntrykk av hva kristendom er.

Da reiser det seg en hel rekke spørsmål som vi bør tenke over. For dersom det skal ha noen berettigelse å komme med en slik påstand, må det enten være fordi det ikke er nødvendig å tale så mye om synd, eller fordi det ikke finnes grunnlag i Bibelen for å legge så mye vekt på det.

Er det ikke så aktuelt å tale om synd nå som i tidligere tider?

En kunne for det første tenke seg at mennesker i dag ikke er så utsatt for fristelser som før, eller at konsekvensene av synd ikke er så alvorlige som det før har vært sagt. Det siste skal vi komme litt tilbake til.

Men la oss først stille spørsmålet om hvor aktuelt det er å tale om synd.

En må være fullstendig blind for betydningen av alle slags negative nyheter om undertrykkelse og andre overgrep, dersom en skulle kunne hevde at det ikke er aktuelt. Om vi tenker først på situasjonen i verden generelt, skal vi ikke glemme at det har forekommet grusomme ting også tidligere i historien. Men vår opplyste tid har ikke ført til at det er blitt slutt på slikt. Tvert imot, ikke noen tidligere periode kan oppvise maken til systematisk masseutryddelse av mennesker (”folkemord”) som vårt århundre, i Hitlers Tyskland, flere kommuniststater og andre steder. Oppløsningen av noen diktaturstater har samtidig medført oppblomstring av ytterliggående nasjonalisme, rasisme og antisemittisme. Angrepskriger, borgerkriger og andre overgrep oppstår til stadighet. Det florerer med terrorhandlinger som tar sikte på å ramme uskyldige mennesker uten forvarsel. Og så videre.
    På et annet plan kan vi nevne at det finnes utallige eksempler på mennesker i ansvarlige stillinger som ikke ser ut til å bry seg om hvilke konsekvenser deres handlinger har for andre. De ser ut til å være opptatt av å tjene penger, av kyniske spekulasjoner som sikrer deres egen posisjon, og lignende. Midler som kunne og burde ha vært brukt til å sikre menneskers livsvilkår og for eksempel forebygge sultkatastrofer, går til helt andre, gjerne luksuriøse, formål.
    Vi vet godt om at slikt foregår. Likevel kan det hende at mye av det virker fjernt for oss, fordi det ikke foregår i nærheten av oss. Men vi har egentlig ingen garanti for at ikke det samme kan skje hos oss.
    Men om vi ser litt på det som foregår i våre egne omgivelser, er det nok å peke på. I seinere år har det stadig dukket opp tilfeller av underslag og korrupsjon begått av personer som er i sine beste år og innehar høye stillinger, både i det private forretningsliv og i det offentlige. Kan hende dette ikke er så underlig, når en tenker seg om. For det er omtrent en mannsalder siden den frie oppdragelse slo igjennom – da barna skulle oppdras uten krav til faste moralske normer. Men uansett hva grunnen er, så er det tale om åpenbar synd.
    Stadig flere ser ut til å tenke at det ikke er så farlig om en begår ulovligheter, når bare det ikke blir oppdaget. Det kan være alt fra det å lure seg til å kjøre gratis på bussen, til butikktyveri og bedrageri av store summer. Noen tapper penger av storslått forretningsdrift som etter kort tid går konkurs. Andre spekulerer i å utgi litteratur, film og annet som inneholder vold eller pornografi. Også våre offentlige media går langt i aktivt å fremme slikt, stundom under navn av ”kunst”. Noen gjør seg selv og andre til slaver ved horevirksomhet eller ved formidling av narkotika og berusende midler.

Rå vold av forskjellig slag seg også ut til å øke – og det ikke bare blant gjenger som ellers driver med kriminell virksomhet. Beslektet med dette er for eksempel fyllekjøring og annen uvøren framferd i trafikken, som setter både eget og andres liv i fare.
    Oppløsning av ekteskap og familie er et annet utbredt fenomen. Det er endog kommet så langt at vi har fått en rekke lover som støtter opp under denne utviklingen. Skilsmisse, samboerskap, homofili, ulike former for frie seksuelle forbindelser både tolereres og fremmes ofte aktivt. Ikke en gang den advarselen som AIDS-epidemien burde være, ser ut til å vekke til noen særlig selvransakelse på dette området.
    Selvbestemmelse og selvrealisering – noe som oftest neppe er noe annet enn et finere ord for egoisme – er et av vår tids sentrale mål. Det er blitt en avgud som krever mange tusen menneskeliv som offer hvert år ,bare i vårt land. Vi leser med gru om tidligere tiders sivilisasjoner hvor menneskeofringer var en del av den religiøse kultus. En trodde at overnaturlige ”guder” krevde slik eoffer. Men vårt samfunn har faktisk gått et skritt lenger. Gjennom fri abort ofres tusenvis av barn ikke til en ”gud” som en tror på, men bare for å oppnå egen velferd og velvære.
    Vi kunne fortsette med mange flere eksempler. Og enda har vi ikke nevnt den største synden av alle: Det at mennesker ikke bryr seg om Gud, sin Skaper. Det fleste mennesker i vårt samfunn lever som om Gud i det hele tatt ikke finnes. Og ikke så få tar etter hvert opp igjen gamle hedenske ritualer, astrologi, naturdyrkelse og annet.

