skrevet
Shafan
Dette siger Herren:
" ... spørg efter de gamle stier .. "
Jer.6,16

Hellig sorg.
Asbjørn Aavik - "Hellig Uro"

Du stusser antakelig med det samme, og tenker slik: - Hvordan henger vel dette sammen - skal det være sorg og bedrøvelse i en kristens liv? Hvor­dan kan vel det forenes med Bibelens klare tale om kristenlivets gleder? Vi leser jo: 

- Gled eder i Herren altid, atter vil jeg si: Gled eder. Filip. 4,4. 
- Åndens frukt er kjærlighet, g l e d e, fred osv. Gal. 5, 22. 

Og ofte synger vi på våre møter: - Glad i mitt sinn synge jeg vil, Jesus er min, alt hør' meg til. ... 

Og hører vi det ikke om og om igjen fra preke­stolene:
- Kom til Jesus! Bli en kristen, så blir du i sannhet glad. Jo, både Bibelen og alle sanne kristnes sam­stemmige vitnesbyrd er dette: Kristenlivet er et liv i sann og rik giede - en glede som har sine kilder utenom oss - i en annen verden - hos Jesus Kristus selv. Kristenlivet er glede - en glede som skal vare både gjennom tid og evighet. 
- Gledes fylde er for ditt åsyn, sier David i en gyllen sang, Salme 16, 11. 

Men hva så med den hellige bedrøvelse - er det noen plass for den i det nye liv - rom for sorg i et gledens liv med Kristus? Hører bedrøvelse hjemme her? Kan det da tales om noen fullkommen og hellig glede? Kan giede og sorg forenes i et hellig liv - i en kristens hjerte? Er talen om den hellige bedrøvelse bibelsk? 
Eller kan hende spør du slik: 
- Hva er så denne hellige sorg for noe? Det er ikke den sorg eller bedrøvelse som et vakt, uomvendt menneske kjenner over seg selv ­over sin synd og livet borte fra Gud. Denne sorg, den­ne bedrøvelse blir borte i oppgjøret med Gud - i omvendelsen.

Det er heller ikke den bedrøvelse eller sorg en kristen kjenner over seg selv, sin onde natur, sitt hastige sinn og onde hjerte. Dette er en bedrøvelse som er velbehagelig for Gud, men heller ikke dette var det vi skulle tale med hverandre om i dag. Der er nemlig en annen bedrøvelse - en sorg som preget de personer i Bibelen som Herren fikk bruke mest. Noe særpreget ved de tjenere som levde hans trone nærmest, som var dypest bøyet ved hans fot. 

Moses kaller det byrden.

Da sa Moses til Herren: Hvorfor har du gjort så ille mot din tjener, og hvorfor har jeg ikke funnet nåde for dine øyne, siden du har lagt byrden av hele det­te folket på meg? Har jeg undfanget hele dette folk, har jeg født det, siden du sier jeg skal bære det i min favn, likesom en amme bærer det diende barn, og føre det til det land du har tilsvoret dets fedre? 3. Moseb. 11, 11-12. 

- Byrden av hele dette folk, sier Moses. Det var Israel - paktesfolket som skulle føres ut av Egypten og opp til Kanaan - løftets land. Til denne oppgaven kalte Gud Moses. Og denne tje­ner kunne ikke ta oppgaven lett, ikke fuske seg igjen­nom den.
Det folket han skulle føre ut, ble hans byrde! Var det for å straffe Moses at Herren slik ledet denne tjener - førte ham slik at han for resten av sitt liv ble en byrdebærer. Eller var det slik ganske tilfeldig at byrden av hele dette folk ble lagt på denne mannen? 

Nei, ikke var det straff, og ikke var det noe tilfeldig ved det heller. Et ord i hans ettermæle gir svaret: 

- Men det sto ikke mere fram noen profet i Israel som Moses, han som Herren kjente åsyn til åsyn. 5. Moseb. 34, 10 . 
.. - han som Herren kjente åsyn til åsyn. Her ligger grunnen til at byrden ble lagt nettopp på denne mann, en byrde som om og om igjen knuget Moses ned i støvet ved den allmektiges fot. Hvor ofte finner vi ham ikke der - utstrakt på ørken­sanden i forbønn for sitt folk som har forsyndet seg. Byrden har knuget ham ned.

