Strategiarbeid - En sjelevinner før og nå "Han som vil at alle men­nesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjen­nelse" (1 Tim 2, 4).

Herren har et mål med ditt liv at du skal bli frelst. Det er det alt dreier seg om i tilværelsen, at du lærer Herren å kjenne og kan gå ut av dette livet som et frelst menneske og få det evige livet.
Det må være fryktelig å være blant dem som Herren skal si til på dommens dag: "Gå bort fra m eg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler" (Mat 25, 41). Den som går fortapt, må være hos djevelen gjennom alle tider, og du må også dele hans straff i all evighet.

Hvordan er fortapelsen? Den blir beskrevet som ildsjøen, (j fr. ÅP 19,20 og 20,14-15).
Ildsjøen er et pinested. De fortapte kommer der legemlig fordi de er oppstått fra de døde, og de har kropp, (j fr. Mat 10,28). De lider ikke bare åndelig, men legemlig.

Spørsmålet til deg er: Er du redd for å gå fortapt?
Det er dette budskapet som må lyde blant folk. I dag framstilles det ofte slik at du må komme til Jesus for da blir du lykkelig. Da får en til svar; jo takk, men jeg er lykkelig. Det er ikke det vi skal si til folk. Hvis du ikke omvender deg, går du evig fortapt. Dette er realiteten. Vi skal heller ikke si at hvis du ikke omvender deg til Jesus kommer du til å gå fortapt. Saken er den at du er fortapt der du nå sitter. Derfor er det kun et sted du må vende deg for at ditt forhold til Gud kan bli endret, og det er til Jesus.

Alt beror på vårt forhold til Jesus. Han har gjenopprettet vårt ødelagte barnekår. Jesus gjorde mitt. Jeg som er en synder, han er rettferdig. Jeg som er kald, han er varm. Jeg som fortjener å bli fordømt av Gud, han fortjener himmelen og salighet. Jeg forstår veldig godt Luther når han talte om evangeliet som det salige plassbytte. Jeg og Jesus bytter plass. Han får mitt liv, jeg får alt det som Jesus har fortjent. Det er dette som skaper sann frelsesjubel. Saken er imidlertid den at de fleste bryr seg ikke om den frelse som Gud har ordnet for hvert enkelt menneske.

Spørsmålet blir da: Hvordan skal vi få menneskene til å innse at de trenger en Frelser?

Strategi
Det er ordet strategi som er i skuddet i dag. Dette drøftes både på landsplan og lokalt, og ideene mangler det ikke på. Det ene forslag etter det andre blir drøftet.
En strategi spør hvordan situasjonen ser ut i dag, og vi spør hvor man vil hen, og hvordan man kommer dit? Den kan gjerne bestå av elementene: Mål/tiltak /aktiviteter/planer.
Mange forsamlinger ønsker gjennom forkynnelse og virksomhet å vinne nye mennesker for Kristus. Det både bør og skal være vår overordnede målsetting. Det skal det ikke herske tvil om.

Johannes Brandtzæg spurte en gang om hva som var det viktigste innholdet i forkynnelsen, så svarte han følgende: "Hvis jeg er nødt til å dra en sammenligning mellom de ulike delene av forkynnelsen, vil jeg uten betenkeligheter si det, at det viktigste er den som har til innhold og formål at de bundne blir løst, og at de vakte kommer over vekkelsen, slik at de får visshet om at de står i nåde hos Gud. Den forkynner som ikke arbeider for dette så langt hans evner og nådegaver rekker, han har ennå ikke riktig forstått sin oppgave" Din oppgave er å føre mennesker til Kristus så de ser han, slik at de blir løst i sin sjel.
Når en ser det på den måten, er det viktig med et strategidokument som vi ønsker å arbeide etter. Vi ønsker at mennesker skal bli frelst, og bli bevart i samfunn med Jesus.
Likevel er det på sin plas s å se litt på det, for helt uproblematisk er det ikke.

Nøden for sjelene
Når mennesker ikke søker Gud, og det er få som kommer til møtene, avhjelper du en slik mangel med masse tiltak! Nei! Du gjør ikke det. Hovedproblemet ligger et helt annet sted.
Vår store nød som egentlig er vårt hovedproblem er at vi i liten grad har nød for sjelene.
Vi begynner i feil ende, og vi bommer på målet med alle disse planene. Når vi ikke oppnår de resultatene vi ønsker, tyr vi til kjødelige midler. Vi skulle heller falle ned på kne og rope til Herren at han må få gi oss nød for sjelene. Det må skapes en nød for sjelene som kommer innenfra.

Jesus gråt over folkene som ikke ville omvende seg til han: "Da han kom nær og så byen, gråt han over den, og sa: Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne" (Luk 19,41 f).

