Noe nytt for dagen
I Apostlenes gjerninger 17:20-22 leser vi: ”
For underlige ting bringer du oss
for øre! Vi vil derfor gjerne vite hva dette skal bety. Alle
atenerne og de fremmede som oppholdt seg der, gav seg ikke tid
til annet enn å fortelle eller høre nytt (svensk: nogot nytt för
dagen). Så stod da Paulus fram midt på Areopagos og sa: Atenske
menn! Jeg ser at dere på alle måter er meget religiøse (svensk:
ivriga avgudadyrkare)”. Slik var det den gangen. Men
hvordan er det i dag? Ja, Herren er som en fremmed (Jer 14:8) i
dag i de gamle ”kristne” land. Men hvordan er det egentlig hos oss
i dag?
Dagen i dag kjennetegnes ved en enorm og dragende medieflom
Vi lever i dag i en medieflom, som ønsker å fylle menneskenes tid
med noe nytt for dagen. Også åndelig ”fast-food” blir servert, og
fanger enkelte urolige sjeler for en tid. Det dragende bruset av
røster, og mengden av bøker og blad på det allmenne
livsanskuelsesmarkedet, vokser. Spekulasjoner som Da Vincikoden,
og nå sist det såkalte Judasevangeliet, blandes inn i det
heksebrygg som oppegger suget etter ”nyheter for dagen”. Vi kan
ikke se bort fra at mange mennesker – uten å merke det – åndelig
sett drukner i denne flom av religiøst fargede mennesketanker.
I det mediebildet som har det mer spesifikt kristne fortegnet må
vi spørre oss hvilket kristent innhold dette har. Det etterlater
ofte en smak av noe søtt, og gir derfor en flau ettersmak av å
ville være mennesker og den moderne teologi til lags.
Forførelsenes mester Djevelen, han som omskaper seg til en lysets
engel, utnytter det naturlige menneskets fremmedgjøring for den
bitre sannheten om mennesket. Han serverer ”sukkerløsninger”, der
saltet og brodden savnes. Anger, omvendelse og kamp er nå
fremmedord. Herrens ord blir ofte avstumpet i forkynnelsen. Et
avstumpet Guds ord fører til at den personlige åndelige konkursen
uteblir. I stedet tiltar flommen av mennesketanker. Sjelene blir
opptatt av nyheter på det kirkelige og åndelige planet.
Har du virkelig tid til dette? Det er særlig nødvendig for den som
er ung i dag å lære seg å velge bort en hel del av det som er
”nytt og spennende for dagen”. Dette gjelder også eldre som
fristes til å sløse bort sin dyrebare tid.
Dagen i dag kjennetegnes ved en enorm mangel på
syndserkjennelse
Hvor godt evangeliet enn framstilles, har det ingen virkning der
menneskene bare er opptatt av hodets kunnskap, og ikke personlig
og med smerte må istemme med David:
”Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine
øyne, har jeg gjort” (Salme 51:6). Et salmevers i den
svenske salmeboken lyder:
”Två
väldiga strida om människans själ Att helt i sin lydnad den taga
Den ene han vill hennes eviga väl Och kommer med tuktan och aga
Den andre vill se henne fången och snärd Han villar med smicker
och fångar med flärd Och tänker blott på att bedraga”.
Slik er den åndelige virkelighet. Den blir ingen av dem spart for
som svarer ja til Krisi kall: ”følg meg”. Og disippelerfaringer
følger!
Knuste synderes sviende erfaringer – apostelen Paulus vitner også
om slike i sine brev – synes i dag å være sjeldent å høre om.
Hadde det hos Paulus blitt med disse sviende erfaringene, da hadde
han ikke trådt fram med en forkynnelse om Kristus, slik han gjorde
i Aten denne dagen. Men sannheten er den at Kristus selv anklaget
Paulus, og siden kom Paulus nådehungrende til Kristus. Synderen
Paulus sin synd hadde ”våknet … til live”, han ”derimot døde” (Rom
7:9-10). ”For se, han ber” (Apgj 9:11) står det om en blendet
Paulus. Den levende ble nedlagt som et bytte for Kristus.
