Kirkevekst
Jeg har i en to års tid tygget på ordet ”kirkevekst,” men nå
spytter jeg det ut. Det har ingen ting med at jeg ikke ønsker
vekst i Guds rike. Alle kristne ber om vekkelse. Vekkelse i
bygden, i familien, i klassen og på arbeidsplassen. Det er ingen
ting vi mer lengter etter enn at flere må lære Jesus å kjenne. Vi
har vekst i leirarbeidet på Fjell-ly. Vi har lagt til rette et
fint leirsted der mange barn og unge nå samles. Misjonsheimen på
Ask er en perle på Askøy. Vi legger til rette en god og trygg
ramme for de som bor der. Flere ganger i uken samles de til
andakt. I møte med mennesker som vi møter i hverdagen vår, har vi
muligheter til å fortelle om Jesus. De fleste mennesker som blir
vunnet for himmelen, blir det gjennom den personlige samtalen.
Vitnesbyrdet har stor verdi. ”Kast derfor ikke bort deres
frimodighet, som har stor lønn.” Hebr 10, 35.
Kirkeveksten som vi hører om i dag, blir lagt opp slik at det
naturlige menneske skal trives. Fruktene av det er religiøsitet.
Det har den norske kirke alltid hatt monopol på. I dag hører vi
ofte at vi trenger flere ledere med apostolisk myndighet, sterkt
og strategisk lederskap, kvalitets menigheter, varme relasjoner,
inspirerende møter, økt energi og mer aktiv handling fra
medlemmene. På denne måten får Gud et drømmelag som har et
engasjert og entusiastisk trosliv. Hva er det kirkeveksten har tro
på? Den har tro på seg selv. Den har flyttet troen bort fra Gud og
Bibelen til menneske. Det er en god del visdom i å ha et engasjert
trosliv, men faren er stor for at en flytter fra troen og over til
gjerningene.
Da Bill Hybels startet Willow Creek Community Church var det med
en spørre- undersøkelse om hva folk ønsket at en kirke skulle
være. Er det slik vi skal få veksten? Vi gir det folket ønsker.
Det er dokumentert at latter i møtene gir vekst! Skal vi gjøre
Guds rike om til en pizza? Kirkeveksten blir som en
bestillingsmeny. En har gjort kirken til det som en selv ønsker at
den skal være.
Kirkeveksten teller. Den teller hvor mange flere medlemmer de har
fått den siste tiden. Den norske kirke teller alle som har blitt
døpt. Det er en trend i tiden at vi skal være mange. Vi skal være
attraktive og innbydende. Det er blitt om å gjøre å være flest
mulig. Ut fra en menneskelig tankegang, er vi sterkere dess flere
vi er. Men har det noe med Guds rike å gjøre?
David ble fristet til å telle folket, og Herren ble vred på
kongen. Når du leser dette i 1 Krøn 21, har David flyttet tilliten
fra Gud og til mengden av mennesker. ”Det som var skjedd, var ondt
i Guds øyne, og han slo Israel.” 1 Krøn 21, 7.
Salomo gjorde noe av det samme. Han elsket mange fremmede kvinner,
og han flørtet med deres avguder. Da ble Salomo fristet til å
telle gullet sitt. ”Vekten av det gullet som i ett år kom inn til
Salomo, var seks hundre og sekstiseks talenter.” 1 Kong 10, 14.
Tallet på vekten er i seg selv nok til å streke under at dette
ikke var av Gud. David og Salomo vitner om en verdslig ånd og
tenkemåte. Vi kan også lese om folket i Babel i 1. Mos 11. Hvorfor
var ingenting umulig for menneskene? Fordi de var mange. La ikke
Babels ånd og innflytelse komme inn i Guds menighet. I Babel ble
det ikke bare språkforvirring, men også sinnsforvirring. ( Dan 4)
Når disse to ting blandes sammen, blir det til dømes som i den
norske kirke som ikke har tatt et klart standpunkt til homofili og
lesbisk livsførsel. Kirken taler ikke lenger klart.
Jesus fortalte lignelsen om sennepsfrøet som ble til et stort tre.
Men sennepsfrøet blir ikke noe annet enn en vanlig hagebusk. Men
vi ønsker at Guds rike skal være noe mer og større. Så gir vi Guds
menighet åndelige veksthormoner. Det gir en hurtig vekst som
resultat. Den smale vei gjøres bred så det blir plass til flere.
Vi gjør Guds rike om til noe der alle skal trives. Toleranse er
blitt varemerket. Guds rike har rom for alle. Dette blir det vekst
av! Men hva har vi da gjort? Fokusen er blitt flyttet fra Jesus
til forsamlingen. Fokusen er blitt flyttet fra frelsen til
religiøsitet. Det blir ikke lenger hva Jesus har gjort, men hva vi
skal gjøre. I Guds rike har vi ikke annet å gjøre enn å plante og
vanne. Det er Gud som gir vekst. Da blir det også frukter. Vi må
ikke komme dit at vi setter oss i Guds sted og ordner med veksten.
Det var det Abraham gjorde da han ble utålmodig og ikke ville
vente på Gud mer. Han brukte sin intelligens, og det mest
naturlige i verden var at han gikk inn til trellkvinna Hagar og
fødte ”løftes” sønnen med Hagar. Ismael ble født. Abraham hadde
gjort en strålende innsats og det hadde gitt et fint resultat. Det
er mange ting som gledelig er med det Abraham gjorde, men det kan
likevel ikke forklares på annen måte enn at det var kjøds lyst og
vilje.
Isak ble født i kraft av løfte fra Gud. Det er slik Guds ord er.
”For han talte, og det skjedde. Han bød, og det stod der.” Salme
33, 9. Troen kommer når Kristi ord forkynnes. Rom 10, 17. Det
livgivende sæd som skaper det nye livet, er Guds ord. 1 Pet 1, 23.
Selv om hele verden går i oppløsning, er Guds ord det samme. Mt
24, 35.
Guds rike bygges med ORD, Guds
ord!