Men byrden kunne også tenne en hellig vrede i denne leders bryst. . .. I et slikt minutt kunne han knuse lovens steintavler, tavlene som ennå ikke var tørre etter at Gud selv hadde skrevet budene inn på dem. Og han kunne kaste alt sammen i bekken. For han så et syn. Folket - byrden - danset om en gullkalv de hadde støpt forat den skulle være deres gud. 
Moses var ikke syndefri. 
Han kunne feile, kunne forgå seg som alle Guds barn som har gått over denne jord. Ofte bedrøvet han Gud og hindret verket ved sine menneskelige svakheter. 
Likevel lot Herren byrden av hele dette folk hvile på Moses - helt inn til grensen mot Kanaan. 

Hvorfor? 
Fordi Moses' samliv med Herren var åsyn til åsyn -. I nederlag og seier, i svikt og i oppreisning, i ro og på vandring, på fjellet og nede på ørken­sanden, i sitt telt og i Herrens tabernakel - alltid og alle steder var han ansikt til ansikt med sin Gud. 
Det er dette skriften kaller et fortrolig samfunn med Herren. Og slike tjenere er det Herren legger byrder på. Byrden får den kristen som lever Jesus nærmest. Det barn som daglig står der inne i hans lys med alle sine feil, alle sine nederlag og fall, all svikt og uvillighet, står der tross alt og strekker hen­dene inn i lyset: - Å, Herre, jeg må tross alt få lov å leve for deg. 

Hvorfor er der så få byrdebærere i mitt hjemland Norge, så få kristne som kjenner byrden av hele dette folket. Hvorfor så få i støvet for den allmektiges fot med nødrap - i bot og bønn for folk og land. Hvorfor så få som gråter, få som sukker, få som knytter sine hender så knokene blir hvite, så få som er i nød? Hvorfor? 

Er det fordi vi ikke lever vårt kristenliv ansikt til ansikt med Herren? 
Det er der inne - der vi er bøyet i støvet innfor den Helliges åsyn - der inne i lyset - er det han legger byrden på oss, bare der. 

Hans hender når aldri ut til den kristen som lever sitt liv i rikets periferi. Der ute vandrer en kristen så fri og lett. Der flagrer han sin sommer­fugldans. Der fornøyer han seg og er så vel tilfreds. Så fri og byrdeløs som en hastende sommersky. All guddommelig dragning mot Gudsrikets sentrum må en flagre seg ifra. 
Men si meg - er du tilfreds der ute? Lenges du ikke likevel somme tider til et rikere liv med Gud? Det finnes der inne i sentrum. Den gud­dommelige byrde legger den hellige ro og ballast inn i ditt liv, gir deg oppgaver - guddommelige oppgaver - gir deg noe å leve for. Å leve seg selv som kristen føder tomhet og lede. Å være byrde­bærer, leve for andre, adler deg, skaper dybde, løfter mot høydene og gjør deg rik - rik i Gud. 

Men kan hende kommer du her med et meget alvorlig spørsmål - eller en innvending: 
- Min sorg, min bedrøvelse kan vel ikke redde noen - redde landet, berge verden - ikke vekke eller frelse et eneste menneske hverken i Norge eller Asia? Det er Guds verk - hans guddommelige inn­grep.
Jo, det har du fullstendig rett i. Og her er vi alle enige. Min sorg, min bedrøvelse frelser ingen. Hvilken oppgave har den da? Hvorfor hører den med, hvorfor er den en del av det kristne livet? Jo, den hellige sorg, den guddommelige bedrø­velse driver oss inn til Gud - inn til tronens fot - inn i lyset - inn til nådestolen. Den skaper bønneropet - nødropet opp til ham som alene formår å vekke et menneske, vekke et land, redde et folk. 

Den hellige bedrøvelse skaper bedende kristne forbedere - bønnemennesker. Daniel kaller det - å sørge. 

- På den tid hadde jeg, Daniel, sørget i tre uker. Noen kostelig mat åt jeg ikke, og kjøtt og vin kom ikke i min munn, og heller ikke sal­vet jeg meg, før de tre uker var tilende. Dan. 10,2-3. 

Hvorfor sørget Daniel der i Babylon? 
Som ung gutt var han kommet dit fra Jerusalem - bortført. Men på grunn av sin dannelse, sin opp­førsel, de kunnskaper han tilegnet seg og sin urok­kelige tro på Israels Gud, var han steget opp til å bli en stor statsmann i Babylon. Menneskelig sett hadde han gjennom hele livet i verdensrikets hoved­stad hatt alt han behøvde, og var høyt æret både av folk og konge. 
Men hvorfor sørger Daniel nå da han er blitt en gammel mann?  
Var han vraket av en ny konge? Nei, han innehadde fremdeles en stilling nest etter kongen, - opphøyet og æret. 
Hadde hans ungdoms Gud forkastet ham, var den høyeste misfornøyd med Daniel? Var det derfor han sørget? 

