Hvordan får jeg frelsesvisshet? Visshet om barnekår hos Gud har en stor betydning for oss og griper inn i mange ting. Den har betydning for frimodigheten i tjenesten for Herren, for kampen mot synd, og ikke minst for det å være en glad og frigjort kristen.

Men kan vi eie visshet?

Mange føler det er altfor store ord å ta i sin munn å si at de har visshet i den saken. Vi kan håpe det beste. Andre føler at det grenser til åndelig hovmot å tale om en personlig visshet.
Det avgjørende er hva Guds Ord sier.
”Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi. ..Mine kjære, nå er vi Guds barn..” 1 Joh 3,1-2. Se også 1 Joh 5,13, 1 Tim 1,12, Rom 5,1.
Skriftens tale er tydelig, frelsesvisshet hører til et sunt, normalt kristenliv. Uten frelsesvisshet er vi uten den glade erobringsånd, eller som C.G. Cassel skriver:

Misforståelser

Frelsesvisshet er ikke en form for selvsikkerhet. All visshet må ha en grunn. For de fleste er det nærliggende å tenke at denne grunn finns inne i oss selv! Det at vi føler at vi er Guds barn, eller har et ønske om å være det. Men både følelser og ønsketenkning er noe høyst usikkert.
Visshetens grunn ligger utenfor oss selv. Den bygger på det som Gud sier i sitt ord. Den hviler på det Jesus har gjort og det han gir! Sannhetens Ånd gir oss visshet om at dette er nok for den enkelte av oss! Det er en visshet om syndenes forlatelse ved Jesus blod. Å eie sine synders forlatelse gjør oss til Guds barn. Det sier Guds ord og det tror vi. Det er trosvisshet. Vi kan så lett oppfatte det hele forkjært og tenke at når jeg føler meg viss, kan jeg tro. Men det er stikk motsatt: jeg må først tro, så kommer vissheten som en frukt. Først være en kristen, så eie visshet. Vi blir ikke mette før vi har spist.

Hindringer

Det er viktig å være oppmerksom på de hindringer som kan finnes i denne saken både for et vakt menneske og for et Guds barn.

a) synden
Når vårt forhold til synden nevnes først, så er det fordi vi her har en hovedårsak til manglende visshet. Guds Ånd er sannhetens Ånd og gir ikke mennesker visshet og fred på et usant grunnlag i deres synder.
Egentlig er det ikke selve synden, men et bestemt forhold til synden, som er den store hindring, nemlig den at der er synd vi ikke vil slippe (Hos 5,4). Kanskje er det tale om et delt hjerte som både vil leve i synden og eie Jesus på samme tid. Det som hindrer, er vår kjærlighet til synden. Vi kaller det også for skjødesynden, dvs. den synd som vi kjæler for og leker med og ikke vil gi opp. Det er nødvendig med et brudd hvor vi kommer til Jesus med vår synd, og sier ham sannheten slik den er! Da kommer vi til lyset der Jesus kan komme til for å rense og løse oss.
Det som binder er at vi vil forene det uforenlige: å leve i synd og høre Jesus til. Det vil medføre at vi misbruker Guds nåde til skamløshet (Jud v.4). På sikt vil det føre med seg at vedkommende opphører med å være en kristen. Det blir ingen visshet her. Endelig skal nevnes fortrengt synd i form av manglende oppgjør med synd som ligger gjemt i fortiden, og som vi prøver å glemme eller bortforklare. David er det klassiske eksempel her (Salm.32,3-5).

b) manglende omvendelse
Her er stikkordet ”vanekristendom” som noe det bygges på.
Vi kommer i et kristent fellesskap hvor Guds ord lyder, er med i et kristent arbeid og har en kristen livsførsel, men troens liv i hjertet og livssamfunnet med Jesus mangler. Mange lever på denne måten i et selvbedrag.
Vår vanekristendom blir ofte støttet av at vi har de riktige meninger både om Bibel, tro og moral. Ulykken er at det vi vet aldri ved troen er smeltet sammen med hjertet! Den store fare for disse mennesker er at de avviser Jesus og sannheten ved å si at det er ok med dem. Vi mangler ikke noe!
Det som vi eventuelt mangler i erfaring og personlig frigjørelse i vårt gudsforhold, kan Jesus alltids avhjelpe, om vi bare blir i hans ord og følger det. Da skal vi forstå sannheten, og sannheten skal gjøre oss virkelig fri, slik som Jesus lover (Joh 8,31-32).

For et Guds barn

En kristen kan ofte være i ”frykt og fare og tenker alt er selvbedrag”. Derfor må vi igjen og igjen oppdras av Gud og føres inn i det som det er hjelp i. Da begynner vi også å forstå hvor vi særlig skal være på vakt!

a) manglende avklaring
En av de hyppige misforståelser om frelsesvisshet har C.O.Rosenius på en mesterlig måte satt ord på i sangen ”På nåden i Guds hjerte”.


