skrevet
-
Shafan
Dette siger Herren:
" ... spørg efter de gamle stier .. "
Jer.6,16

Skriften og troen
Av Jan Bygstad - Bibelsk Tro  nr.3/2014

Et uomvendt menneske stiller seg i et bedømmende forhold til Skriften. Et omvendt menneske lar seg bedømme av Skriften. Det avgjørende punkt i et menneskes omvendelse er nettopp når det går over fra det første til det siste, og med det vet at en ikke står over Skriften, men under: Den hellige skrift er min dommer, jeg er ikke dens dommer. 

Det grunnforhold som hermed er beskrevet gjelder i alle menneskets livsforhold, både når det dreier seg om livsførsel og når det gjelder erkjennelse. Når det gjelder mitt liv, påtaler Loven min synd og Den Hellige Ånd avslører meg som skyldner overfor Den Hellige. Jeg settes på plass, og kan ikke lenger opptre som Guds anklager. I stedet anklager Gud meg – og jeg må lukke munnen. 

Når det gjelder min erkjennelse, åpenbarer Skriften at alle Guds tanker er like høyt hevet over mine tanker som himmelen er over jorden ( Jes 55,8f). Derfor bærer frelsesåpenbaringen i seg dommen over menneskelig erkjennelse og erkjennelsesevne: «For det er skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de forstandiges forstand vil jeg gjøre til intet. Hvor er en vismann, hvor er en skriftlærd, hvor er en gransker i denne verden? har ikke Gud gjort verdens visdom til dårskap?» ( 1Kor 1,19-20). 

På skapelsens plan kan nok menneskets fornuft duge. Men ikke på frelsens. Her sier Skriften: «Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand» ( Ord 3,6). 

«har ikke sans for det som hører Gud til» ( Mat 16,23). 

Fordi livets kilde ikke ligger i menneskets eget bryst, fordi det ikke er noen rest av guddommelig lys i det falne menneskes hjerte og sinn, må frelsen komme til mennesket utenfra – i form av guddommelig selvåpenbaring. Evangeliet er i ordets mest bokstavelige forstand «det intet øye har sett, intet øre har hørt, og som ikke er kommet opp i noe menneskes hjerte» ( 1Kor 2,9), eller som apostelen også sier: «… det evangelium som er blitt forkynt av meg, er ikke menneskeverk» ( Gal 1,11). 

Frelsesåpenbaringen er dobbel, dels i form av historiske handlinger Gud utfører, dels i form av gudinngitte ord som skrives ned og danner Hellig Skrift. Bibelen er «Den Hellige Ånds bok» der Gud selv meddeler alt vi trenger til liv og salighet. Skriften er ikke bare fortelling om åpenbaringen, men er selv åpenbaring. Og svaret på åpenbaring er ikke kritikk, men ydmyk tilbedelse. 

Mellom Guds selvåpenbaring i Kristi person og Den hellige skrift foreligger der avgjørende likheter og paralleller: Jesus er Gud og menneske, uatskillelig forenet i én person. Skriften er et gudmenneskelig ord, og det lar seg ikke gjøre å adskille guddommelig og menneskelig i Skriften. Kristus kommer til verden i en ringhetsskikkelse: «Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet, og vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunde ha vår lyst i Ham» ( Jes 53,2). På samme måte kommer Skriften i en ringhetsskikkelse som gjør at vise og kloke i denne verden forakter og ser ned på den. Om Kristus gjelder det at «salig er den som ikke tar anstøt av ham» ( Mat 11,6). Om Skriften gjelder nøyaktig samme sak. For et menneskes forhold til Skriften er identisk med dets forhold til Kristus ( Joh 14,21-23). 