Er det ikke aktuelt å tale om synd i våre dager?

Det eksemplene vi har tatt fram, viser med all tydelighet at dette ikke er noen holdbar grunn for å la være å tale om synd. Det må i så fall begrunnes på en annen måte, noe som bringer oss til det neste spørsmålet.

Er det ikke bibelsk å tale så mye om synd?

Dersom det er tilfelle at tidligere tiders forkynnere hadde misforstått Bibelen når de kalte mennesker til omvendelse ved å tale om synd og om nåde, da er det god grunn til å gi dem rett som sier at vi ikke må tale så mye om synd.
Men er det tilfelle?
Leser vi profetene i Det gamle testamente, ser vi at den største delen av disse skriftene består i å påpeke menneskers synd og følgene av den. Hoseas sier for eksempel: ”Herren har sak med dem som bor i landet, fordi det ingen sannhet og ingen kjærlighet og ingen gudskunnskap finnes i landet. De sverger og lyver, myrder og stjeler og driver hor. De farer fram med vold, og mord følger på mord” (Hos.4,1-2). Vi leser konkret om forskjellige synder, og om hva det er som gjør at synd er så alvorlig. I Bibelens første del – Mosebøkene – har vi lange avsnitt som viser Herrens lov for Israelsfolket. Mange av disse lovene taler om ofringer for å sone for synd, og om renhetsforskrifter for et folk som var kalt til å leve i samfunn med den hellige Gud.

Går vi til Det nye testamente, ser vi også der hvor grunnleggende forkynnelsen om synd er. Døperen Johannes – som forberedte Kristi umiddelbare komme – la ikke fingrene imellom når han talte om nødvendigheten av å vende om: ”Ormeyngel, hvem lærte dere å flykte fra den kommende vrede?” (Matt.3 ; Luk.3 ).
    Jesus selv – som kalles ”synderes venn” – var like konkret i sin fordømmelse av synd (se f.eks. Matt.23 ). Og han understreket at synd ikke bare er syndige handlinger, men at det er tale om noe som sitter i selve menneskets hjerte: ”Fra hjertet kommer onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott” (Matt.15,19 ).
    Da Jesus talte om talsmannen, Den Hellige Ånd, som skulle komme og veilede disiplene etter hans himmelfart, sa han at Åndens grunnleggende gjerning skulle være å ”overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom” (Joh.16,8 ).
    Ledet av Ånden forkynte også apostlene dette. I begynnelsen av Romerbrevet og andre steder, taler Paulus konkret om hva synd er: ”Kjødets gjerninger er åpenbare. Det er slikt som utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, trette, avindsyke, sinne, ærgjerrighet, splittelse, partier, misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og annet slikt. Om dette sier jeg dere på forhånd, som jeg også før har sagt dere: De som gjøre slikt, skal ikke arve Guds rike” (Gal.5,19-21 ). I konklusjonen til et avsnitt som har regnet opp forskjellige synder, sier apostelen noe som mange ikke ser ut til å bry seg om i våre dager, nemlig at det å støtte opp under og ha sin glede i noe som er synd, er minst like galt som å gjøre syndene selv: ”Likevel gjør de ikke bare slikt selv, men de holder også med dem som gjør det” (Rom.1,32 ).
    Det nye testamente viser oss videre at synden skal gi seg stadig mer åpenbare utslag hos mennesker jo nærmere vi kommer historiens avslutning. Bibelens siste bok taler spesielt om denne utviklingen. Men også i Jesu forkynnelse og apostlenes brev leser vi om det samme (se f.eks. Matt.24 ; 2.Tim.3 ; 2.Pet ; Judas ).
    Konklusjonen på det som vi har tatt fram her, kan ikke bli annet enn at en har et annet syn på hva forkynnelsen skal inneholde enn Bibelen har, dersom dommen over synd kommer i bakgrunnen.

Er ikke synden så farlig som det før har vært sagt?

