Romerbrevets sidste formaning
Med rette har innholdet i Romerbrevet en
spesiell betydning for evangeliske kristne. Her finnes den mest
omfattende (systematiske) omtale av hva rettferdiggjørelsen av tro
(frelsen) er, av den trøst som dette gir, og av det liv som følger
av frelsen.
På denne bakgrunn bør vi også legge merke til
den siste formaningen som dette brevet gir. Vi vil se at denne er
høyst aktuell og nødvendig også i våre dager.
Det er en formaning som er knyttet til en bønn
og et løfte.
Men jeg formaner dere, brødre: Hold øye med dem
som volder splittelse og anstøt imot den lære som dere har lært.
Vend dere fra dem! For disse tjener ikke vår Herre Jesus Kristus,
men sin egen buk. Og ved sine fagre og smigrende ord dårer de
hjertene til de godtroende.
For ordet om den lydighet viser, er kommet ut
til alle. Derfor gleder jeg meg over dere. Men jeg ønsker at dere
skal være vise til det gode, og rene for det onde.
Men fredens Gud skal i hast knuse Satan under
deres føtter. Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere!
Rom
16,17-20
Vi ser at det er særlig én sak som det ligger
apostelen på hjerte å minne om til slutt i dette brevet. Det er
faren ved å la seg lokke av dem som bringer en falsk lære.
Det er flere sider av dette som vi bør merke
oss ut fra det som står her.
Falsk lære
For det første legges det vekt på rett i
motsetning til falsk lære. Det tales om "anstøt mot den lære dere
har lært".
Dette er nokså forskjellig fra slik det ofte
tenkes og tales i våre dager. Vi er vant til å høre at det er ikke
læren, men livet det kommer an på. At denne påstanden i seg selv
er en læresetning - som må vurderes i lys av hva Gud har sagt oss,
ser det ut til at det knapt er noen som tenker over.
Andre bruker ulike ord, som i virkeligheten
innebærer samme grunnholdning. Vi får høre at alle som har samme
åndelige opplevelse, er ett, selv om de tenker helt ulikt, ja,
ganske motsatt om avgjørende åndelige sannheter.
I dette ser det ut til at en ofte glømmer
fullstendig bort det faktum at Satan er en mester i å etterligne
Guds verk. På overflaten ser det så å si likt ut, men innholdet er
helt forskjellig. En ape er like fullt ape om den er kledd i
menneskeklær.
I Bibelen legges det i virkeligheten avgjørende
vekt på rett lære. Om Jesu og apostlenes virksomhet heter det gang
på gang at de lærte (Mark 6,6; 10,1; Joh 7,16-17; Apgj 18,5.11).
"Lære" er stundom brukt omtrent som en betegnelse for kristentroen
(Apgj 2,42; 1 Tim 1,10). Og apostelen Johannes, som i tradisjonen
ofte er kalt "kjærlighetens apostel", sier det nesten enda
sterkere enn Paulus gjør: "
Hver
den som slår inn på avveier og ikke blir i Kristi lære, har ikke
Gud. Den som blir i læren, han har både Faderen og Sønnen. Om
noen kommer til dere og ikke fører denne lære, da ta ikke imot
ham i deres hus og hils ham ikke velkommen! For den som hilser
ham velkommen, blir medskyldig med ham i hans onde gjerninger"
(2 Joh 9-11).
Bibelen legger ikke skjul på det alvoret at det
går an å ha rett lære og være ivrig for den uten å ha åndelig liv
(Åpenb 2,2-4). Men den sier også, som vi har sett i det vi har
sitert, at det ikke går an å bli frelst uten å kjenne og holde
fast ved den rette lære.
For at ikke dette skal misforståes, må vi
understreke at det ikke er mengden av kunnskap det er tale om her,
og heller ikke at en alltid er i stand til å tale fullkomment rett
om alle detaljer. Guds ord sier at ikke en gang den som regnes som
en dåre - og det gjelder sikkert også det evnemessige, skal fare
vill når en går på Guds vei (Jes 35,8). Det som trenges, er at en
har fått høre og har tatt imot det som er nødvendig til frelse, og
at en har fått den innstilling at det vi har å holde oss til og
rette oss etter, er det som Guds ord sier om Gud og hans vilje, og
om oss selv og vår tro og vårt liv.
