Er du åndsfattig eller fattig i ånden?
Hva er egentlig forskjellen på å være fattig i ånden og å være åndsfattig?
Jesus begynner Bergprekenen med å si: «Salige er de fattige i ånden; for himlenes rike er deres.» At Jesus da ikke taler om åndsfattige mennesker, sier seg selv. Bergprekenen handler jo om de kristnes liv, ferd og vandel, om å seire over synd og fristelser. Og nettopp denne talen begynner slik: «Salige er de fattige i ånden.»
Den som er åndsfattig, derimot, lever ikke noe godt kristenliv, hvis han i det hele tatt kan sies å være en kristen. For min del tror jeg det er meget vanskelig overhodet å bruke betegnelsen åndsfattig på en som lever med Gud.
Og da er vi midt inne i spørsmålet: Hva er forskjellen på disse to?
Vi skal først se litt på hva Jesus mener med å være fattig i ånden. «Salige er de fattige i ånden», står det. Og det ordet grunnteksten bruker, betyr egentlig tigger.
Salig er altså den som i seg selv ikke har noen ting. Den som ikke er noe, som ikke kan noe, som ikke forstår noe. som ikke klarer noe. Det er en underlig begynnelse på en tale som handler om vårt liv og våre gjerninger!
Men Jesus taler nettopp om mennesker som står overfor Gud og bokstavelig talt må få alt, både hva de skal være og hva de skal gjøre. Himlenes rike er deres, sier Jesus.
Det som egentlig er hemmeligheten her, er at den som står slik overfor Jesus, han får Jesus selv inn i sitt hjerte. Det som gjør det mulig for et menneske å leve som en kristen, er at Jesus bor i oss ved troen.
Jesus har gjort dette klart for oss på mange måter og i mange slags ord, og ikke minst i det han sier om vintreet og grenene: «Den som blir i meg, og jeg i ham. han bærer meget frukt; for uten meg kan I slett intet gjøre.» (Joh 15,1)
Jesus skal ikke gi oss litt hjelp, litt støtte, litt kraft, og så skal vi ved hjelp av den støtte og kraft og hjelp vi får, utrette noe. Nei, det er tvert om slik at vi overhodet ikke kan noe selv. På den måten får Jesus bo i vårt hjerte, gjøre sine egne gjerninger, og være selve livet i oss og gjennom oss overfor våre medmennesker.
Men dette kan ikke Jesus være hos dem som har noe tro på seg selv. Fattig i ånden betyr med andre ord at en har mistet troen på seg selv. Og at en er blitt klar over at en selv ikke er noen ting. Da får Jesus bo i hjertet.
Hvis du legger merke til det ordet i Ef 3,17 hvor det er tale om at Kristus bor ved troen i våre hjerter, så vil du se av verset umiddelbart foran at det er ensbetydende med å styrkes med kraft ved hans Ånd i vårt innvortes menneske. De to ting er to uttrykk for samme sak. Å styrkes med kraft ved hans Ånd i vårt innvortes menneske, det er akkurat det samme som at Jesus selv bor ved troen i våre hjerter. Dette er karakteristisk for dem som er fattig i ånden.
Altså: Den som er fattig i ånden, han har Guds Ånd. Han har meget av Guds Ånd. Nettopp fordi han har mistet troen på seg selv, blir han så avhengig av Jesus, og nettopp derfor bor Jesus hos ham.
En fattig i ånden er altså det motsatte av en åndsfattig. Han har den Hellige Ånds fylde. Han får den Hellige Ånd så meget som det bare er plass til for Den Hellige Ånd i hans hjerte. Og så er det ikke han, men Jesus Kristus i han som gjør sine gjerninger.
Vi kan si at åndsfattig er den stikk motsatte tilstand til dette. Åndsfattig er det mennesket som ikke har Guds Ånd, eller der hvor Guds Ånd ikke får noe råderom, makt eller herredømme i hjertet. Åndsfattig er et menneske som ikke har plass for Jesus i sitt hjerte.
Og hvem er egentlig det? Vi tenker jo nå bare på mennesker som bekjenner seg som kristne og er åndsfattige. Det er jo ikke noen andre vi tenker på i denne sammenheng.
Det beste svar vi kan vise til, er sendebrevet til menigheten i Laodikea, den som Jesus beskriver som lunken. Han sier om denne menighet at den er verken kold eller varm, og at han må utspy den av sin munn. Og en kan spørre: hva er det med denne menigheten? Jo, sier Jesus, du sier: Jeg er rik og har overflod og fattes intet. Og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken.
Der har du det som er karakteristisk for å være åndsfattig. En mener om seg selv at en er rik i Gud. Mens sannheten egentlig er at en har glemt sin egen hjelpeløshet. En har ikke lenger noen følelse av å stå fast, ingen følelse av at en ikke kan noen ting eller ikke er noen ting eller ikke skjønner noen ting.
Isteden tror en om seg selv at en har oppnådd noe. En har gjort sine erfaringer, en har fått sin rutine, en vet hvordan sakene skal gripes an, for eksempel i kristent arbeid. Ja, en mener faktisk om seg selv at en er rik i Gud. Mens altså sannheten er: En har glemt hvordan en selv er, og har ingen følelse av det lenger.
Dette er å være åndsfattig. Slike kristne kan bli meget aktive, og de har stor tro på seg selv. Og de kan være meget ivrige med sine opplegg, som en kaller det i vår tid. De har sine planer. De har helt klart for seg hvordan en skal arbeide i Guds rike. Og de mener at det er noe selvsagt at Jesus er med dem og velsigner dem. Men sannheten er: det er åndsfattigdom!
Å være fattig i ånden, det er å kjenne sin egen dårskap. Det er å kjenne at en kommer til kort. Det er å vite at en ikke er noen ting og ikke kan noen ting, og alt det andre som følger med. Det er ikke noen lett stilling å være i. Det er kampfullt å være fattig i ånden. Men da står en overfor Gud som den som må få alle ting, og da er hjertet åpent for Jesus. Der kommer Jesus inn, som vi har sett. Der får Jesus gjøre sine gjerninger.
Den som er åndsfattig, derimot, han har det ikke så brysomt. Det er ikke så kampfullt. Det kan menneskelig sett kanskje føles meget behagelig. Og en har lett for å snakke om andres plikter. En har lett for å appellere til andre om hva de burde være, og kanskje også lett for å felle dommen over andre og den mangel på virksomhet som en ser hos dem.
Men det kommer bare av at en tror noe om seg selv som en ikke har rett til å tro. Der hvor Guds Ånd ikke har plass i hjertet, der ser en jo ikke seg selv. Der blir det ingen følelse av egen elendighet og hjelpeløshet. Når en ikke ser seg selv, så tror en på seg selv. Og så er en ikke avhengig av Jesus lenger.
Da er sannheten den som Jesus sier: Du er lunken.
Du er ikke verdslig. Du bekjenner deg som en kristen: Men du er det ikke! Gid du var kald eller varm, sier Jesus. Hadde du vært det ene eller det andre! Hadde du vært varm, da hadde det vært riktig med deg. Hadde du vært kold, da hadde du skjønt selv at du trengte til omvendelse.
Nå er situasjonen den: du er verken kold eller varm. Du tror om deg selv at du er rik i Gud, og så er sannheten den at du trenger omvendelse uten at du selv forstår det.
Det er åndsfattigdom.
Ut fra dette skulle det være klart at det å være fattig i ånden og det å være åndsfattig, det er to uforlikelige motsetninger. Og Gud gi at du som leser dette, og jeg som skriver dette, får lov å viere fattige i ånden og eie Jesus med all hans nåde og gave!

---