Med det vi har tatt fram ovenfor, skulle også svaret på det tredje spørsmålet være tydelig. Vi har jo allerede sitert ordet fra Gal 5,21 om at de som gjør synd, ikke skal arve Guds rike.
    Men la oss ta fram et par skriftsteder til angående dette: ”Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Hverken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike” (1.Kor.6,9-10 ). Og i Rom.1,18 sier Paulus at ”Guds vrede blir åpenbart fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet”.
    Det finnes ingen antydning noe sted i Bibelen om at mennesker i noen tid kan frigjøre seg fra denne dommen som den evige, hellige Gud iverksetter over dem som synder. Det finnes ingen tid, og ingen mennesker som ikke trenger å bli minnet om dette.
    Ja, vi ser at noen av de bibelordene vi har sitert, er spesielt adressert til troende mennesker. Også de trenger å bli minnet om syndens alvor, og om faren for å falle fra. Videre understreker Bibelen at det ikke finnes noen som er ”immun” mot synd, eller som på noen måte kan unngå dens følger ved egen kraft eller utvikling: ”Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste” (Rom.3,10 ). Det finnes bare ett håp for oss syndige mennesker: Omvendelse og tro på Jesus Kristus.
    De uttalelser som vi kan høre en del åndelige ledere komme med i våre dager, at en ikke må tale så mye om synd, er ikke noe annet enn en radikal forvrenging av hva Bibelen sier. Realiteten er heller at dagens kristne forkynnere ofte taler for lite konkret om synd og dens følger. For mennesker trenger å vekkes opp, slik at de begynner å forstå hva det vil si at vi har med en hellig Gud å gjøre.
    Vi har sett at både Bibelen og det vi er vitne til av menneskers gjerninger i verden og i det personlige liv, tilsier at vi burde understreke minst like kraftig som før hva synd er, og hva følgene av den er.
    Likevel er det ett spørsmål til som vi må stille for å tenke rett om disse tingene. For med all den understreking vi har pekt på om hvor avgjørende det er å tale om synd, er det ikke dermed sikkert at all tale om synd er rett.

Går det ikke an å tale feil om synd?

Jo, i aller høyeste grad. Og det kan hende at noen av disse feiltakelsene er like fatale som det å la være å tale om synd. Like viktig som det er å ikke glemme bort hvor avgjørende del av det kristne vitnesbyrdet talen om synd er, like viktig er det å ha det klart for seg hvordan Bibelen taler om synd. For selv mennesker som ikke vil ha noe med kristendom å gjøre, kan se at mye av det vi påpekte ovenfor, er galt, uten at det bringer dem til omvendelse.
    La oss først se på noen slike feiltakelser.
   
Det går for det første an å tale så generelt om synd og fristelser at det hele blir tannløst. For eksempel blir det lett slik om en bare sier: ”Vi er alle syndere og feilende mennesker. Vi burde leve etter Guds vilje”, og lignende.
    I samme retning ligger den måten å skildre synd på at det virker tillokkende i stedet for advarende. I vår mediapregede tid da alt skal dramatiseres for å få folk til å ”tenke” (eller kanskje for å gjøre det interessant), og da en skal være forsiktig med å ”tre løsninger ned over hodet på folk”, ligger denne faren snublende nær.
    En beslektet tankegang – som vel i praksis som regel utelater ordet synd – er den psykologiserende tale om problemer og konflikter, som vi må gjøre vårt til å løse eller komme til rette med på en eller annen måte.
   
For det andre går det an å tale om synd på en slik måte at det blir dømmesyke. Da er en bare opptatt av å peke på det som er galt, i harde ordelag. Det kan saktens være tale om treffende karakteristikker – som vi ser for eksempel hos Jobs tre venner. Men når Guds bud blir nærgående og begynner å avsløre det som bor i ens eget hjerte og liv, viker en unna. Det blir lett slik Jesus sa at en ser splinten i sin brors øye, men bjelken i sitt eget øye blir en ikke var (Matt.7 ).
    Et sant kristent vitnesbyrd kan ikke bare bringe lovens tale. Det må ha som hensikt å peke på evangeliet. Dette skal vi komme tilbake til.
    Skal tale om synd ha den rette virkning på hjertene, beror det i bunn og grunn ikke på at vi uttaler oss slik vi selv synes er treffende, men på Den Hellige Ånds overbevisning (Joh.16,8 ).

