skrevet
Shafan
Dette siger Herren:
" ... spørg efter de gamle stier .. "
Jer.6,16

Tegn og undere
Per Bergene Holm  - Bibelsk Tro nr.4/2010 

”Disse tegn skal følge dem som tror” Mark 16,17-18

Vi hører og leser stadig om at vi står foran store vekkelser og en veldig åndsutgytelse. Etter mange år med mangelfull og fattigslig kristendom, skal vi igjen få oppleve ”urkristendommen” med tegn og under, helbredelse av all sykdom osv. Det siterte skriftstedet er et av beleggene som brukes for å godtgjøre at dette er bibelsk. I tillegg henvises det til Jesu egen gjerning, samt til hendelser i de første kapitlene i Apostlenes gjerninger, hvor det står om at alle syke ble helbredet (Apg 5,16). Men taler disse skriftstedene om at slike tegn og under skal høre til dagens orden i den kristne forsamling og skal være et særpreg for de siste dagers store vekkelser? 

Den gamle og den nye pakt 

For å svare på dette spørsmålet må vi først si litt om den gamle og den nye pakts tid. I den gamle pakts tid var Guds åpenbaring knyttet til Israel på en helt spesiell måte. Israel er utvalgt til å være Guds åpenbaringsfolk. Gjennom særlig salvede personer/embeter (kongen, presten, profeten) og innvidde institusjoner/helligdommer med deres gudstjeneste (tabernaklet, tempelet) åpenbarte Gud seg for folket. Selv om enhver troende israelitt hadde Guds Ånd, så var det dog gjennom disse institusjoner og embeter at Guds Ånd var gitt som særlig utrustning til å åpenbare Guds råd for folket. Vi kan si at vi har to slags folk i den gamle pakt – den troende som har Guds Ånd til sitt personlige gudsliv og så den salvede embetsbærer (konge, prest eller profet) som er utvalgt til å åpenbare Guds råd for folket, i ord og gjerning, gjennom forbilledlige handlinger og tjenester. Den salvede prest eller konge var utvalgt av Gud til denne åpenbaringstjeneste og åpenbarte Guds råd for folket, også om han personlig ikke var noen troende (jf ypperstepresten Kaifas – Joh 11,49-51). 

Fra og med pinsedag oppfylles imidlertid en profeti fra det gamle testamente. Den Hellige Ånds gjerning er ikke lenger bare knyttet til Israel eller til særlig salvede personer/embeter. Fra pinsedag av har enhver troende Den Hellige Ånd, ikke bare for sitt personlige gudsliv, men også som utrustning til tjeneste. Dette gjelder alle, både menn og kvinner, unge og gamle, treller og frie, høye og lave ( Apg 2,16ff; Joel 3,1ff). Det åpenbares på pinsedag. Og ut gjennom Apostlenes gjerninger stadfestes det at dette ikke bare er noe som gjelder apostlene eller jøder alene, men både samaritanere (Apg 8,5ff) og andre av hedensk herkomst (Apg 10,1ff). Den Hellige Ånds gjerning er ikke lenger bare knyttet til Israel, men er universal, den følger dem som tror. 

Dette var så uhørt og vanskelig å fatte for jødene, at Gud lot det åpenbares på den måte at apostlene var til stede som vitner, både i Samaria og hos Kornelius. Og Peter kan derfor på apostelmøtet i Jerusalem (Apg 15) bevitne at det i denne henseende ikke lenger er noen forskjell på jøder og hedninger. 

Et alminnelig prestedømme 

Det blir derfor så alldeles galt når noen fortsatt taler om en form for ”second blessing”, om den nå er forbeholdt særlige embetsbærere med særskilt innvielse (en særskilt prestestand) eller en egen gruppe viderekomne kristne (”åndsdøpte”). Poenget hos profeten Joel og i Peters taler på pinsedag og på apostelmøtet er jo nettopp at enhver slik forskjell er opphevet i den nye pakt. Enhver kristen, uansett stand og stilling og herkomst, har fått Den Hellige Ånds gave og den utrustning han trenger for sin tjeneste som kristen. Enhver kristen er prest for Gud, og dermed salvet med Guds Ånd til tjeneste, og tilhører ”et kongelig presteskap, et hellig folk”, som Peter sier i (1 Pet 2,9). Og tjenesten går ut på å ”forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys” ( 1 Pet 2,9). 

Den Hellige Ånds gave er ikke gitt for å gi den kristne større autoritet eller makt, skape sensasjon eller for å skape gode kår i denne verden, slik trollmannen Simon tenkte ( Apg 8) og som mange fortsatt ser ut til å tro. Den Hellige Ånd er gitt oss for å gi oss den utrustning vi trenger for å forkynne Jesus Kristus for våre medmennesker, i gjerning og ord. Det er forkynnelsen av Jesus som er det viktige, det er sentrum i all kristen tjeneste. Vi skal ikke forkynne oss selv, men Jesus! Og til denne tjeneste trenger vi Den Hellige Ånd. 