Årsaken til at dette med rett lære er så
viktig, er for det første at vi er avhengige av Guds åpenbaring
for å kunne kjenne ham. Vi kjenner ikke Gud av oss selv. Etter
syndefallet har vi nok igjen mer eller mindre vage forestillinger
om at Gud finnes, om hans storhet, makt og rettferdighet, men ikke
slik at vi kan nå fram til ham på grunnlag av dette (Rom 1,18-21).
Enda mer avgjørende er at Gud har gjort noe
bestemt for å frelse oss, i Jesus Kristus, ved hans død på korset.
Og Gud har åpenbart hva dette innebærer, gitt oss et bestemt
budskap som vi blir frelst ved (Apgj 11,14).
Derfor er det alltid ordet om Jesus Kristus og
hans frelsergjerning som er det avgjørende og sentrale kjennetegn
på hva som er rett lære (1 Kor 2,2; 1 Joh 2,22-23; 4,2-3).
Det betyr på ingen måte at ikke vranglære kan
begynne på et annet område og ha å gjøre med andre sannheter i
Guds ord. All uvillighet til å la det Guds ord sier, ha avgjørende
betydning, er farlig. Lydighet mot sannheten i Guds ord henger
nøye sammen med vårt forhold til Kristus.
Og vi må ikke glømme at Satan ofte kommer som
en "lysets engel", en som prøver å lure inn falsk lære på en slik
måte at mange forveksler den med det sanne (2 Kor 11,4.14).
Vranglærens følger
Hva blir så konsekvensene av en annen lære, det
som Bibelen kaller vranglære eller falsk lære?
Det første er at vi begynner å stole mer på det
som vi selv eller andre tenker og sier, enn på Gud og det han har
sagt.
For det andre fører det til gjerningsreligion.
I stedet for å sette sin lit til Jesus Kristus alene og det han
har gjort for oss, begynner en på en eller annen måte å bli
opptatt med hva en selv skal gjøre, enten overfor Gud eller for å
te seg rett og fromt overfor andre mennesker. Troen blir til tvang
i stedet for frihet.
Videre ødelegges frelsesvisshet og troens
tillit. For dette er grunnlagt på hva Gud har talt og gjort, ikke
på hva vi tenker og kan få til. Av ulike grunner kan det nok av og
til se ut til at det er mer liv og glede og fellesskap på steder
som har andre saker enn Guds ord som samlingspunkt. Men dette er
bygd på en grunnvoll som ikke holder.
Formålet med vårt liv blir også forvrengt. I
sentrum kommer gjerne det å selv oppleve lykke eller lignende,
eller å selv utføre noe spesielt for Gud eller mennesker. Dette
blir viktigere enn å lytte til Guds ord og ta imot det han gir
oss. Ikke så at en selv som menneske blir borte i kristentroen,
men det viktigste av alt for en sann troende er å kjenne Jesus og
å leve hos ham og for ham.
At denne formaningen kommer i slutten av
Romerbrevet, viser at falsk lære ødelegger nettopp det nådens
evangelium som apostelen har talt så kraftig og klart om tidligere
i brevet.
Vranglærere
Å holde fast ved det Guds ord sier og vokte seg
for vranglære, er altså noe av det apostelen legger vekt på i sin
formaning. Men dette er ikke alt som sies.
Vi ser at apostelen spesielt advarer mot
personer som lærer falskt, som bringer anstøt mot den rette lære.
Enda mer enn talen om falsk lære står nok denne
advarselen mot vranglærere i motsetning til vår tids innstilling.
Vi er jo vant til å legge mer vekt på sympatisk framtreden og fine
ord enn på det reelle innholdet. Det er ikke vår sak å dømme,
heter det. Ofte anvender en ukritisk ordet om å prøve alt og holde
fast ved det gode (1 Tess 5,21) som om det skulle bety å først
prøve ut alt og så vurdere hva som er godt.
Men den rette måten å prøve om en sopp er
giftig på, er ikke å spise den, men å analysere innholdet. På
tilsvarende måte skal all forkynnelse, åndelig veiledning og alt
vitnesbyrd først vurderes ut fra Guds ord før en tar imot det.
Bibelen sier rett ut at de som taler annerledes
enn Guds ord, er Satans tjenere (2 Kor 11,15). For at Guds barn
ikke skal bli ført vill, er det derfor om å gjøre at de ikke bare
avviser falsk lære, men at de også holder seg borte fra og lar
være å låne øre til dem som ikke klart forkynner et budskap som er
i samsvar med det Gud har åpenbart for oss i Bibelen.
