skrevet
Shafan
Dette siger Herren:
" ... spørg efter de gamle stier .. "
Jer.6,16

Han åbnede skrifterne
Hugo Odeberg - "Kristus og Skriften"

Det nye testamentes syn på Det gamle testamente 

Om en vil ha greie på hvordan Det nye testa­mente ser på Det gamle testamente, kan en gå ut fra nesten hvilket som helst kapittel i Det nye testa­mente. Det nye testamentes syn på Det gamle skin­ner igjennom overalt.

Her vil vi gå ut fra ett kapittel i ett av evange­liene. Det gir oss et særskilt skarpt og tydelig bilde av både Jesu stilling til Det gamle testamente og de første kristnes, den urkristne menighetens. Ka­pittelet vi vil ta for oss, er Luk. 24. Det fortelles der om to disipler, som noen dager etter Jesu død var på vei til Emmaus. På veien talte de med hver­andre om det som hadde hendt med Jesus. De und­ret seg og grublet. De forsto ikke det som hadde hendt og kunne ikke finne noen forklaring.

Da skjer det at den Oppstandne selv kommer og slutter seg til dem. På deres spørsmål begynner han å utlegge det som hadde hendt med ham. Det er meget betegnende at Frelseren selv, den Opp­standne, som ifølge evangeliet er sentrum i histo­rien, og som derfor av seg selv kunne gi beskjed om hva som helst, han forklarer seg selv og det som hadde hendt med ham ved å henvise til Det gamle testamente. Han sier ikke: «Her er jeg selv, og jeg skal nå gi beskjed om hemmeligheten med det som har hendt meg.» Han henviser heller ikke til det han selv har forutsagt eller lært mens han vandret på jorden. Han har, kan vi si, ingen egne ord uavhengig av Det gamle testamente. Han, som av evangeliene betraktes som den absolutte Sann­hetens og Kunnskapens konge, griper ikke til egne ord, selvom han skal forklare det som lå nærmest å forklare med egne ord: seg selv. Han går til Det gamle testamente! 

Nå bør vi legge merke til hvordan han begynner å forklare det som har hendt ham. Han begynner med å bebreide disiplene at de er uforstandige og senhjertede til å forstå alt det som er skrevet i loven og profetene; dvs. i det vi kaller Det gamle testa­mente. Han bebreider dem altså at de ikke verdsatte Det gamle testamente høyt nok.

Nå vet vi at de som hørte til Jesu første disipler, var mye mer fortrolig med Det gamle testamente enn nåtidens kristne er. De hadde under hele sin oppvekst hørt Det gamle testamente bli gjennom­gått og forelest i synagogegudstjenesten. De hadde lært seg det fra barndommen. De leste daglig i Davids salmer og profetenes skrifter. Dessuten hadde de vært sammen med Kristus som selv stadig henviste til Det gamle testamente. Til disse, som virkelig ikke var ukyndige i Bibelen, er det han sier: «I dårer og senhjertede til å tro alt det profe­tene har talt!»

Når Mesteren deretter gikk over til å forklare seg selv og det store som hadde hendt med ham, gikk han ifølge evangeliet frem på den måten at han «begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle skriftene det som er skrevet om ham». Han begynte altså fra begynnelsen av Det gamle testamente, med 1. Moseboks første kapittel, og viste at alle skriftene taler om ham. Vi bør altså merke oss at det ikke er fremstilt slik at det er noen få utvalgte steder, kanskje for det meste hos profe­tene, som Jesus oppgir sikter på ham. Ved uttryk­ket «han begynte fra Moses» viser han at alle Det gamle testamentes skrifter fra det første av dem, Mosebok, taler om ham.

Apostlene og evangelistene hadde lært seg at Kris­tus, for eksempel, er med i og er emnet allerede for 1. Moseboks første kapittel, skapelsesberetningen. Det fremgår bl. a. av Johannes-evangeliets begyn­nelse, prologen, som tydelig stiller evangeliet om Kristus - Ordet («I begynnelsen var Ordet») sam­men med skapelsesberetningen («I begynnelsen skapte Gud ... og Gud sa ... » ). Det går også frem av Paulus' ord om Kristus som «et bilde av Gud den usynlige, den førstefødte fremfor enhver skap­ning; for i ham er alle ting skapt, de i himlene og de på jorden... alt er skapt ved ham og til ham» ( Kol. 1,15-16). Eller av hans ord om «Guds hemmelighet, det er Kristus» ( Kol. 2,2). Videre bør vi merke oss at «profetene» ifølge Jesu terminologi (som i dette tilfelle er den samtidige jødedommens ) begynner med Josva, Dommerboken, Samuels- og Kongebøkene og så fortsetter med de skriftene vi er vant til å kalle de profetiske skriftene. «Moses og profetene» betyr altså: Det gamle testamente i rek­kefølge, bok etter bok.

Når Jesus gjør et utvalg av steder i Det gamle testamente, betyr det ikke at han «velger ut» av Det gamle testamente det som taler om ham eller sikter på ham. Han trekker derimot frem utvalgte eksempler fra de hellige skriftene, Det gamle tes­tamentes skrifter, som alle, fra begynnelsen til slut­ten, taler om ham. I denne detalj i Lukas' beret­ning om Emmausvandrerne har vi altså en innholds­rik og talende illustrasjon av den måten Kristus be­trakter, verdsetter og anvender Det gamle testa­mente på.

Vi får også i denne fortellingen en svært klar­gjørende illustrasjon av den stilling som de første kristne av Kristus lærte å innta til Det gamle tes­tamente. Uttalelsen i 24,32 viser oss dette i et glimt. Der heter det at da Jesus hadde forlatt de to di­siplene, vendte de seg til hverandre med ordene: «Brente ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og opplot skriftene for oss?» Der har vi lik­som i et glimt det Det gamle testamente, Den hellige skrift, var blitt for de første kristne: Det var blitt et skrift som gjorde deres hjerter brennende. 

