Merker dere det ikke - at vi er i ferd med å
dø?
En av de største farer for den kristne menighet er
selvfølgeligheten. Det vil si at vi tar vårt eget åndelige liv for
gitt. Faren er der til enhver tid, også for oss som hører til de
gamle vekkelsesbevegelser. Vi står i en rik åndelig tradisjon
preget av evangelisk vekkelsesliv, og vi vedkjenner oss fullt ut
denne tradisjon. Nettopp derfor er det nærliggende å regne med at
livet også finnes hos oss i dag. For vi har jo ikke endret
teologi! I hvert fall ikke bevisst. Vi bekjenner oss stadig som
bibel- og bekjennelsestro.
Det er grunn til å glede seg over alle som vil avlegge den gode
bekjennelse til Jesus som frelser og Herre og til Bibelen som Guds
Ord. Og det er grunn til å glede segover hver forening og lokal
forsamling som vil stå sammen om denne bekjennelse. Men i seg selv
er det ingen garanti for åndelig liv.
Det åndelige liv skapes og fornyes i det personlige møte med Gud,
slik som han har åpenbart seg i sitt Ord. Lever vi her – for Guds
ansikt og i åpenhet overfor hans Ord? Livet for Guds ansikt setter
spor etter seg: I frykt for Guds vrede, i anfektelse over hjertets
hardhet og i frykt for det åndelige selvbedrag. I lengsel etter og
glede over evangeliet om korset, blodet og nåden i Kristus. I nød
for de ufrelste, jubel over den ene omvendte og forankring i det
evige liv.
Kanskje har vi ikke bevisst endret teologi. Vi er villige til å
bekrefte alle de trossannheter som de gamle kjempet for! Men det
alvorlige og ransakende er at det på ingen måte utelukker at vi
har endret teologi – i praksis! Det er ikke hva vi er villige til
å bekrefte, som viser vår teologi, men hva vi selv betoner og
legger vekt på! Hva er det for et gudsbilde som kommer til uttrykk
i våre vitnesbyrd, sanger og prekener? Hva er det vi takker og
lovpriser Gud for? Hva er det vi ønsker å høre og ber predikantene
tale til oss om? Hva er det vi brenner for og ber om at andre må
høre og se?
En human kristendom
Vi ser mer nyansert og balansert på mange ting i dag. Ofte taler
vi om det på en måte som kan gi inntrykk av en viss overbærenhet i
forhold til de gamle troende: "De så ikke så klart den gang.
Derfor ble alt litt ensidig, skarpt og sort-hvitt. Nå har vi
kommet videre. Nå ser vi begge sider av saken." Og så legger vi
vekt på å tale om og betone alle de nyanser som de gamle ikke fikk
med. Til tider kan man få inntrykk av at selve evangeliet ligger i
alle disse nyanser, som lar oss sitte igjen med en langt mer
forståelig, akseptabel og human kristendom.
Nyanseringer og balanse er uten tvil et gode – i den rette
sammenheng. Men kan man tale om menneskets situasjon over for den
hellige og allmektige Gud utelukkende i balanserte vendinger? Gjør
Bibelens profeter og apostler det? Gjør Jesus det? Det er ild og
brodd og salt i deres tale. Det er vekkende skarphet og rystende
alvor. Følelsene røres, samvittigheten tiltales og fornuften
støtes. Det er radikalitet og ensidighet i den bibelske
forkynnelse – hvem kan benekte det? Men Gud skje takk nettopp for
dette! For nettopp det radikale og ensidige ord om Guds dom og
nåde, om den evige frelse og den evige fortapelse, om vår
fortjeneste og om Kristi forsoning – nettopp det ord har kraft til
å vekke den sovende og selvsikre, og til å trøste og løse den som
er anfektet. Gud gi oss det ord – alltid! Det er livets ord. Det
er det ordet alene som kan gi oss troens liv og fornye livet hos
oss.
Finnes livet hos oss i dag?
Merker dere det ikke?
For et par år siden kom jeg i et svensk arkiv over et brev som var
skrevet i 1930 av den gamle svenske vekkelsesleder Axel B.
Svensson. Det var et åpent brev til vennene i den svenske
misjonsorganisasjon Bibeltrogna Vänner. Hans ord rystet meg. Aller
mest fordi jeg opplevde dem som uhyre aktuelle for vår tid:
„
Må Herren nådig bevare oss, så vi ikke skal ende som en
skog av døde saltstøtter. Slik kan det bare altfor lett gå.