Nei. 
I kapitlet foran, 9, 23, leser Vi: - - For du er høyt elsket. ... Likedan i kap. 10, 11: Og han sa til meg: Daniel, du høyt elskede mann! Det samme leser vi også i kap. 10, 18: - Frykt ikke, du høyt elskede mann! Fred være med deg! 
Dette er ikke ord fra Babylons trone. Det er budskap fra Guds trone i himmelen. 
I Daniels liv hørte altså dette sammen - være høyt elsket av Gud, og så sørge .... være bedrøvet. 

Men hvorfor sørget Daniel? Var det noen grunn til å sørge når både Babylons og himmelens konge var fornøyd med ham? 
Daniel hadde profeten Jeremias's skriftrulle hos seg. Der leste han at 70 år skulle gå hen - fangen­skapsår i Babylon. Men etter disse år skulle det bortførte folk fra Juda rike - fra Jerusalem - få vende tilbake og bygge opp igjen de nedrevne murer. Og Daniel hadde funnet ut at nå var de 70 år til ende. Som unggutt kom han selv til Babylon blant de første av de bortførte. Nå var han en gammel mann, nærmere 90. Etter profetien skulle fangen­skapsårene være omme, men folket var fremdeles i fangenskap.

Dette var det som fødte den hellige bedrøvelse i Daniels hjerte. To ting: Løftet om utfrielse, og så folket som allikevel fremdeles var treller. 
Så finner han noen likesinnede blant sitt folk - noen menn han kan dele sin sorg med. Sammen med disse forlater han den larmende stad og drar ned til Hiddekel, det er Tigris. Der på elvebredden bredte Daniel ut Jeremias' bokrulle og leste profe­tens ord for de andre. Der på elvesanden ydmyket de seg ( Kap. 10, 12), fastet (Kap. 10, 3) og bad (Kap. 10, 12). 
Kan vi ikke med litt fantasi se det hele for våre øyne: Den larmende verdensstad Babylon ­herskerstaden på jorden. Så det bortførte paktes­folk som treller utover landet. Og så Daniel og hans fortrolige der nede ved floden i bønn og faste ­i 21 dager. 

Også vi lever blant de bortførte, en verden av bortførte. Også vi har profetiene i vårt skjød. Vi har budskapet, forløsningens, utfrielsens evange­lium - ikke bare profeten Jeremias' bok. Vi har hele Det nye testamente. Vi har Jesu fullbrakte frel­sesverk - et verk, et forløsningsunder som skulle nå den lengst bortførte, den siste trell, de groveste lenker, de mørkeste sinn, de fjerneste land .... 

Men skaper dette noen sorg, noen bedrøvelse hos oss? Skaper det nødrop og tårer? Driver det oss vekk fra larmen? Driver det oss til elver og skoger - til ensomhet og nød? Driver det oss inn i Daniels ve ­- til ydmykelse, faste og bønn - til selvransakelse på elvebreddens sand? La byene larme. La dem synge videre i bedehuset, fortsette med ritualet i kirken. Her over disse elvebreddenes renvaskede sandkorn brister mitt hjerte - -: Å, Gud, hvorfor skjer det ikke snart - hvorfor utløses ikke de bortførte ­hvorfor kommer ikke vekkelsen .... ? 
I 21 dager .... 
Etter to dager og to netter synes jeg se de menn som var sammen med Daniel komme til ham på elve­sanden -:
- Det skjer jo ingen ting, Daniel. 

I den sene kveld hørte de larmen fra den store stad, og lenger vest i riket slet de bortførte som før. 
- Daniel, vår Gud hører oss jo ikke! Da er det at denne Herrens tjener atter ruller profetien ut for deres øyne. En firfisle piler over det gulnede pergament. En maur kommer over kan­ten, men skynder seg vekk igjen. Kveldsbrisen leker med elvens vann. En nattfugl haster over .... Daniel leser med klar og sterk stemme og ruller så skrift­rullen sammen -: - 

Etter 70 år står det her, og disse år er nå gått .. Og Daniel og hans menn spredes atter utover elvesanden, mens månen stiger og legger et belte av gull over flodens vann. 

Etter 21 dager kom svaret. 
Hvorfor så lang tid? 