Tormod Rettedal overnattet en gang på misjonshotellet i Bergen. Andreas Lavik kom inn til ham og der lå Rettedal og gråt. Så spurte Lavik: Er du syk, har du vondt? Nei! Men det er så forferdelig at folk skal gå fortapt.
Det var denne nød og smerte som skulle være i enhver troende.
Spørsmålet er ikke om vi når folket, for det gjør vi hele tiden. Spørsmålet er om Gud når inn til oss, så vi ser menneskene der de er, og at nøden for deres sjeler ligger på oss.

Holder kjød for sin arm
"Så sier Herren: Forbannet er den mann som setter sin lit til mennesker og holder kjød for sin arm, som vender sitt hjerte fra Herren. Han er som en busk i ødemarken og får ikke se at det kommer noe godt. Men han skal bo på avsvidde steder i ørkenen,i et saltland der ingen bor. Velsignet er den mann som stoler på Herren, og lar Herren være sin tillit", (Jer 17,5-7).
Hva er motsetningen til det å "holde kjød for sin arm"? Jo! Det er å "stole på Herren" Den som holder kjød for sin arm "vender sitt hjerte fra Herren" Hvis vi regner med oss selv, regner med noe som mennesker kan utrette, da regner vi ikke med Herren. Den som holder kjød for sin arm, er forbannet. Det er sterke ord. Hvis vi tror at bare vi har de riktige ordene, den rette lære og tar i bruk de rette virkemidler, og gjør de riktige tingene, da samler vi folk, og så kommer vekkelsen. Det er å holde kjød for sin arm.

N.O. Rasmussen skriver i boken "Den karismatiske vekkelse - pinse på ny?"
"Ingen menneskelige anstrengelser og fornyelses­forsøk, men bare "ånden som gjør levende" Joh 6,63. Ingen naturlig medfødt utrustning, men bare overnaturlig åndsutrusting, gitt av Guds Hellige And, er det vi behøver.
Ingen liturgiforslag, strukturkommisjoner eller nye arbeidsformer vil makte det; heller ikke oppreklamerte og vel tilrettelagte vekkel­seskampanjer, jazz-guds­tjenster eller gospelteam og popbands.

Det samme gjelder lederkurser, utdannelses­programmer, økumeniske verdensorganisasjoner, konferanser og kongresser eller sosialpolitiske enga­sjement. Nei, "her arm av kjød ei duger, vårt eget er kun skam" Det er ånden som gjør levende, kjødet gagner intet, sier Jesus."

 Et rett Gudsforhold
Noen mener at når vi skal drive strategiplanlegging, kan vi ikke tale til bare 5-6 mennesker. Det er et misbruk av misjonens midler å tenke slik. De sier de kan oppbygge seg selv, eller at det er andre frivillige som kan forkynne for dem. Det er en forferdelig måte å uttrykke seg på. Da har en ikke skjønt eller forstått noe som helst hva saken . dreier seg om. Er det noe vi ikke skal forutsette, så er det å si at de 5-6 menneskene som kommer til møte, har det rett med Gud. Så sier du: jeg kjenner de menneskene, de er troende. Ja, du kjenner dem. Men kjenner du deres hjerter? Nei! Jeg har selv flere ganger hatt møter for små flokker, hvor en skulle tro at alle var troende som samlet seg. Så kommer jeg hjem til stedet der jeg skal bo, og jeg får vite at hun har vi ikke sett her. Hun regner seg ikke som en troende.

Men om de var troende alle sammen. Hva så! Skulle ikke de høre Guds Ord forkynt for sin sjel?
Det er noe som er likt gjennom alle tider, og det er menneskene. Mange ting har endret seg, men menneskene er i bunn og grunn de samme, med arvesynd som de trenger å frelses fra.
Herren skaper Guds­livet ved Ordet, og Han oppretterholder Guds livet ved Ordet. Derfor er det helt avgjørende at Ordet får lyde selvom en er få.

 "Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord" (Rom 10,17.)
Det var en som hadde hørt på en forkynner som had de sagt at det er et stort under å bli en kristen, men det er et likeså stort under å bli bevart som en kristen. Noe senere fikk han besøk av en annen forkynner, og han nevnte dette for vedkommende. Da svarte forkynneren. Det er et mye større under å bli bevart. Jeg tror det er en rett bedømmelse av situasjonen. Hvis jeg skal få leve ut det som er gjennomsnitlig levetid i Norge, så skulle jeg ha 33 år igjen å leve. Det er mange dager det. Det er enda flere timer, med alle de fristelser som det vil medføre. Når du ser det i det lys, så er det et mye større under å bli bevart. Derfor må Ordet fra Herren lyde til alle forsamlinger til alle tider, selvom de er få eller mange.