Kunnskapen i hodet om synd, selv om den var sann, førte ikke til
hans død. Heller ikke førte kunnskapen om Gud til liv for ham. For
han kjente ikke Gud! Gjennom egne, tunge erfaringer, kom han til
syndserkjennelse: jeg – en Guds fiende. Han kom til
synderkjennelse, døde, og ble gjenstand for det Evangelium som gir
liv til ugudelige. Slik lærte han å kjenne Gud i Hans
Barmhjertighet (1Tim 1:13).
De samme erfaringer var en merkbar virkelighet i de tider som
ligger bak oss, og som kalles vekkelsestider. I slike tider var
samvittighetens nød innfor Gud en personlig og påtrengende
virkelighet, og sjelens salighet var slett ikke selvsagt. Slikt er
nå usedvanlig. Det er ikke lenger noen ”nyhet for dagen” at kirker
og forsamlinger, ledere og bevegelser, økumenisk og lokalt, tvert
om fører en linje som ikke vekker anstøt. Kanskje taler man om
”evangeliet”, men man har støtt bort det sanne Evangelium. For
syndere som lider av sin synd, er i dag sjeldne fugler. Hvordan er
det med deg? Eller med oss?
Dagen i dag kjennetegnes ved en ivrig avgudsdyrkelse
Dette er følgene av at Paulus ikke får etterfølgere i sann
gudsfrykt (1Kor 4:16). Om ikke Paulus får etterfølgere, da stilles
den eneste sanne Gud utenfor kristenheten. Han som vekker opp døde
og gir dem Liv. Han som har kommet for å frelse syndere, stilles
utenfor. Og da blir det bare ”ivrige avgudsdyrkere” tilbake, med
andre ”nyheter for dagen” på sin agenda.
Paulus fanget avgudsdyrkernes oppmerksomhet. I Aten dyrket man
mange guder, for der fantes det ikke noen avskrekkende tale om
synd. Og da var disse terapeutiske og uvirkelige gudene helt
tilstrekkelige. Det var en fremmed Gud som Paulus kom med. Hos oss
har denne levende Gud vært kjent og blitt forkynt, men er nå igjen
blitt mer og mer ukjent og fremmed. Vi lever i en annen tid enn
den Paulus levde i. For det finnes en avgudsdyrkelse før og en
etter Kristus, og dette beror på om Han er blitt forkynt eller
ikke. Atens hedninger den gangen var udøpte og avgudsdyrkere. I
dag er mange døpte, men avgudsdyrkere.
Mens ledere og lederskap i samfunn og i enkelte forsamlinger
hengir seg til strategier for ikke å støte bort mennesker med en
tale om omvendelse, bare øker lunkenheten. En ”åndelighet” som går
snarveien, dvs kjødets vei, den vokser. En vei som ikke kjenner
til noen motsetning mellom min lyst og Guds vilje. Det som ”føles
godt” og ikke er dømmende, det må være av Gud, og ”evangelisk”,
sier man. I denne åndelighet skyr man den Ånd som overbeviser om
synd slik at synderen må gå ut og gråte bittert – over seg selv. I
en avgudsdyrkende kirke og menighet er det trivselsfaktoren som
avgjør om Gud er til stede eller ikke. Derfor blir heller ikke
Herrens profeter kjent igjen. De blir også med nødvendighet
fremmede.
Dagen i dag kjennetegnes ved forakt for Guds Ord
Vi må i dag holde fram en smertelig klar tale overfor dem som går
med vrangforestillinger om ”kirkens liv”. For der Guds Ord er
foraktet, der dør livet sakte men sikkert. Å fange menneskers
oppmerksomhet i dag for den Store Nyheten – likesom apostelen
Paulus gjorde i Aten – det fordrer et klarspråk som i dag er
avleggs. Nyheten om Kristus blir verken stor eller gledelig, om
ikke synd, død, dom og evighet, får lyde slik det er omtalt i Guds
Ord. Det er heller ikke evangelisk.