Derfor har vi ingen grunn til å opphøye oss over det som ser ut
som ytre framgang. Rent personlig føler jeg et større behov enn
noen gang for Guds folks forbønn. Det er ingen frase når jeg
sier at i mitt indre gråter og roper jeg til Herren etter hjelp.
Og jeg ber våre kjære venner landet rundt om ikke å gi seg noen
ro, men å påkalle Herren om hjelp. Be, kjære venner, be for meg,
for styrets medlemmer, for misjonærene med vantrosnatten og
satansmakten omkring seg, for predikantene og de andre venner.
Overlater Herren oss til oss selv, går vi under! Vi har behov
for fornyelsestider for Herrens ansikt! Vi har bruk for
omvendelsens nåde. Vi har bruk for en besøkelses- og nådetid her
i Norden. Merker dere det ikke, kjære venner, at vi er i ferd
med å dø? Vi er i ferd med å bli forstenet og dø – som
saltstøtter. Livet er i ferd med å forlate oss. Og hva hjelper
det da med vakre, rettlærende former? Vi behøver en vekkelse,
ikke en kunstig vekkelse, men en vekkelse fra Gud. Å, om vi
måtte lytte til hans røst mens han ennå taler ømt og bevegende
til oss!»
Vår nød i dag
Hva er nøden og problemet for de gamle
vekkelsesbevegelser i dag? Tar vi utgangspunkt i de emner som
opptar oss mest og tar mest tid i våre innbyrdes samtaler, kan man
lett komme til å tro at vår største nød er våre arbeids- og
formidlingsformer. Hvordan finner vi menighets-, arbeids- og
forkynnelsesformer som gjør oss i stand til å gi våre ikke-kristne
landsmenn evangeliet? Vi har jo det best tenkelige budskap. Det er
vår arv og tradisjon. Budskapet er intet problem. Nei, problemet
er å få det formidlet.
Jeg skal ikke underslå den misjonsutfordring vi står overfor i
møtet med de nyhedenske skandinaver. Og jeg skal være den siste
til å avvise behovet for å gjennomtenke våre menighetsformer. Men
er det virkelig dette som er vår mest avgjørende nød? Har vi
virkelig klarhet over hva vi skal forkynne? Er det ikke akkurat
det motsatte som kommer til uttrykk i vår samtaler om denne sak?
Vi står famlende i møtet med de av våre landsmenn som ingen
bekymringer gjør seg om synd og skyld og dom. De føler intet behov
for nåde, de har intet problem med Gud, og de spør om hjelp til
helt andre problemer. Hva skal vi si til dem? Hvor skal vi
begynne?
Det er tankevekkende å lese Apostlenes gjerninger. Etter pinsedag
og Åndens utgytelse er det ingen vakling eller nøling hos
apostlene i spørsmålet om forkynnelsens innhold og mål. Mennesker
skal møte himmelens Gud til syndserkjennelse, omvendelse og tro på
Jesus. Står apostlene overfor hedninger, så bygger de det sanne
verdens- og gudsbilde opp for dem med forkynnelsens og
vitnesbyrdets ord. Det ord som skaper hva det nevner! Og deretter
lyder kallet til å tro på Jesus som frelseren fra Guds dom og
vrede! Det er dette budskap som ligger dem på hjerte, for det er
det som de selv lever ved! Og med deres enkle, levende og
målrettede vitnesbyrd setter de verden i brann! Og det samme har
kunnet sies om enhver sann vekkelsesbevegelse siden. Hva er vår
nød? Er det virkelig våre dårlige kommunikasjonsformer? Eller er
det heller vår åndsfattigdom, vår mangel på virkelig nød både for
oss selv og for andre, vårt overflatiske og selvfølgelige forhold
til evangeliet, at bønnen opphører og troslivet dør bort?
Vi kaller oss for «vekkelsesbevegelser», men er vi det mer enn i
navnet?
Kirkehistoriens vekkelsesbevegelser har som hovedregel hatt en
begrenset levetid som redskaper for sann, bibelsk
vekkelsesforkynnelse og misjon. Etter et par generasjoner har de
mistet sin åndelige dynamikk og har stivnet til i
institusjonalisering. Den opprinnelige åndelige livskraft er
gradvis blitt avløst av en svak forkynnelse og utvendig
kristendom. Betraktningen av arbeidet som et åndelig arbeid som i
ett og alt beror på Gud, er blitt avløst av en fokusering på
arbeidets organisatoriske ytterside og av kyndig uttenkte
strategier til å sikre dette. Ulykkelig ofte er
vekkelsesbevegelsene endt med at de til forveksling ligner det
kirkelige miljø som de opprinnelig prekte vekkelse til!