De 4 B-ene
Vi leser om de første kristne at "de holdt urokkeligfast ved apostlenes lære og ved sam­funnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene" (Apgj 2,42). Mye er gått tapt her.
"For jeg lengter etter å se dere, så jeg kunne la dere få del med meg i noen åndelig gave, slik at dere kan bli styrket. Det vil si: at vi sammen hos dere kunne opplives ved vår felles tro, deres og min" (Rom 1,11f.) jfr. Apgj 28,15).
Dette viser at Paulus trengte sterkt de helliges samfunn. De kristne var uunnværlig for han. Dette viser oss at en kristen kan ikke ha Jesus for seg selv. En kvinne sa følgende: Det er kjekt å komme i sammen, men det er nødvendig også.

Skal vi selv bli bevart og bli sjelevinnere, må vi gjenerobre de fire B-ene. Her er kraftkilden for en kristen at han gjør seg nytte av Ordet, samfumnet og nattverden.
 
Menigheten i Efesus
Det var sving på menigheten i Efesus. "Jeg vet om dine gjerninger og ditt arbeid og din utholdenhet og at du ikke kan tåle de onde. Du har prøvet dem som kaller seg selv apostler, og ikke er det, og du har funnet at de er løgnere. Du har tålmodighet, du har hatt mye å bære for mitt navns skyld, og du er ikke gått trett. Men jeg har imot deg at du har forlalt din første kjær­lighet. Kom derfor i hu hva du er falt fra. Omvend deg, og gjør de første gjerninger! Men hvis ikke, så kommer jeg brått over deg og jeg vil flytte din lysestake bort fra sitt sted - hvis du ikke omvender deg" (Ap 2,2-5.)
Midt oppi all den rike aktiviteten, hadde de mistet en ting. De hadde forlatt Jesus. Du kan ikke forlate et sted uten at du først har vært der. Det var annerledes med deg før. "Gå av sted og rop ut for Jerusalems ører og si: Så sier Herren: Jeg kommer i hu din ungdoms hengivenhet, dine trolovelsesdagers kjær­lighet, hvordan du fulgte meg i ørkenen, i et land hvor ingen sår" (Jer 2,2).
Det er ikke lenger slik med deg. Efesus­menigheten tok avstand fra falsk lære, synd og de arbeidet for Jesus og ville tjene ham. Men de hadde forlatt Jesus.
De sier selvfølgelig ikke at de har forkastet Jesus. Selvfølgelig ikke, det er den naturligste forutsetning for alt annet. Jesus og hans frelse kan aldri bli en selvfølge. Blir han det, har du forlatt Jesus.
Mange er i dag opptatt med kristen virksomhet, med aktivitet. Vi må gjøre noe for Jesus. Vi hører også det iblant de unge i dag. Vi må sette dem i aktivitet. Det er livsfarlig, hvis de ikke har liv i Gud. Faren er at vi aktiviserer dem inn i Guds rike.

Arbeide i vingården
Det står i Høysangen 1,6b:"Min mors sønner ble harme på meg, de satte meg til å vokte vingårdene. Min egen vingård har jeg ikke voktet."
Spørsmålet som melder seg, er hvordan du har tatt vare på din egen vingård. Det vil si ditt eget guds liv. Vi kjenner til det de fleste av oss som er med i kristent arbeid. Det er medlemsmøter, sang­ og vitnetjeneste, styremøter, weekends, øvelser, gruppe­samvær og så videre. Det går slag i slag. Spørsmålet du må stille deg, er om vaktholdet i din egen vingård blir forsømt?
Vi kan bli så opptatt med strategi, planlegging, aktivi­teter, målsettinger at Jesus blir skjøvet i bakgrunnen. Den faren har alle menigheter gjennom alle tider stått i. Vi må ikke tro at vi er bedre stilt i så henseende.

Plassert av Gud
Når vi skal tenke sjelevinner­arbeid, og nå nye mennesker med Guds Ord slik at de blir frelst, så løses ikke dette med organisatoriske tiltak, men med hjerter som elsker Herren og som har nøden for andre mennesker. For å si det litt mer konkret kan vi si at vi er satt et sted. Jeg har mitt arbeid, og jeg bor på et geografisk sted. Det kan være et boligfelt, eller det kan være færre hus omkring meg som er mine naboer. Da skal du tenke at her er jeg satt. Her skal jeg være lys og salt. Det er her kampen står for oss alle. Nå skal jeg leve sammen med disse folkene i glede og sorg, og så prøve å vinne deres tillit så de kan bli frelst. Spørsmålet er om de ligger meg på hjerte, at jeg er opptatt med deres sjeler. Mesteparten av tiden lever vi utenfor bedehusets fire vegger.