Falske læreres opptreden
En tredje sak som apostelen minner om, gjelder
typiske trekk ved vranglærernes ferd og opptreden. Ikke alltid er
dette like tydelig utad, og de falske lærerne selv vil nok som
regel ikke være ved at det er slik. Men slik vurderes altså deres
ferd i Guds ord.
Flere trekk nevnes. Det første har å gjøre med
splittelse og anstøt mot troen. Som vi ser her, står det klart i
Guds ord at det er de som kommer med nye lærdommer, med en annen
forkynnelse og veiledning enn den Guds ord gir, som har ansvaret
for splittelse i de kristne forsamlinger.
Hvor helt annerledes er ikke dette fra slik som
det vanligvis tenkes og tales i våre dager! Nå stemples en
øyeblikkelig som hard og dømmesyk dersom en holder fram at Bibelen
taler klart og avgjort både om læresaker og om moralske spørsmål.
Det er rett at Bibelen advarer mot dømmesyke og
taler om å være sannheten tro i kjærlighet (Efes 4,15). Men vi må
ikke glømme at det er sannheten som står først. Det er meningsløst
å tale om kjærlighet og lignende dersom en ikke ønsker å forholde
seg til sannheten.
Splittelse er et tegn på at ikke alt er som det
burde være i den kristne forsamling. Men dersom prisen for å unngå
splittelse er at en må tie om noe en ut fra Guds ord er overbevist
om er rett og viktig, kan splittelse være det minste ondet. Det er
ikke den som holder seg til og holder fram den veiledning Bibelen
gir, som skal ta inn over seg ansvaret for dette.
Vår bekjennelse (Conf.Aug.) har sett rett i
denne saken når den overfor katolske tradisjoner taler om at vi må
avvise "nye misbruk" som har sneket seg inn i kirken i tidens løp.
Det vil si lærdommer og praksis som ikke stemmer med Bibelen.
Det andre typiske trekket som nevnes, er at
falske lærere ikke tjener Kristus, men "sin egen buk". Det er om å
gjøre å oppnå det "matnyttige", materielle goder i verden. Slik
ville fristeren også ha Jesus til å opptre (Matt 4,1-11).
At dette er tilfelle, vil knapt noen åndelig
leder være ved. Falske lærere framholder som regel helt andre
beveggrunner for sin virksomhet. Men også andre steder i Bibelen
peker på at de reelle motivene for mye religiøs aktivitet ligger
på dette området (se f.eks. 1 Tim 6,5; 2 Pet 2).
Åpenbare eksempler som uten tvil må komme nær
til de holdninger som Paulus taler om her, finner vi når åndelige
ledere roser seg av at deres tro og virksomhet har ført til at de
kan bo i luksusboliger, kjøre i luksusbiler og så videre, eller
når tjeneste i Guds rike betraktes mer som et yrke enn som et
kall.
Vi må ikke underslå at Bibelen taler om at det
er rett at de troende sørger for de åndelige tjeneres materielle
behov. Men samtidig skal vi minnes at fristelsen til å la den
åndelige virksomhet bli dominert av økonomiske og materielle
fordeler er stor.
Det tredje trekket som nevnes, har med
talemåten å gjøre. Falske lærere bruker fine og lokkende ord, som
mange er godtroende nok til å tro på.
Når vi tenker på at vår tids mennesker – ikke
minst på grunn av påvirkning fra massemedia og reklame - som regel
er mer opptatt av måten noe bæres fram på enn av det virkelige
innholdet, skjønner vi hvor aktuelt dette er.
Vi har gjerne andre ord for det, som
massesuggesjon, agitasjon eller talegaver, men saken er den samme.
Det har neppe tidligere i historien vært en tid hvor det har vært
så lett å påvirke store folkemengder i en bestemt retning, enten
det er tale om politisk eller religiøs tendens.
Følgelig bør vi heller ikke undres over at
mange moderne åndelige ledere som legger vekt på andre ting enn
det Bibelen gjør, er flinke til å bruke massemedia til å
framstille sitt budskap som det beste.
