Når troen prøves
"Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg!" – slik klaget en gang Sion, det vil si Jerusalem, Guds eiendomsfolk Israel (Jes 49,14).
Kan hende du kjenner igjen deg selv og din egen nåværende situasjon og tilstand i disse ordene.

Gud grep inn i ditt liv. Han fant deg arm og elendig, skyldbetynget og redd, svak og hjelpeløs. Han forbarmet seg over og trøstet deg. Han brøt din trelldoms bånd, utfridde deg fra mørkets makt og gav deg forvissning om at dine synder er forlatt og at du har barnekår hos ham for Jesu Kristi skyld. Han talte selv det forløsende ord inn i ditt hjerte og din samvittighet: "Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min" (Jes 43,1b).

Og ditt hjerte ble fylt med glede og jubel over Guds frelse.

Men nå er alt forandret. Vanskeligheter og problemer tårner seg opp omkring deg, overvelder deg og suger deg ned i angstens og bekymringenes hengemyr, som du ikke makter å berge deg selv opp fra, men som du bare synker dypere ned i, jo lenger og jo mer du kjemper for å gjøre deg fri. Du befinner deg i en fullstendig fastlåst, helt umulig og håpløs situasjon, menneskelig talt, der du absolutt ingen utvei og utfrielse ser – et ulykkelig og forlist ekteskap kanskje, et ugjenkallelig tap av en som stod deg nær og var deg kjær, en uhelbredelig og livstruende sykdom, et uopprettelig handikap, eller en kronisk og fullstendig invalidiserende fysisk eller psykisk lidelse.

Herren har glemt meg
Du har ropt til Gud, klaget din nød for ham og bedt ham gripe inn. Men du har det stadig like vondt. Du er ikke blitt frisk. Det har ikke vist seg noen løsning på dine vanskeligheter og problemer. Det er stadig like mørkt omkring deg og i deg, så du kan bare klage – og kanskje knapt nok det: "Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg!"

Hvor mange andre han enn har hjulpet og stadig hjelper og velsigner – meg har han åpenbart glemt. Jeg er jo ikke sluppet fri, virkelig fri, fra alt det som synes meningsløst og gjør det hele så håpløst umulig for meg – det som margstjeler min glede og frimodighet og får min livskraft til å svinne hen, alt det som jeg har lengtet så etter og bedt om utfrielse fra.

Inngravert i Guds hånd
Da blir troen satt på prøve, og muligheten for å ta anstøt ligger nær. Men «salig er den som ikke tar anstøt av meg», sier Jesus (Matt 11,6) – den som ikke tar anstøt av Guds ubegripelige handlemåte, men stoler på at "Gud handler med oss som med sønner", så hva enn han gjør eller unnlater å gjøre, så gjør han det "til vårt gagn, for at vi skal få del i hans hellighet" (jf. Heb 12,7-10). Ja, "salige er de som ikke ser og likevel tror", sier Jesus (Joh 20,29) – de som kjenner Gud så godt at de uten å se, føle og merke at de er gjenstand for Guds kjærlighet og er omsluttet av hans allmektige og omsorgsfulle faderhånd tvers igjennom alt, likevel stoler på at det forholder seg slik – midt i livets mørkeste gåter og de mest ufattelige omstendigheter.

For Gud har selv sagt: «Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg. Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg!» (Jes 49,15-16)

Se, her står også ditt navn inngravert, ikke med penn og blekk, så det kan viskes ut igjen og bli glemt – nei, tvers igjennom og med nagler og blod! Her finner du beviset på at du er elsket av Gud, og at ingen og ingenting skal kunne rive deg ut av hans hånd og skille deg fra hans kjærlighet til og omsorg for deg i Kristus Jesus, vår Herre (Rom 8,37-39). Det borger naglemerkene for!

---