Årsaken til at disse sannhetene ikke får noen plass, kommer for en
stor del av at mennesker i ledende stillinger i kirke og
kristenhet har satt seg til dommer over Guds Ord, og ikke lar
Ordets dom over ugudelige og ubotferdige få lyde. Slik blir den
religiøse fromheten, i en innbilt gudfryktighet, oppmuntret til å
delta i alle slags aktiviteter, ritualer og tradisjoner. Skaperens
grunnleggende ordning når det gjelder forholdet mellom mann og
kvinne i samfunn og kirke, viker en ikke tilbake for å sette ut av
spill. Overlegen forakt mot Paulus (og dermed også mot Ham som
utvalgte Paulus) går hånd i hånd med tilegnelsen av dagens nyheter
i en frafallen kristenhet. Men Gud lar seg ikke spotte.
Dagen i dag kjennetegnes ved følgene av denne forakten
Våre fedres respektfulle og stadige omgang med Guds Ord, har blitt
erstattet med en kirkelig ledelse som følger trendene, på sentralt
og lokalt nivå. Og som gjerne uttrykker seg med ordene: ”tiden er
nok ennå ikke moden”, men to år senere: ”nå er tiden moden”.
Kappen vendes etter vinden. Det uforanderlige Gudsordet blir
fratatt sin uforanderlige men omskapende karakter. Følgen av dette
kan iakttas i de land der kristendommen tidligere har vært
ledende, men nå er blitt erstattet av en avgud som heter
Menneskenes lyst.
De yngre blir ofte fanget inn i rastløshetens og i effektivitetens
drivhjul. Også på det åndelige området. Og i en tærende uro for
sin framtid. Flere av de eldre søker å tilfredsstille tidens krav
om å tilpasse seg. De søker med egne krefter å sikre seg en såkalt
trygg alderdom, men uten et evighetsperspektiv. De eldste føler
seg mer og mer fremmede i et samfunn som bare i løpet av et par
generasjoner har pådratt seg selv skader av de mest dyptgripende
slag, og som de selv har hjulpet til med å forårsake. Finnes det i
det hele noen anger?
En slik skade ble nevnt ovenfor: Forkastelsen av den ordningen som
Herren Gud selv har innrettet – foreningen mellom mann og kvinne
som den grunnleggende forutsetningen for samfunnets eksistens.
Myndigheter som mot Guds ordning forsvarer opprørske
samlivsformer, finnes nå både i kirke og stat. Slik henger man
kvernsteinen om sin egen hals. Og den oppvoksende slekt rives med.
Det sikkerhetsnett som Herren selv har innrettet for samfunnets
eksistens, rives i stykker. Det er derfor ikke så underlig at det
er meget vanskelig, og kanskje spesielt som ung, å leve i Norden i
dag – for grunnvollene vakler. Ikke grunnvollene i seg selv, men
de vakler i menneskenes bevissthet om deres umistelighet. Disse
grunnvollene tåler ikke det kjempemessige opprørseksperiment som
nå foregår. For det er Guds ordninger menneskene leker bort.
Derfor er det ikke underlig at ungdommen i dag famler i blinde –
for mange ledere er blinde. Landene i Norden er ikke slik de var
for f.eks. bare femti år siden. Da var forfatteren av denne
artikkel 5 år ung. Og hva har hendt? Ja, slik spør jo den som spør
etter nyheter. Men vi trenger å spørre mer enn av bare nyfikenhet.
Vi trenger å få hjelp til å våke. Vi trenger hjelp imot avguderiet
i vår tid, og i våre hjerter.
En forandret verden – en forandret kristenhet
Verden er riktignok seg selv lik til alle tider, ved at den
alltid, siden syndefallets dag, har vært i opprør mot Gud.
Mennesket er også seg selv likt, ved at det stadig lokkes til nye
opprør ved hjelp av Djevelens nyheter. Ungdommen har alltid hatt
sine fristelser, og alderdommen sine. Samtidig er det slik at
verden forandrer seg med hensyn til hvordan opprøret mot Gud
kommer til uttrykk, i myndighetsutøvelse og i offentlig
lovgivning. Vi har i våre nordiske land hatt tider der
lovgivningen, og anvendelsen av den, har motvirket sammenbruddet
og vernet om grunnvollene. Slik er det ikke lenger. Det som er
”nytt for dagen” råder. Og ikke bare i samfunnet. Det er i
Skriften tale om en ”lovløshetens tid” i kristenheten, en tid da
Antikrist tar plass i Guds tempel – en helt spesiell tid (Dan 12,
Mat 24, 2Tess 2, 1Joh 2 og 4, 2Joh, Jud, Åp). Dette er en gammel
nyhet som nå stadig trenger å holdes aktuell.