Men det er enda et moment vi må legge merke til. Som nevnt var de fortrolige med Det gamle tes­tamente. Likevel bebreidet Jesus dem i begynnelsen at de hadde vært så uforstandige og senhjertede i sitt forhold til Det gamle testamente. Men nå var de ikke lenger sene. Nå var deres hjerter bren­nende. Hva hadde skjedd imellomtiden? Hva var grunnen til at deres hjerter var blitt brennende? Jo, at «han opplot skriftene for dem». Det hadde altså hendt noe som hadde gjort skriftene interessante og fengslende, gjort dem til skrifter som gjør hjertene brennende. Dette var blitt mulig fordi Kristus hadde fått utlegge Skriften. Han hadde åpnet inngangen til den.

Paulus, som forutsetter en for oss nærmest ufat­telig bibelkunnskap hos sine lesere, i hvert fall en virkelig enestående fortrolighet med Det gamle tes­tamente, han uttrykker dette på flere steder, men spesielt utførlig i 2. Kor. 3. Der taler han i form av et minne om noe som var kjent for adressatene av erfaring, nemlig om hvor forskjellig man for­holder seg til Skriften selv blant dem som setter den høyt og studerer den. Det heter i 2. Kor. 3,14 om dem som ikke tok imot Kristus, men forkastet ham: «Men deres sinn er blitt forherdet; for like til denne dag blir det samme dekke liggende når de leser den gamle pakt, uten at det blir åpenbaret at den oppheves i Kristus. Men til denne dag ligger et dekke over deres hjerter når Moses leses; men når det omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort.» 

Det finnes altså i Skriften et dyp som en kan ha mer eller mindre adgang til, som kan være mer eller mindre «åpent». Men så lenge en ikke lar Kristus åpne inngangen til Det gamle testamente, så ligger det et dekke over det. Det er noe som den urkristne leser fant bekreftet i Det gamle testamente selv. Når Kristus har «åpnet øynene» på leseren, finner han at det som Kristus gir, ikke er noen omtolkning, ikke noe som leses inn i Det gamle testamente og som ikke fantes der før. 

Bekreftelsen på dette forholdet fant man i Det gamle testamente selv. I Salm. 119 heter det: «Lat opp mine øyne, så jeg kan skue de underfulle ting i din lov!» Den som ber her, er en from mann som leser sin «lov», dvs. Mosebøkene og profetene. Men han vet at tross dette er det enda liksom et dekke for hans øyne, om ikke Herren tar det bort. «Lat opp mine øyne, så jeg kan skue de underfulle ting i din lov!» Det er noe som svarte til de første kristnes egen erfaring. De opplevde at dekket ble tatt bort fra deres øyne ved Kristus, og da fikk de «skue underfulle ting i Guds lov». «Underfulle ting» er det en får se, når Kristi Ånd har lært en å lese Bibelen. Det som skildres i Luk. 24 er fra den evangeliske historiens sluttavsnitt, fra tiden etter Kristi oppstandelse, da hans verk var fullført, og han viser seg for sine disipler. Da forklarer han seg selv ved å vise til Det gamle testamente. I Det gamle testamente, sier verdens Frelser, finnes den fulle forklaringen til det som har skjedd. 

Det er ikke første gang Jesus går frem på den måten. Det er tvert om det samme standpunkt som Jesus inntar fra begynnelsen. Bekjente er ordene i Bergprekenen, Matt. 5,17: «I må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene; jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.» Og så sier han disse radikale ord: «Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel forgå av loven, før det er skjedd alt sammen», dvs. inn i dets innerste dyp. 

Videre ser vi hvorledes Jesus selv i fortsettelsen av Bergprekenen viser hvordan man trenger dypere og dypere inn i Skriften. Og den utlegning han foretar av de forskjellige bud, er i og for seg ikke det mest radikale, for den gjorde man før ham. Man forsto jo - ikke minst fariseerne forsto og an­vendte den tanken - at Skriften hadde en rikdom av innhold. Det mest radikale er dette at han anvender uttrykket «jeg sier eder» ved utlegningen av skrif­tene. Det skal en legge stor vekt på og sammen­likne med den uttalelsen der han sier at ikke en bokstav, ikke en tøddel skal forgå. «Jeg sier eder»: Setter han da seg selv i motsetning til Skriften slik at han blir herre over Skriften, som rett nok ikke skal forgå, men som han likevel som Guds Sønn har rettigheter til å korrigere? Nei, det ville være å forfalske Jesu ord om en oppfattet det på den måten. Med dette «jeg sier eder» setter han ikke seg selv som en autoritet ved siden av, men som en autoritet i Skriften. Det er han som utlegger det som står i Skriften. Og hvem er det som kan si «jeg» i et slikt uttrykk som «jeg sier dere» ? Det er ingen annen enn han som sier det i hele Skriften. Her taler altså ikke han som er Herre over Skrif­ten slik at han erstatter Skriften, men her taler den samme som taler i Skriften. Han har dermed sagt at han er den som er Skriftens «jeg»

Når han derfor sier «jeg sier eder», er det det samme som «Skriften sier». Han opphever ikke Skrif­ten, for det er den samme person som taler.

(Uddrag af "Det nye testamentes syn på Det gamle testamente" i "Kristus og Skriften" af Hugo Odeberg - Forlaget Gry 1967 - Shafan 24-08-10)


Webmaster, Andreas Michelsen

Forside: www.shafan.dk

skrevet Bibeltekster er hentet fra den autoriserede oversættelse, 
© Det Danske Bibelselskab 1992  og kan læses på BibelenOnline