Bønnens hindringer - det er et eget emne som ikke hører inn under det vi her taler med hverandre om. Men der er en liten setning her som jeg har satt en tykk strek under i min Bibel. Vi finner den i Kap. 10:12 -: - - For dine ords skyld er jeg kommet. Hele verset lyder slik 

- Og han sa til meg: Frykt ikke, Daniel! For fra den første dag du vendte din hu til å vinne forstand og til å ydmyke deg for din Guds åsyn, er dine ord blilt hørt, og for dine ords skyld er jeg kommet. Dan 10, 12. 

Jeg vet at du som leser dette har liten tid, men jeg vil likevel be deg slå opp Daniel 10. Les hele kapitlet langsomt igjennom. Og strek du også under det tiende vers -: 

- For dine ords skyld er jeg kommet. Denne setning fra det himmelske sendebuds munn - da det endelig nådde ned til jorden - sier noe slikt som dette til meg -: De sørgende, fastende, bedende menn der ved elven Tigris' bredder skapte uro i himmelen, uro i himmelrommet, uro i kongens nat­tesøvn, og til sist den store uro blant de bortførte da de fikk lov å bryte opp og vende tilbake til fedrenes land. 
- For dine ords (din bønns) skyld -... lyder det til Daniel der han skjelvende hviler på sine knær og hender innfor engelens åsyn. 

Og jeg spør meg selv ennå en gang, her hvor båten jeg reiser med nettopp går over ekvator sørover mot Java: - Er det noen gang skapt no en uro i himmelen, i himmelrommet og på jorden ved min elvebredd-våken, min bedrøvelse, min sorg, mine nødrop, min faste, min ydmykelse .... ? 
Har dette hendt med deg - ved deg .... ? Eller lever vi bare vårt kristenliv hen i en va­nens tåke - en vandring år ut og år inn med rolige hjerteslag og fredelig nattesøvn. Etter alle disse år er mitt hjerte ennå ikke kommet i takt med Guds ­- det hjerte som uavlatelig slår i uro over hvert lite menneske her nede på jorden som forlater den for å gå inn i et evig mørke .... Fra den eviges trone føl­ger et nødrop det menneske inn i mørket: - Du var elsket, du var utløst ved min egen sønns liv og død. Du var dyrt kjøpt .... Likevel går du fortapt. Å, min menighet på jorden sover! Tigris' elvesand er øde. Intet spor etter helliges føtter .... Min menighet er ikke i veer - ikke tynget av hellig bedrøvelse. 

For det kristenhjerte som er kommet inn i den eviges rytme, er det ingen ro, bare en evig uro, en hellig sorg, og et løp sammen med Faderen mot et barn som har brutt opp fra fangenskapet og er på hjemvei. - 

Men du, menneskesønn, skal sukke så det bry­ter i dine lender, i sår verk skal du sukke for deres øyne. Og når de da sier til deg: Hvorfor sukker du? Da skal du svare: Over en tiende, for den kommer. ... 

Dette er Herrens ord til profeten Esekiel ( Kap. 21: 6-7). Han var Daniels samtidige blant de bortførte. Han bodde lenger vest i riket ved en kanal mellom flodene Eufrat og Tigris. Men han og Daniel møttes sikkert flere ganger. Og det ser ut som om disse to menn delte nøden for de bortførte, delte be­drøvelsen.

Sukk så det bryter i dine lender .... 

Det hender somme tider at jeg på et møte kan høre en taler si -: 
- Hva vi trenger i dag er å få mere av Gud .... Det blir ikke forklart, men en skjelven går gjen­nom meg. Jeg blir redd. For det å få mer av Gud selv, er å få en dypere del i guddommelig natur. Og å få del i guddommelig natur er å bli lukket inn i lidelsesamfunnet med guddommen - er å få en dypere del i den guddommelige bedrøvelse - den hellige sorg - få del i Guds ansvar for verden. 

(Uddrag fra "Hellig Uro" (s.89-103) af Asbjørn Aavik  - Lunde Forlag 1956 - Shafan 17-04-10)

Giv, Jesus, mig dit frelsersind
for slægtens sorg og harm!
Luk mig i dine smerter ind,
og gør mig stærk og varm!
Hjælp mig at skue med dit blik
hvert folk, som liv og grænser fik,
og bære verdens nød og skam
med blikket vendt mod dig, Guds Lam,
til døden tro,
tålmodig, stærk og fro!

(Karl Ludvig Reichelt 1912 - Den danske Salmebog nr.361)


Webmaster, Andreas Michelsen

Forside: www.shafan.dk

skrevet Bibeltekster er hentet fra den autoriserede oversættelse, 
© Det Danske Bibelselskab 1992  og kan læses på BibelenOnline