Vekkelseskristendom – i tider uten vekkelse!
Kan de gamle misjonsforeninger fortsatt betegnes som
vekkelsesbevegelser? Det avgjørende i denne sammenheng er ikke om
bevegelsene fortsatt opplever omfattende vekkelser. De kan godt
representere sann vekkelseskristendom selv om vekkelsene uteblir.
Vekkelse er Guds verk. Han sender vekkelse når og hvor han vil
det. Den kristne menighet må til enhver tid be om og arbeide for
vekkelse. Men å framstille vekkelsen som den situasjon som
egentlig kunne og burde råde til stadighet, har intet bibelsk
grunnlag, og vil bare føre til motløshet.
Historien og utviklingen til Indre Mission i Danmark i
etterkrigstiden er en ettertanke verd i denne sammenheng. Når man
leser
Indre Missions Tidende fra 2. verdenskrig fram til
1970-årene, er det ett tema som går igjen. Det er spørsmålet om
hvor vekkelsen er blitt av: Hvorfor opplever vi ingen vekkelse?
Hvorfor blir så få omvendt? Hva gjør vi galt, siden det ikke
kommer vekkelse – som i gamle dager? Christian Bartholdy var
formann 1934-1959. Han var en refser av indremisjonen. Som han så
det, var indremisjonens kall og oppgave i folkekirken å være et
redskap for folkevekkelse. Når Indre Mission ikke opplevde
vekkelser som før, så rørte det ved selve bevegelsens
eksistensberettigelse. Gjennom hele sin formannstid brukte
Bartholdy jevnlig en del av sin formannsberetning på å sammenligne
de bedrøvelige tilstander i det nåværende Indre Mission med de
tilstander som rådet under tidligere tiders vekkelse, og på å tale
om hva indremisjonsfolket kunne og burde gjøre for å fremme
vekkelse. Det er tankevekkende at det var i den samme periode
Indre Mission mistet en meget stor del av sine unge. Man taler som
kjent om «den tapte generasjon» i Indre Mission, og man ser stadig
at den mangler i misjonshusene i dag.
Der har nok vært mer enn én grunn til at en stor del av en
ungdomsgenerasjon ble tapt, og det kan sies mye til forsvar for
Christian Bartholdys forkynnelse om og hans lidenskap for
vekkelse. Men det maner ikke desto mindre til ettertanke at
utviklingen i Indre Mission først for alvor ble snudd da
forkynnelsen fikk nye toner. En ny generasjon av forkynnere vendte
tilbake til en mer radikal og frigjørende forkynnelse av synd og
nåde, lov og evangelium. Det ble ikke talt så mye om vekkelse som
til vekkelse. At Gud virker alene, ble betont både i forhold til
den enkeltes omvendelse og frelse, og i forhold til de omfattende
vekkelser. En frigjørende evangelisk tone kom til å prege
arbeidet.
Det går altså an å være vekkelsesbevegelse i realiteten også i en
tid uten egentlig vekkelse. Indre Missions tidligere formann K.
Lindhardt Jensen omtalte for et par år siden vår tid og åndelige
situasjon som "hundevakten". Det er den mørkeste og kaldeste
vakten. Hans poeng var enkelt og godt. Vi er blitt satt til å
tjene Gud i vår tid, slik som den er. Den er annerledes enn
vekkelsestiden på 1800-tallet, og den er også forskjellig fra
stagnasjons- og fornyelsestiden på 1900-tallet. Det kan godt vise
seg at Gud har tildelt oss "hundevakten". Men det må ikke ta
hverken frimodigheten eller arbeidsgleden fra oss. Evangeliet er
det samme, Guds makt og hans rikes herlighet er den samme – også i
dag! Det må vi glede oss over, og så trofast tjene Gud i den tid,
som er vår.