Kristus og Skriften hører uløselig sammen. Å kjenne Kristus uten Skriften, er umulig, og alle forsøk på å etablere kjennskap til Herren uten Skriften, fører til lite annet enn menneskebud og svermeri. Å søke å kjenne Skriften uten Kristus, leder til falsk religiøsitet og egenrettferdighet. For Jesus Kristus er Skriftens «kjerne og stjerne», en sannhet som gjelder både Det gamle og Det nye testamente. Å søke å skille Kristus og Skriften er ødeleggende for troen, for den ene kan aldri være uten det andre. Kristus gis oss gjennom Skriften likesom Kristus er den som gir Skriften. Kristus åpenbarer Skriften, og Skriften åpenbarer Kristus. Så er det også Skriften som vitner om Kristus, likesom Kristus vitner om Skriften. 

Evangeliet er «Ordet om korset» ( 1Kor 1,18ff), et budskap som er en dårskap og et anstøt for den falne fornuft, for all selvklok «viten» og all selvtilstrekkelig tro på mennesket. Slik er det fordi evangeliet diskvalifiserer all menneskelig fromhet, - ingen menneskelig gjerning kan åpne veien tilbake til Paradis. Noe det falne menneske opplever som krenkende: Skulle ikke min innsats ha noen betydning? Evangeliet diskvalifiserer all menneskelig tankeflukt – om den er aldri så høytflyvende eller dyptloddende – for når mennesket søker å finne Gud ut fra egne forutsetninger, vil det ikke kunne ende opp med annet enn å lage seg en gud i sitt eget bilde. Derfor er tro og gudskjennskap aldri noe et menneske kan ta seg til, det er noe som bare kan fås, noe som nådens Gud gir til den hjelpeløse, til syndere som er gått fallitt. 

Evangeliets hovedbudskap er løftet om syndenes forlatelse for Kristi skyld. For Kristi skyld gir Den Hellige nåde og fred, liv og salighet. For den anfektede er dette budskap livlinen som berger ham fra å gå under. For syndere som sliter med sin skyld og sin samvittighet, er dette budskap trøsten som gir frimodighet selv i møte med død og dom. For den fortapte er dette budskap det som skaper lys i mørke og som løser lenker. 

For den anfektede kan det å tro dette budskap være uhyre vanskelig. Budskapets kraft henger på spørsmålet: Er det virkelig Gud som har sagt og lovet dette? Den anfektede må ha klippegrunn å bygge på. Og klippegrunnen heter: «Så sier Herren!» Uten dette mister en fotfestet. Bibelens ord er Guds eget ord og løfte, og den kristne kirke hviler i at Gud står inne for sitt ord, ja, at han våker over det for å fullbyrde det. Den som rokker ved Skriftens troverdighet, står i fare for å ødelegge trøsten og fratar den fortapte håpet. Den teologi som undergraver Skriftens troverdighet, skaper utrygghet hos hjelpeløse Guds barn fordi den umiddelbart provoserer frem spørsmålet: «Hva skal jeg da bygge på?» Frelsesvisshet og troens frimodighet – som er en frukt av rettferdiggjørelsen - er betinget av Skriftens pålitelighet. 

«Skriften alene skal stille opp trosartikler, ellers ingen» skriver Martin Luther i de Schmalkaldiske artikler. Reformasjonens «formalprinsipp» (Skriften alene) henger uløselig sammen med dens «materialprinsipp» (troen alene). For troen skapes av evangeliet, og lever i og av Skriften alene. 

Derfor kan Skriften aldri settes høyt nok: «Ved Gud priser jeg Ordet; ved Herren priser jeg Ordet» ( Salme 56,11). 

(Kronikk i Dagen 07.03.2014. Gjengitt med tillatelse fra forfatter)

(Af Jan Bygstad - Bibelsk Tro nr.3/2014 - Shafan 07-05-14)



Webmaster, Andreas Michelsen

Forside: www.shafan.dk

skrevet Bibeltekster er hentet fra den autoriserede oversættelse, 
© Det Danske Bibelselskab 1992  og kan læses på BibelenOnline