La oss holde høytid
Vi er i Egypt, ca 1400 år før Kristus. Gudsfolket har vært i
trelldom i 400 år. Nå er det blitt forkynt at utfrielsen står for
døren. Og den store, den siste plagen går over landet. Fra hus til
hus, fra dør til dør. Og skrik og klage og jammer og ve sprer seg
fra landsby til landsby, fra landsende til landsende.
Til vern mot denne dommen skulle Guds folk slakte et lam.
Årsgammelt, av hankjønn, feilfritt. Og de skulle stryke blod fra
dette slaktede lammet på sine dørkarmer og på tverrtreet over
døren. Dette blodet skulle så være tegnet når morderengelen kom.
Når han så blodet, skulle han vite at her hadde det skjedd en
stedfortredende død, og på det grunnlag gå forbi denne døren og
dette huset.
Og jødene skulle steke lammet over ild, og så tilegne seg dette
som slik hadde vært i ilden. Med bitre urter. Med sko på føttene,
med belte om livet og med stav i hånd. Reiseklare. Beredt til
oppbrudd og vandring. For snart gikk toget, og de måtte være klare
på kort varsel! For egypterne skulle i stor frykt nøde folket til
å fare! Ja, det viste seg at hastverket ble så stort at det ikke
var tid til å ha surdeig (gjær) i brøddeigen, langt mindre sitte
og vente på at den skulle bli gjennomsyret! Nei, i all hast måtte
gudsfolket ta sine deigtraug på skuldrene, og begi seg på heimvei
uten å se seg tilbake!
I sju dager åt de så kun dette usyrede brød. For fienden, som de
nå flyktet fra, ville forfølge dem, og med alle midler prøve å dra
dem tilbake til det gamle livet og dets slaveri.
Fra denne dag har dette vært en uforanderlig lov i Israel: Det
brød som skulle ledsage påskelammet, var brød uten surdeig:
Du skal ikke ete syret brød til
det. I sju dager skal du ete usyret brød til det, trengselsbrød
– for i hast dro du ut av landet Egypt – for at du alle ditt
livs dager skal komme i hu den dagen du gikk ut av landet Egypt.
5. Mos. 18:3.
(I vår tradisjon kommer ordet skjærtorsdag av denne praksisen.
Skir er det gamle ordet for ren eller ublandet, og vi har
uttrykkene En jomfru ren og skjær og Skirt gull.)
Så gjør vi et sprang:
Vi er i Korint, år 55 etter Kristus. Det er like før påske. Paulus
har noen år tidligere, på sin andre misjonsreise, grunnlagt en
menighet i denne moderne havnebyen. En liten flokk mennesker
bekjenner nå troen på Jesus Kristus også her.
Selv er Paulus i Efesus. Omsorgen for alle kristenflokkene lå
imidlertid over ham, dag og natt, og han prøver å holde kontaktene
med de troende. Nå får han høre nyheter fra Korint og de troende
der, nyheter som uroer ham. Blant annet hører han om at en som
lever i åpenbar synd, ikke blir rettledet. Synden og verden holder
på å innhente en bror! Han vil ha syret brød til påskelammet! Om
med det står han i fare for å bli dratt tilbake til det liv og den
verden der han hadde levd før! Alle rundt ham vet om forholdene,
men ingen griper inn! Han får fortsette i sin synd! Det er ingen
anger, ingen bekjennelse, ingen omvendelse, intet oppgjør. Og
Paulus vet at hvis dette får fortsette, vil det ødelegge hele
menigheten. Og det blir et langt, sterkt påskebrev til troens
folk.
Vet dere ikke at en liten
surdeig syrer hele deigen? Rens derfor ut den gamle surdeig, så
dere kan være ny deig, siden dere jo er usyret. For vårt
påskelam er slaktet, Kristus. Så la oss holde høytid, ikke med
gammel surdeig, ikke med ondskapens og lastens surdeig, men med
renhets og sannhets usyrede brød. 1. Kor. 5:6-8.
Og vi gjør enda et sprang:
Vi er i Norge, år 2007 etter Kristus. I dag skal vi lese disse
versene. For dette budskapet til de troende i Korint, er ikke bare
til dem, men også til
”alle som
på hvert sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn”, 1.
Kor.1:2. Så var det også til oss!
Nå er det vår påske som stunder til. Nå skal vi holde høytid.
Ja, sier du, det er så mangt å uroes over, i vårt land og folk.
Men her skal vi la land og folk ligge.
Det er også så mangt å uroes over i vår kirke og våre
organisasjoner.
Men her skal vi også la vår kirke og våre organisasjoner ligge.
Nå ville Herren tale med meg om min høytid og min surdeig. For
merker jeg ikke hvordan den gamle fiende kommer etter meg? Merker
jeg ikke hans brunstkåte pusting i nakken? Og merker jeg ikke
hvordan dette vekker noe i meg? Jo, jeg drages mot det. Det
tiltaler meg. Ja, mitt gamle menneske elsker det. Og jeg står i
fare for å godta det i mitt liv som Herren ikke godtar. Se gjennom
fingrene med. Slutte fred med. Ikke være så nøye med. En liten
surdeig? Skulle den være så farlig? En liten frukt. Har Gud
virkelig sagt?
Denne påsken ville Herren minne meg om at faren for meg er ikke
først fremst motstanden fra det åpne, erklærte hedenskapet. Den
største faren er bristen og frafallet innenfra.
La oss holde høytid. Med bønn om vekkelse og oppvåkning i våre
liv. Så vi kan se og tenke og prioritere som Mesteren ser og
tenker og prioriterer.
Det sømmer seg for en lære-svein, en lære-gutt.
La oss holde høytid.