Vekkelseskristendommens historiske dynamikk er blitt sammenlignet
med et elveløp. I visse perioder har den framtrådt som en sterk,
omfattende og brusende strøm – synlig for alle. I andre perioder
er den blitt redusert til en underjordisk vannåre. Stadig levende
og frisk, men ubemerket. Nye vekkelser har gang på gang hatt sitt
utgangspunkt i små grupper av troende, hvor vekkelseskristendommen
tross omfattende åndelig forfall i den kirkelige sammenheng, har
levd videre og bevart mye av sin opprinnelige klarhet og kraft.
Spørsmålet er så om dette kan sies om de gamle misjonsforeninger.
Er de fortsatt bærere av sann vekkelseskristendom? Er
vekkelseskristendommens kjennetegn levende i deres arbeid – i
forkynnelse, teologi, arbeidsformer og tenkning? Eller er de
størknet til i mer eller mindre død rettroenhet og aktivisme?
Forkynnelsen i dag
Med god grunn har de danske vekkelsesbevegelser tillagt
forkynnelsen den avgjørende vekt og betydning i deres arbeid. Man
har forstått at Ordet er Åndens redskap, og at arbeidets åndelige
verdi henger uløselig sammen med det budskap som forkynnes. I
vekkelsesbevegelsene har det vært et hovedmål å fremme sann,
bibeltro vekkelsesforkynnelse både blant lekpredikanter og blant
kirkens prester. Ikke uten grunn har de støttet opp om de bibeltro
teologiske utdannelsesinstitusjoner, Dansk Bibel-Institut (DBI) og
Menighedsfakultetet (MF). Man har oppmuntret unge fra sine egne
rekker til å la seg utdanne her, og hatt forventning om at
teologiske kandidater herfra kunne bli redskaper for sann
vekkelsesforkynnelse, og støtter i vekkelsesbevegelsenes arbeid.
Er det skjedd?
Det er åpenbart at teologer fra DBI og MF gjennom de siste tjue år
har fått ledende roller i alle de tre misjonsorganisasjoner i
Danmark, og at de står som fremtredende representanter for det som
forkynnes i disse organisasjonene. Men hva forkynner de, og gir
det grunn til fortrøstning på vegne av sann vekkelseskristendom i
vår tid?
Vurderingen av dette spørsmålet synes å være nokså forskjellig alt
etter hvem man lytter til. I nummer 2, 2000 av MF’s studentblad,
ICHTYS,
gir kandidatstipendiat ved MF, Per Damgaard Pedersen, følgende
vurdering av MF og DBI-teologenes virksomhet og betydning i
kirken:
«Kan man forestille seg noe så oppløftende som å betrakte den
kirkelige virkelighet i Danmark? Nei, vel! Vi går fra seier til
seier. Det blir feiret gudstjenester og preket bibeltro, søndag
etter søndag over hele landet! Evangeliet blir forkynt for, jeg
vet ikke hvor mange konfirmanter. Ved utallige begravelser blir
det vist hen til Kristus, som har overvunnet død og djevel. Det
blir ført samtaler, holdt bibelstudier, avlagt husbesøk... Vi
besitter den høyeste teologiske ekspertise. Vi har etablert
bibeltro utdannelsesinstitusjoner, samlinger, nettverk,
tidsskrifter og kurs. Vi er mange med felles bakgrunn på MF og
DBI. Jeg er stolt av å være en del av denne offensiv. Vi har
talenter og kraft, og vi blir i høy grad brukt».
Per Damgaard Pedersen legger i sin artikkel ikke skjul på at det
er mye å være bedrøvet, foruroliget og opprørt over i folkekirken,
og at noen bibeltro teologer lider mye for deres overbevisning.
Men han synes grunnleggende overbevist om at de bibeltro teologer,
som får embete, representerer en kraftfull og livgivende
evangelisk forkynnelse. Andre gir uttrykk for vesentlig annerledes
vurdering. I
Båndet skrev forstander Hans Erik Nissen i
mai måned 2000 om de bibeltro forkynnere:
«En av kristenhetens største farer er de vellykkede predikanter.