Frelsesvisshetens hvilested og grunn er ikke nådens virkninger i vårt hjerte, men det Jesus har tilveiebrakt ved sin soningsdød. Da hviler vi i det fullbrakte, og det holder! 

b) Åndens vitnesbyrd
Denne hvile i det fullbrakte kommer på en fin måte til uttrykk i det vi kaller Åndens vitnesbyrd. ”Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn”. (Rom 8,16).
Legg merke til at det er to vitnesbyrd, et fra Guds Ånd og et fra vår egen ånd. For øvrig er dette vers en av de mest klare beskrivelser av hva frelsesvisshet virkelig er.
Guds Ånd vitner alltid om Kristus. Ånden herliggjør ham og forteller oss at det han har gjort, er nok! Når dette vitnesbyrd lyder sammen med vitnesbyrdet fra vår egen ånd om at det ikke er noe, som skiller mellom oss og Jesus, da får vi visshet om vårt barnekår. ”Jeg er hans og han er min!” Vår visshet blir erfart gjennom dette dobbelte vitnesbyrd, som er den sanne visshets vesen og innhold.

c) men en fredsforstyrrer er trelldommens ånd
Når Guds barn blir anfektet mest hyppig, og når tvilen kommer om de nå også kan være Guds barn, så har dette å gjøre med det som står i verset like foran visshetsverset i Rom 8. Det står slik i v.15: ”Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte.”

Denne anklagende ånd og innflytelse som kalles ”trelldommens ånd”, får et Guds barn ofte besøk av. Det skjer i forbindelse med hårdnakkete fristelser, som gjør at vi faller og lider nederlag. Eller ved at vi erfarer at de syndige tilbøyeligheter i vårt gamle menneske igjen og igjen gjør seg gjeldende og overrumpler oss. Da kommer anklagen: Du kan ikke være et Guds barn når du har det slik. Guds frelse kan umulig gjelde for deg med dine syndige tanker og følelser. Du vet jo godt det som har skjedd!
Trelldommens ånd forteller oss at vi først må oppnå seier og få ryddet opp før vi kan komme til Jesus. Men det er løgn. For et Guds barn har fått en annen Ånd. Det er han som følger med vårt barnekår, Guds Ånd. Han driver oss alltid til Jesus. Det som han sier, skal vi gjøre og hans ord skal vi gi rom i våre sinn og hjerter. Gjør vi ikke det, blir vi skilt fra Jesus og alt er tapt, for vi ender i fortvilelse og gir opp kampen. Derfor er det lys som vi her får over våre liv så avgjørende for oss!

d) Kampen mellom kjød og Ånd
Et Guds barn får ved gjenfødelsen en ny lyst, vilje og Ånd. Det er den nye natur eller det nye sinn. Men vi har stadig vår gamle natur, kjødet. De to ligger hele tiden i strid med hverandre. (Gal 5,16-26). Og kampen er livslang.
Den gamle natur blir aldri hellig, og det skal den heller ikke bli. Den skal dø og dødes. Vi skal heller ikke forbedre vår syndige natur, og vi kan ikke snakke om at vi selv kan seire over den, og det skal vi heller ikke. Men hva skal vi så? Jo, det som den enkelte av oss har bruk for, er evangeliet om Jesu seier og tro den.
Han har ordnet mitt forhold til Gud, betalt min skyld og gjeld. (Kol 2,14). Han har også ordnet mitt forhold til verden og kjøpt meg fri fra den. (Gal 6,14). Og mitt forhold til meg selv har han løst meg fra. Det skjedde på Golgata langfredag, da vårt gamle menneske ble korsfestet med Kristus. (Gal 2,19 og Rom 6,6).
Da Jesus døde der, var vi med. Vi døde sammen med ham. Vår syndige natur fikk sin dødsdom i ham. Derfor kan den ikke fordømme oss.
Men det skjedde også for at det syndige legeme skulle miste sin makt. Jesus har således brutt syndens makt og løst oss fra den. Denne seier skal vi daglig regne med i kampen. I kraft av den skal vi overgi konkrete ting fra vårt gamle menneske til døden.


Gjør vi det, da vandrer vi i Ånden, i Kristi seier. (Gal 5,24-25 og Kol. 3,5). Sannheten er at synden langt fra er død i oss, men vi er døde fra synden, og det er noe helt annet. Det skal vi regne med i kampen. På det grunnlag skal vi stille oss selv til rådighet for Jesus. Da kommer vi til å tjene ham! Vi kommer ikke til å tjene synden!

Avslutning

Nå er vår seier over synd ikke noen frelsesgrunn for oss. Det forholder seg stikk motsatt. Syndenes forlatelse er forutsetning for å bli løst fra syndens makt. Evangeliet setter aldri betingelse for frelse. Det forkynner at syndenes forlatelse og full rettferdighet er for hånden i Guds hjerte for Jesu skyld. Det er for deg, sier Gud. Tro det og det er ditt.
Hjelpen til å finne inn i frelsesvissheten får vi som oftest ved at vi får hjelp til å finne inn i frelsen! Men skal det skje, da må loven og alle kravene holdes helt utenfor.
Gjør vi f.eks frelsen betinget av en full og hel overgivelse til Gud, eller stiller vi krav om at vi først må få skikk på våre nederlag og seier over vår syndige natur - da sperrer vi veien til frelse for mennesker. For hvem klarer det så Gud er tilfreds med det! Da er frelsen heller ikke av nåde, gratis. Evangeliet kommer ikke med en ny byrde. Den er ikke et krav, men en kostelig gave. Det forteller oss at Jesus bar hele lovens krav og forbannelse i stedet for oss og gir oss sin fylde av nåde og fortjeneste. Vår visshet blir da en person, Jesus og ham alene.