skrevet
Shafan
Dette siger Herren:
" ... spørg efter de gamle stier .. "
Jer.6,16

Ser du din synd?
Av Jon Espeland - "Lov og Evangelium nr.7 - 1999"

Men loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større! ( Rom 5:20

"Jeg ser min synd at den er stor I tanker gjerninger og ord," synger vi i en sang. Kan du synge dette av hjertet? Eller blir det tomme ord i din munn? 

Jeg husker fra min egen ungdom at jeg strevde med å se min synd. Jo, jeg visste med min forstand at jeg var en synder. Jeg ville aldri komme på å benekte det! Men det var liksom ikke blitt noe problem for mitt hjerte. Synden lå ikke på meg, jeg kjente den ikke som noen byrde. Jeg kunne saktens erkjenne og bekjenne den, men den drev meg verken til omvendelse eller fortvilelse. Jeg hadde kort sagt et intellektuelt forhold til min synd. Når de eldre troende snakket om syndenød og syndebyrde, var det ukjent for meg, noe jeg ikke hadde erfaring med. 

En predikant jeg hørte gav det rådet at jeg skulle be Herren om å få se min synd. Jeg fulgte hans råd og ba konkret om at Gud måtte vise meg mine synder. Stundom har jeg i ettertid tenkt at den bønn har Herren jammen svart meg til gagns. All den synd og elendighet jeg opp gjennom årene har fått se i mitt eget hjerte og liv har skapt både fortvilelse og mismot. Mine synder er mange og mitt fall er dypt! Før kunne jeg synge: "Jeg vet min synd at den er stor …" Nå kan jeg synge: "Jeg ser min synd at den er stor …"

Men nå er det ikke slik at Gud viste meg min synd sånn rett ut av luften. Jeg skjønte ikke det den gang, men etterpå har jeg skjønt at Gud bruker sin hellige lov for å vise meg min synd. Det kan ikke nytte å be om å få se sin synd og så sette seg ned å stirre ut i luften og der vente å se sin synd. Nei, min venn, vi må lese og høre Guds ord! For der møter Gud oss med sine krav til oss og livet vårt. Der får du se hvor god og hellig Jesus var da han vandret på jord. Der får du møte hellige menn og kvinner som Herren har stelt med og som du uvilkårlig må sammenligne deg med. Der får du lære å tenke Guds tanker, og da blir ditt eget tankeliv avslørt. Der får du se inn i Guds hjerte og da blir det ikke så sprekt med ditt eget…. 

Jeg er blitt oppdratt både hjemme og i venneflokken med at det er så viktig å lese i Bibelen og høre Guds ord forkynt. Lenge skjønte jeg nok ikke hvorfor. Men det er rart med det du oppdras til. På godt og vondt er vi prisgitt vår oppdragelse. Hedningene faller ned for sine guder. Jeg ble dratt med på møter og begynte å lese mitt Testamente. Slik møtte Gud meg og dro meg til Jesus. Jeg bestemte meg tidlig for å følge Jesus. Jeg ville jo ikke gå fortapt! Og da måtte jeg jo tro på Jesus. Det var enkel matematikk! 

Verre var det når syndene mine ble lagt meg på hjertet. Da holdt ikke regnestykket lenger. Min barnlige matematikk gikk i stykker. Det var ikke lenger bare snakk om å gå fortapt, men saken var at jeg allerede var fortapt. Jeg kunne ikke komme inn i himmelen, alle mine gode bestemmelser og forsett til tross. Min synd nektet meg adgang dit. Jovisst hadde jeg "søkt om visum" og bestemt meg for å reise. Men jeg fikk avslag på min søknad og i avslaget stod det: "Veiet på vektskål og funnet for lett … den skal kalles den hellige vei. Ingen uren skal gå på den … hvordan er du kommet inn her uten bryllupsklær?" 

Det er loven som virker slik på hjertet. Når Guds lov satte fullt lys på mitt hjerte ble fordervelsen der inne åpenbart. Min synd ble stor og jeg ble liten. Så begynte jeg på selvforbedringens vei. Jeg ville sette i stand hjertet mitt. Feie og pynte og gjøre det fint og rent for Jesus der inne. Slik at han kunne komme inn og ta en ny sjekk og vurdere min søknad på nytt. 

Men loven hadde mer lys å skru på. Jeg hadde bare sett inn i hjertets trappeoppgang. All forbedring mislyktes etter hvert som loven lyste opp nye rom og etasjer og avgrunner i mitt hjerte. Slik støtte loven, Guds gode og sanne ord, meg ut i det ytterste mørke. Og slik holdt den på. Den tynte meg og til slutt drepte den meg. Ja, den gjorde det! Tok fra meg alt håp om liv og dømte meg til evig død og fortapelse. Og alt var såre fortjent. Selvfortjent! 

Men der finnes et lys i Bibelen som er sterkere enn lovens lyskastere. Det er lyset fra Golgata. Mens loven lyser innover i hjertet og åpenbarer mitt mørke, lyser evangeliet inn like inn i himmelen og åpenbarer Jesus for hjertet. Lovens oppgave er å grave et hull i mitt hjerte som jeg aldri kan fylle. Men når nådens sol går opp flommer det himmelske lys like inn i mitt hjertes mørke hull. 

Slik skinte nådens sol inn i mitt mørke. Lovens tordenskyer og lynende sverd måtte vike for det himmelske klarvær. Og fra klar himmel skinte Jesus. I skinnende rene klær stod han for Gud i mitt sted og talte min sak. Og jeg var skjult i ham. Renset i hans blod. 

Slik ble vitnesbyrdet lagt i mitt hjerte om at "der synden ble stor, ble nåden enda større!" 

(Af Jon Espeland i L&E 35. årgang, nummer 7 1999 - Norsk Luthersk Lekmannsmisjon - Shafan 09-11-10)



Webmaster, Andreas Michelsen

Forside: www.shafan.dk

skrevet Bibeltekster er hentet fra den autoriserede oversættelse, 
© Det Danske Bibelselskab 1992  og kan læses på BibelenOnline