De kan alt – unntatt én sak: å preke om Lammets blod og Kristi
seier, så det går til hjertet. Den vellykkede predikant kan
håndverket, men det er ikke nok. Man kan utdannes, men aldri til
ånd. En sann og ekte forkynner må dannes av den levende Gud. Alt
for mye av nåtidens bibeltro forkynnelse oppleves tørr og
teoretisk. Hvorfor? Den mangler karakteren av vitnesbyrd. Skal en
forkynner være til hjelp, må han selv leve i spenningen mellom lov
og evangelium. Kjenner han ikke syndenøden innenfra, når hans ord
ikke inn til dem som ikke kan se nåden. Lever han ikke selv i den
vidunderlige frigjørelse fra loven, løser hans ord ikke dem som er
bundne. Alt for mye forkynnelse smaker av teologisk arbeid og
skrivebord, eller av tanker man har gjort seg om hvordan budskapet
skal kommunisere. Der er så lite sjelekamp i det ... Når vi har
trøst og mot i kraft av noe av vårt eget, overlater Gud oss til
oss selv. Det er de fattige i ånden som eier himmelriket. Det er
de sørgende Herren trøster».
Kort før sin meget tidlige død skrev den tidligere forstander for
Indre Missions Bibelskole i Børkop, Asger Dahl Sørensen, en sterkt
ransakende artikkel i
Indre Missions Tidende om vekkelse.
Her ga han uttrykk for en alvorlig bekymring angående de gode MF-
og DBI-teologers forkynnelse:
«Dere prester med den fine teologi, de gode taler, den høyt
besungne IM-bakgrunn. Hvor er sentrum i deres fine prekener blitt
av? Er nådekallet til synderes omvendelse forsvunnet i ønsket om å
leve opp til det moderne menneskes behov for terapi og
underholdning, så det kan klare det vanskelige liv? Hva sier dere
til begravelse, vielse, på pleiehjemmet, husbesøk? ... Lyder ikke
ordet om korset, har vekkelsens Ånd ikke noe redskap å bruke. Har
dere prester glemt hvem deres sognebarn er – fortapte syndere, som
ikke kan nøyes med mindre enn Jesus til frelse? Er kallet til
vekkelse og omvendelse under deres sognekirkelige nivå? ... Det
skal tales som Guds ord taler om Gud, om mennesker og om forholdet
mellom Gud og mennesker. Moralisme og symptombehandling redder
intet. Jeg sier ikke at alle gjør slik, men det kan godt vekke
bekymring at så mye av det som høres, er benfritt og ufarlig. Det
er lett å ende i alminneligheter og i folkereligiøse floskler. Det
kan godt være hyggelig og inkluderende, men hvem vekker det? ...
Nøden er vår mangel på nød! Ikke mangel på nød for andre, men for
oss selv, for vårt eget forhold til Gud. Hvor snart blir det ikke
rutine og selvfølge, og så er det ikke langt til likegyldigheten.
Vekkelsen skal kan hende begynne hos oss selv med en bønn om at
Gud vil lære oss å bli den som Herren vil se til, "det er den
elendige, og den som har en sønderbrutt ånd og er forferdet over
mitt ord" (Jes 66,2). Man skal være i nød for å kunne nøde».
Denne artikkelen er skrevet av en DBI-teolog og predikant i
Luthersk Missionsforening, en som er blitt personlig tiltalt og
anfektet av de to sistnevnte artikler. I første omgang må deres
spørsmål og utfordringer rettes innover til overveielse og
ransakelse for den som står med et forkynneransvar. Begge artikler
peker på forkynnerens personlige forhold til Gud og hans Ord som
den avgjørende kampplass. I andre omgang må de anspore til bønn
for vekkelsesbevegelsene.
Åndelig forfall – og Guds folks rest
Vi lever i en åndelig forfallstid. Det er tydelig både i vårt folk
og i vår kirke. Men hva med vekkelsesbevegelsene? Er de selv blitt
en del av det åndelige forfallet, langsomt og umerkelig – samtidig
med at de roser seg av å representere sann vekkelseskristendom?
Det er mer enn en enkelt tanke verd, at selvbedraget er det
åndelige forfalls trofaste følgesvenn.
Vekkelsens budskap må tilegnes av hver ny generasjon, og det kan
bare holdes friskt og levende i et nært samliv med Gud under hans
ords tiltale, under hans Ånds ydmykelse og oppreisning. Gud gi at
det må skje hos oss!
Dødsrikets porter skal aldri få makt over Guds kirke! Det løftet
står fast til hver tid. I Skriften ser vi det oppfylt gjennom selv
de verste forfallstider. Alltid bevarer Gud en rest av sitt folk,
som ved hans ord holdes åndelig levende og sunne – som lys og salt
i verden.
Må det samme skje hos oss i vår tid, og må de gamle
misjonsforeninger bli redskap til dette!
Kyrie eleison – Herre forbarm deg over oss!