I det store frafallets tid er den kristne kirken et oppholdssted
for særlig brautende nyheter. Ikke i sammenlikning med det
samfunnet der den er virksom, men i sammenlikning med hva Herren
har sagt, har det dukket opp flere oppsiktsvekkende nyheter.
Lokkende nyheter, også i den forstand at Kristi disipler ikke
lenger ser ut til å ha behov for å kjempe for sannheten – slik
våre fedre og mødre hadde det. Heller ikke ser det ut til at de er
seg bevisst oppgaven som salt i verden, eller lys i mørket, i
etterfølgelsen av Kristi Ord.
Det er derfor så viktig at den som er ung i kristenheten, ikke
bare er lydig overfor de eldre. For også i den eldre generasjonen
finnes dem som går frafallets vei. Dette er mennesker som også vil
ha med seg sine barn på denne ”fredelige veien”, for det fikk for
store omkostninger å holde fast på det de hadde fått.
På noen områder er verden i dag nøyaktig slik den alltid har vært,
og alltid kommer til å være, inntil den dag da den skal forgå. Men
på flere områder er den slett ikke slik den har vært, som f.eks.
på Luthers tid. Og dette kan vi si uten å skjønnmale ”den gode
gamle tiden”. For nå er den grunnleggende enheten for samfunnets
eksistens – familien – angrepet! Og kirkens grunn – Ordet – er
støtt bort i mange kirker. Politikere av alle slag, og også
innflytelsesrike kirkelige ledere, søker seg begge nå bort fra
Sannheten, og vender seg til den forskjønnende løgnen.
Du som er ung kristen har god grunn til å stille deg kritisk til
øvrigheten i dag, for den er i opprør mot Øvrigheten, og har satt
seg i Guds sted. Og det verste er at dette skjer der Herren Gud
tidligere rikt velsignet gjennom generasjoner. Et slikt samfunns
fall blir stort, og det blir tungt.
Den åndelige ”sprekkdannelsen” som oppstår i kristenheten der Guds
ord tidligere har vært normen men ikke lenger er det, søker man nå
å motvirke ved å dekke over. I Skriften tales det f.eks. i Esek 13
om dette, ved uttrykket ”kalkstrykere”. Men hvor mye mer tragisk
er det ikke at det innenfor den kristne kirke, og kristenheten,
trer fram såkalte profeter og organisasjoner som medvirker til å
skjønnmale og føre vill. Men Kristus har på forhånd varslet om at
dette vil komme.
Avslutningsdagen – da alt skal bli nytt – er på vei
Vår tid er ikke ulik den som Herrens profet Amos taler om: ”Se,
dager kommer, sier Herren Herren, da jeg sender hunger i landet,
ikke hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre
Herrens ord. Da skal de flakke om fra hav og til hav, fra nord til
øst. De skal flakke omkring og søke etter Herrens ord, men de skal
ikke finne det” (Amos 8:11-12).
Apostelen Paulus, som den gangen i Aten fikk anledning til å tale
om den fremmede Gud i en avgudsdyrkende omgivelse, sier på et
annet sted at han ikke kan være noe menneske til lags dersom han
skal være tro mot Sannheten (Gal 1:10). Situasjonen i dag er slik
at det finnes mange avgudsdyrkere inne i kristenheten. Man er i
dag mer opptatt av at mennesker ikke skal bli støtt og forlate
forsamlingen, enn at en lik Paulus forkynner den ”fremmede Gud”.
Han som setter menneskene på plass, og tilstopper deres munn. Han
som også gir Kristus, og med ham det evige liv, til dem som har en
ydmyk og sønderknust ånd (Salme 34:19). Der grunnvollene blir
revet opp, kan den rettferdige ikke utrette mye. Men ta deg i vare
for å stille deg likegyldig til den avslutningen som nå står for
døren. Våk! sier Herren.
