skrevet
Shafan
Dette siger Herren:
" ... spørg efter de gamle stier .. "
Jer.6,16

Skyldbrevet
Guttorm Raen -  Bibelsk Tro nr.1/2004

Det er et grunnleggende trekk i kristen lære om frelsen at Kristus på korset tok bort skyldbrevet ( Kol 2,14). Han bar vår alles skyld ( Jes 53,6).

Men denne Bibelens tale om skyld og syndsforlatelse ser ut til å bli mer og mer fremmed for dagens mennesker.

En av de klassiske bøkene om japansk samfunn og tankegang som vi ble kjent med for mange år siden, framstilte hovedforskjellen mellom dette og vesterlandsk tankegang slik: I Vesten ligger hovedvekten på skyld, mens det mest framtredende i japansk kultur er skam. I det første tilfellet blir hovedspørsmålet hva som er rett, mens i det siste blir det mer et spørsmål om hva som er akseptabelt. Dermed blir også forståelsen av synd temmelig forskjellig.

Selvsagt er dette på mange måter en forenklet og skjematisk framstilling, men nettopp derfor setter den noen viktige begreper i fokus.

Jeg tar fram dette eksemplet fordi mye som for en god mannsalder siden var omtalt som typiske trekk ved de samfunn hvor kristen innflytelse har vært sterk, nå er blitt totalt forandret.

I en reportasje nylig ble nettopp dette satt i fokus. Det var blant annet tale om rettsvesenet. Så å si ingen vil innrømme skyld, selv om bevisene er helt åpenbare, endog om vedkommende er tatt på fersk gjerning. Stadig ser vi forsvarsadvokater som ensidig prosederer sine saker på forhånd i massemedia. Det synes å være om å gjøre å vri lovverket til sin fordel. Knapt noen spør etter hva som er rett. Det gjelder hele tiden å "vinne fram". Rettsvesenet blir omgjort til en maktkamp.

En annen side av det moderne samfunn er at de groveste synder ofte blir unnskyldt når en person opptrer «ærlig», det vil i praksis si at en får vedkommende til å berette åpenlyst om sine handlinger og følelser i bøker eller reportasjer. Om dette kan virke sårende for andre, eller om det danner et dårlig eksempel, ser ikke ut til å interessere.

Så har vi en psykologisk vri som sammenlignet med tidligere idéer på mange måter virker som en positiv reaksjon. I stedet for å grave i underbevisstheten etter skjulte årsaker til sine problemer, blir det lagt vekt på at mennesker skal være aktive og ta ansvar for sine valg. – Sammenlignet med retninger som er mest opptatt av å rote i fortiden og forsøke å finne årsaken til alle problemer der, noe som lett fører til at all skyld veltes over på andre, er det mye fornuftig i dette. Menneskets eget ansvar settes i fokus. En skal ta utgangspunkt i den situasjonen en står i, og selv aktivt gjøre noe for å komme inn på rett spor. – Svakheten er at det lett blir svært selvsentrert. Og at det finnes normer for hva som er rett handling, synes psykologene å være lite opptatt av.

Fra et kristent synspunkt må en dessuten innvende at den aller viktigste dimensjonen mangler, nemlig forholdet til Gud. Og det medfører at det alltid blir ens egen gjerning som blir det avgjørende. – Det samme gjelder den vekt på å "tenke positivt" som er så framtredende i våre dager. Det er ens egen positive tenkning som har skapende kraft.

Men, uansett hvordan en snur og vender på det, kan en ikke komme unna det grunnleggende faktum som består i menneskets synd. En kan forsøke å la være å tenke på det, men det er der likevel. Synden har brutt i stykker og ødelagt forholdet mellom mennesker, den har ødelagt noe i ens eget liv, og – verst av alt – den har brutt i stykker forholdet til Gud, han som har gitt oss livet.

Vi kan godt bruke sykdommen kreft som en illustrasjon på dette. Sykdommen kan gi seg utslag ved mange ulike symptomer. Ikke alle synes så alvorlige, ja, stundom kan en ha sykdommen uten å være klar over det. Men den er like alvorlig for det. Blir ikke de syke cellene fullstendig tatt bort, fører den til død. Stundom kan det virke som om en er på bedringens vei, men er det kreftceller igjen, kan sykdommen plutselig bryte ut på nye steder med voldsom kraft.

Slik ligger også synden og ulmer i menneskelivet, selv om en prøver å bortforklare eller unnskylde den (jf. 1 Mos 4,7). Og verst av alt er det å gå inn i evigheten med uoppgjort synd.

Det er bare Gud som har visdom og makt til å ordne opp med synden. Derfor er det moderne menneskets innstilling så fatal. Menneskers forsøk på å greie seg selv blir i virkeligheten ikke noe annet enn lappverk og behandling av visse symptomer. Og når en tror at det å føle at en kommer seg ovenpå, blir det viktigste, betyr det jo i virkeligheten at den innvendige, åndelige råttenskapen får spre seg enda mer. Det skal ikke overraske oss at mennesker som betrakter seg selv som særlig fromme, enten de regner seg som kristne eller ikke, ofte begår noen av de mest graverende synder. Vi ser det hos fanatiske muslimer – eller hos "åndelige" kristne som innbiller seg at Gud kaller dem til å skille seg fra sin ektefelle, for bare å nevne et par eksempler. (Jf. også fariseernes "kasuistikk", Matt 23,23.)

Budskapet om at Gud har sendt sin Sønn for å gjøre opp med synden, er ikke mindre viktig i en tid hvor stadig flere tenker at de ikke har bruk for det. Er ikke dette den sentrale tonen i vårt vitnesbyrd, blir det fundamentalt galt med alt annet også ( 1 Kor 2,2).

"O, la aldri gå noen sinne
korsets tre meg gå av minne,
som deg, frelsens fyrste, bar!"

(Fra Bibelsk Tro nr.1 2004 - Shafan 22-03-10)



Webmaster, Andreas Michelsen

Forside: www.shafan.dk

skrevet Bibeltekster er hentet fra den autoriserede oversættelse, 
© Det Danske Bibelselskab 1992  og kan læses på BibelenOnline