Og når for eksempel det blir vedgått at en
eksperimenterer med å skape bestemte reaksjoner hos tilhørerne, da
ser vi tydelig at det er noe helt annet enn sann og rett
forkynnelse av Guds ord som er formålet med virksomheten.
Det ligger i sakens natur at disse moderne
forkynnerne framstiller det som opplagt at de bringer en bedre
innsikt og et viktigere budskap enn de som holder fram det gamle
bibelske ord om synd og nåde, lov og evangelium, frelse eller
fortapelse.
Hvordan vurdere?
Dette er det fjerde som apostelens formaning
minner oss om. Det gjelder å holde fast ved den lære som vi har
lært.
Vi kan godt si at dette har to viktige sider. Den ene er praktisk
og personlig. Vi har hørt - eller lest - et bestemt budskap som
har ført oss til å innse vår synd og at vårt eneste håp er å vende
om til Jesus Kristus og sette vår lit til ham alene.
Når vi seinere hører et budskap som er i tråd
med dette, gjør det oss godt i vårt hjerte, mens vi blir urolige
dersom vi oppdager at det sies noe som ikke stemmer med dette,
selv om vi kanskje i første omgang ikke kan si nøyaktig hva
forskjellen går ut på.
Apostelen sier at dette er en sunn og rett
grunnholdning. Men fordi følelser lett kan forskyve vår subjektive
vurdering, eller fordi vi ikke alltid har kunnskap nok om de ulike
sider av de åndelige sannheter, innebærer formaningen også en
annen side, som har avgjørende betydning.
For å være et sant evangelium og en rett
kristen forkynnelse, må nemlig det budskap vi hører, være i
samsvar med det Gud har åpenbart og talt til oss gjennom profetene
og apostlene, altså Bibelens ord. Dette skal være vår objektive
norm, den lære som vi ikke må vike fra (2 Tim 3,14-15).
På dette, på Guds ord, skal alle ting prøves.
Ønske og bønn
Formaningen fra apostelen etterfølges av et
spesielt ønske han har for dem (v 19).
Det er ikke fordi han er i tvil om deres tro,
at formaningen er gitt. Nei, den gleder han seg over. Men han vet
samtidig en god del om de åndelige farer som finnes for en troende
i verden.
Derfor har det ønsket, den bønnen, som han
særlig understreker her, to viktige sider. Vi kan gjerne kalle dem
en positiv og en negativ side, selv om begge har et godt formål.
Det er grøfter å falle i på begge sider av den veien en troende
skal gå.
På den ene siden er det tale om visdom til å
holde seg til og gjøre det gode. Det er en åndelig holdning som er
styrt av Guds ord og har erfart at det beste er å følge hans ord
og vilje. Slik burde utviklingen være for en troende, men det er
dessverre ikke alltid at den blir slik.
På den andre siden gjelder det å være ren for
det onde. Det er tale om at en ikke lar innflytelsen fra Satan,
verden og ens eget onde kjød dominere, men ved nåden og Åndens
ledelse vender seg fra disse. Det er en selvmotsigelse å tenke at
fordi Jesus frelser oss fra all synd, kan vi godt fortsette å leve
i den (Rom 6,1-2).
Siden vi lever i en tid da det ofte tales
ensidig om å gi akt på det "positive", er det spesielt viktig å
legge merke til at ifølge Bibelen henger disse to sidene nøye
sammen, og er begge nødvendige for at en troende skal bli bevart
(2 Tim 2,19; Job 28,28).
Guds løfte
Til sist skal vi legge merke til at formaningen følges av et løfte
og et velsignelsesønske (v 20).
Den åndelige kampen som vi har blitt minnet om
gjennom apostelens formaning, skal vi ikke kjempe i egen kraft.
Den som hører Jesus Kristus til, står i samfunn med ham som har
all makt, og som derfor også skal knuse Satans makt.
Vi skal også merke oss at han i denne
forbindelse kalles "fredens Gud". Fordi han er rettferdig og har
all makt, kan ikke onde krefter holde stand mot ham. Derfor skal
han også skape den evige fred.
Men aller viktigst er den fred han gir syndige
mennesker ved Jesu soningsdød på korset (Kol 1,20). Derfor har det
en dyp betydning at apostelen avslutter denne delen av brevet med
et velsignelsesløfte knyttet til Herren Jesu Kristi nåde. Med
dette var det også brevet åpnet (Rom 1,7).