En tredje feilaktig måte å tale om synd på er å bare betrakte den som en maktfaktor. Det er sant at Bibelen taler mye om syndens makt. Men når dette gjøres til hele saken – som det ofte skjer i våre dager – mangler det noe vesentlig. Da blir menneskets hovedproblem at det er så ”uheldig” at det har havnet på feil plass, ikke at det har satt seg opp mot sin Skaper og er blitt Guds fiende. Det tales nokså lettvint om å skifte sinn og flytte over fra «det Onde Mestergeniet»s «maktområde» til Guds «maktområde» (Arild Edvardsen).
    En vektlegging som er vanlig i våre dager, er å si at vi må understreke at mennesket er verdifullt. Det som vår tids mennesker kjenner som særlige problem, er ikke synden og spørsmålet om å få en nådig Gud, men fremmedgjøring, følelse av mindreverd og lignende. Å tale så mye om synd kan skape eller forsterke mindreverdskomplekser. Vi må heller tale om hvor viktig mennesket er i Guds øyne.
    Men tenker vi nærmere over denne tankegangen, ender den faktisk opp med å forringe menneskeverdet. For det er jo nettopp fordi mennesket er skapt i Guds bilde at synden er så alvorlig. Dyr har ikke ansvar for sine handlinger. Men til mennesket taler Gud. Han stiller det til ansvar for sine gjerninger. Vi stilles innfor den evige Person som de skapninger Gud først og fremst ønsker å ha inn i sitt samfunn. Derfor er det særlig om å gjøre for ham å få vise oss hva han har gjort i Jesus Kristus for å rette opp det som synden har ødelagt.
    En tale om mennesket verd som ikke understreker syndens alvor, gjør til syvende og sist mennesket til en mer eller mindre viljeløs gjenstand, et slags ufrivillig offer for syndens undertrykkelse. Resultatet blir at en kretser om seg selv, og blir stående utenfor den mening Gud hadde med å skape oss.

Rett tale om synd

Det første vi må ha klart for oss om vi skal tale rett om synd, er at vi har med den hellige Gud å gjøre. Synd er brudd på den evige, rettferdige Guds vilje, og står under hans dom.
    Visst blir det begått mye synd mot andre mennesker. De ti bud taler jo først om synder begått direkte mot Gud, og deretter om dem som angår mennesker. Og det er nok på det planet det er lettest å se dem.
    Men i bunn og grunn er all synd gjort mot Gud, også den som rammer mennesker hardest. Da David bekjente synder som regnes blant de groveste som kan gjøres mot andre mennesker, hor og mord, erkjente han: ”Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort” (Slm.51,6 ). Det vil ikke si at han unnskyldte den urett som var gjort mot andre. Man han hadde forstått hva som er det mest avgjørende.
Om vi utdyper dette konkret, må vi nevne to viktige sider:
(1) Gud har kunngjort oss sin vilje, vist oss hva som er rett og galt, så synd er å bryte hans bud.
    Synd er ikke å bryte regler fastsatt av mennesker, unntatt i den grad slike gjenspeiler Guds bud.

(2) Synd medfører fordømmelse for den som synder. Dette er en av Bibelens hovedsannheter, at alle mennesker skal stilles fram for den hellige Guds domstol.
    Sammen med Guds hellighet og betydningen av loven og dommen, vil et rett kristent vitnesbyrd også bringe evangeliet. Ja, det er dette som er hovedformålet. I samsvar med Guds ord skal vi peke på menneskers synd, men vi skal gjøre det for at de kan komme til omvendelse, eller i alle fall få anledning til det.
    Det vil si at sammen med talen om synd vil en også – så sant en får anledning til det – vitne om at Gud selv har sendt sin Sønn til soning for våre synder.
    Men påminningen om at det kommer en dom, og at alle mennesker skal stilles til regnskap overfor den hellige Gud, er en grunnleggende del av det vitnesbyrd vi er kalt til å bringe til verden (se f.eks. Ap.G.17,30-31 ). Dette alvoret blir ikke mindre om en prøver å se bort fra det. Ingen kan bli frelst fra dommen om ikke de forstår at uten å sette sin lit til Jesus Kristus, er en uten håp.
    Derfor vil et rett kristent vitnesbyrd om synd også tale om Golgata, om forsoningen: ”I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder” (1.Joh.4,10 ).

Kristi kors taler ikke bare om Guds kjærlighet. Det taler også om alvoret av vår synd, at vi er fortapt slik vi er i oss selv. Det er når vi ser det, at Guds kjærlighet i Kristus blir så forunderlig stor. ”Kristus døde for oss mens vi enda var syndere” (Rom.5,8 ). Det ville ikke være håp om ikke Jesus hadde gått i døden for oss, i vårt sted, og båret dommen for vår synd.

Forstår vi ikke at vår synd fører oss mot fortapelsen, skjønner vi heller ikke hva Jesus har gjort. Men fordi han har sonet for vår synd, er det frelse og håp for alle som tror på ham. I ham er det nåde og nytt liv å få for den største synder.
(Shafan 08-05-08)