Mesteparten av livet vårt er hverdagslivet. Får de ufrelste et inntrykk i møte med oss at det er noe som står på, at de er evighetsvandrere, og at de er fortapt uten Jesus. Da kan vi legge bort mye av våre strategiplaner.

Vitnetrangen
"For det hjertet flyter over av, det taler munnen ", (Mat 12,34). Hva skjer når vi har vitnemøte? Det er så stilt. Få eller ingen har noe å si om Jesus. Når de troende ikke engang har noe å si til hverandre om den Frelser som har kjøpt dem så dyrt, så kan du ikke forvente at de har noe å si i møte med verdslige mennesker.
Hva er grunnen til det? Det har med hva hjertet er fylt av.

Svend Foldøen var en markant forkynner i Rogaland i forrige århundre, og en som Herren brukte. Han sa noe alvorlig og tankevekkende i forbindelse med tjenesten og om vår nød for sjelene:"Verden sier de er ikke bedre enn vi. De er like glad i penger som vi. De kaver og strever like mye som vi for å få tak i de jordiske ting. De vil være med i dette og hint, og å komme seg opp og få seg et navn. Vær ærlig innfor Gud, og ikke si mer enn det du kan stå ved. Hva har du det mest travelt med enten å tjene deg selv eller tjene Kristus?"

Berører vi et ømt punkt her? Der de troende også er fanget i materialismens jag og ikke lenger ser menneskene der de er, at de har en sjel som trenger å bli frelst.

Åndskraft
Når jeg tenker på å bli en sjelevinner, så tenker jeg ikke i første rekke på den lønnete forkynneren, for de færreste er det. De fleste er kristne i vanlig arbeid. Men jeg vil si litt om forkynneren og forkynnelsens innhold. Jeg tror ikke vi kommer utenom det når vi taler om å nå inn til folket. Det hører i sammen. Skal vi nå folket, kan vi ikke begynne å kopiere andre forkynnere. Hvordan skal vi så angripe problemet? Vi trenger åndsbårne forkynnere som forkynner et budskap som er som en pil som trenger inn i hjertet, ved Anden og Ordet.
Hvordan får en åndskraft? Gud har gitt oss to fullkomne redskaper; Det er Guds Ord og Guds And. Hvor de får virke rett på menneskene og på forkynneren, der blir det åndskraft.
Når vi hører og leser fra tidligere tider om forkynnere som ba i stovene, de ba på rommet, i sengen, bak steingierdene, bak haug og hammer før de gikk på møte. Hvorfor gjorde de det? Det var fordi de var så fattige i selv. Kom ikke Gud, skjer det ingenting. Vi har tapt mye her, som mange av de tidligere forkynnerne hadde.

Guds strategi
Når vi snakker om strategi­arbeid, så er Gud den store strategen framfor noen andre. I møte med ham blir ting helt annerledes enn det vi kan tenke oss.
Når en skal analysere åndsituasjonen, blir en bedt om å si hvordan du tror situasjonen ser ut om 10 år? Så møter vi en pessimistisk tone at da er det meste lagt ned hvis det ikke skjer en vekkelse.
Hva vet du om situasjonen på vårt bedehus om 10 år. Ingenting. Vi vet ikke noe om det om 5 år heller eller kortere tidsperspektiv. Du vet ingenting om vekkelsen vil komme. Det blir en meningsløs analyse, og et pessimistisk syn som ikke har grunnlag i Bibelen.
I Sak.4,6 kom "Herrens ord til Serubabel: Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud." Folket var kommet tilbake etter fangenskapet i Babylon. Nå skulle de bygge opp igjen Herrens tempel. Arbeidet møtte mye motstand og folk ble motløse, (Esra 4,24). De resonnerte logisk at vi er så få. Nei! Herren vil minne oss om at det var hans arbeid og han vil selv sørge for det og ta seg av det. "Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud". Jesus henvender seg en dag til Simon Peter. De var gått på land for å skylle garnene. De hadde fisket hele natten uten å få noe. Da sier Jesus "Legg ut på dypet og kast ut garnene til fangst!", (Luk 5, 4). Dette hørtes ikke logisk ut, men Peter gjorde det. "på ditt ord vil jeg kaste ut", (v.5).

Fiskerne hadde en strategi, de var yrkesfiskere, de skulle vite hva som var best. Nå hadde fisket slått feil. Det hadde ikke lykkes for dem. Så kommer Herren som er den store strategen framfor andre, og det lyktes. La oss ikke gå i vår egen kraft og kløktighet og oppfinnsomhet, men la oss gå ut til den døende verden med Guds eget Ord og på hans løfter.

---