Disse tegn skal følge dem som tror 

Hva så med under og tegn? Hører ikke det likevel med? Helbredelse og andre kraftige gjerninger, tungetale og andre ”demonstrative” nådegaver, taler ikke Guds ord om det som en viktig del av de troendes tjeneste? 

La oss først legge merke til hva Jesus sier: ”Disse tegn skal følge dem som tror. Der hvor Guds rike går fram og evangeliet bryter nytt land, der lover Jesus at særskilte tegn og under skal stadfeste Ordet. Slik var det jo også med Jesu under og tegn, de stadfestet hans forkynnelse. Tegnene hadde i første rekke en forkynnende hensikt, å åpenbare Jesus for folket, hvem han var og hva han var kommet for å gjøre, nemlig å frelse det som var fortapt. Derfor anklager han også folket der de bare er opptatt av underet i seg selv, og ikke gjennom tegnet har lært ham å kjenne (Joh 6,26ff). 

Og fordi tegnene i første rekke hadde denne forkynnende og stadfestende oppgave, så var de ikke noe vedvarende i Jesu gjerning, men de hørte til dens først fase. Der hvor evangeliet ble tatt i mot og trodd, der hadde tegnene utført sin gjerning og det var ikke lenger behov for tegn. Troen hadde fått feste i Guds ord og løfte og hadde ikke lenger bruk for tegn. Det største er ikke å tro på grunn av tegn og under – å ha behov for ”troens bevis” -, men det største er å kunne tro uten tegn, uten å se, bare i kraft av Jesu ord. ”Salige er de som ikke ser, og likevel tror” ( Joh 20,29). 

Der hvor tegnene ikke førte til tro på evangeliet, der hadde de også utspilt sin rolle, og Jesus nektet å gjøre tegn og under som fariseerne ba om. Det hadde ingen hensikt. Hørte ”de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde” ( Luk 16,31). 

Og slik også i Apostlenes gjerninger. Tegnene følger dem som tror, de stadfester forkynnelsen av evangeliet, men etter hvert som evangeliet blir kjent og enten tatt i mot eller forkastet, så ser vi også at tegn og under ikke lenger hører til dagens orden. Når vi leser i Paulus’, Johannes’ og Peters brever, så ser vi at tegn og under ikke spiller noen stor rolle. Det advares heller mot å være for opptatt av slike ting. Det er forkynnelsen av Jesus Kristus og ham korsfestet alt dreier seg om. 

Tegn og under følger pionermisjonæren 

Leser vi kirkehistorien og misjonshistorien, så vil vi stadig lese om hendelser som minner oss om det vi kan lese i Apostlenes gjerninger. Om vi tenker på hva pionermisjonærene i Kina (for eksempel Marie Monsen) eller i Etiopia fikk oppleve, så er det som å være tilbake i Apostlenes gjerninger. De opplevde virkelig at Jesu ord om at ”disse tegn skal følge dem som tror” var sanne og virkelig ment. Galt blir det imidlertid hvis man taler og tenker som om dette skulle være noe som hørte til dagens orden i den kristne forsamling, også der hvor evangeliet er kjent og til og med for det meste er forkastet. Det er ikke i samsvar med Guds ord. For slik var det ikke engang for Jesus, og det skulle ikke være slik heller! Gjør vi tegn og under til et formål i seg selv eller til et kjennetegn på sann kristendom i seg selv, så er vi langt borte fra bibelsk kristendom. 

Tegn og under følger falske profeter i de siste dagers forførelse 

Når det gjelder de siste tider, så sier ikke Skriften at særpreget skal være store vekkelser fulgt av tegn og under. Skriften sier tvert imot at kjærligheten skal bli kald hos de fleste, at frafallet skal bli stort og Jesus spør om han overhodet vil finne troen på jorden. Tegn og under skal det imidlertid være mer enn nok av, men det skal være noe som følger de falske profeter. Det ser ut til at de falske profeter nettopp vil bruke tegn og under som bevitnelse for sin gjernings guddommelighet. Det skal de lykkes med, sier Skriften, slik at mange skal bli ført vill. Så ”vekkelser” med tegn og under skal det bli, men de er ikke fra Gud, de er derimot et endetidstegn, et frafallstegn, for ”en ond og utro slekt krever tegn”. Det er imidlertid bare ett ”tegn” som en slik slekt får fra Gud, det eneste tegn det kan bli frelst ved, og det er Jonas-tegnet, Jesu Kristi død og oppstandelse ( Matt 16,4). Og det er vår oppgave, og det trenger vi Den Hellige Ånds kraft og utrustning til: å forkynne evangeliet om frelsen i Jesus, helt til Han kommer!

(Per Bergene Holm -  Bibelsk Tro nr.4/2010 - Shafan 29-06-10)


Webmaster, Andreas Michelsen

Forside: www.shafan.dk

skrevet Bibeltekster er hentet fra den autoriserede oversættelse, 
© Det Danske Bibelselskab 1992  og kan læses på BibelenOnline