Vekter på muren
I Det gamle testamente ble betegnelsen "vekter" først og fremst brukt om en skiltvakt, for eksempel på murene, 2 Sam 18,24, eller på hauger og fjelltopper, jfr. Jer 31,6. Utrykket vektere ble også brukt om dem som fungerte som et slags bypoliti som våket over orden og sikkerhet, og gikk bestemte runder i gatene om natta, jfr. Salme 127,1. Deres oppgave var også å varsle når det grydde av dag.

Også Herrens profeter i Israel ble kalt vektere. Profeten Jesaja blir betegnet som vekter, Jes 21,11. Til profeten Esekiel sier Herren: "Jeg har satt deg til vekter for Israels hus", Esek 3,17.
Profeten Jesaja betegner Israels politiske og religiøse ledere som blinde vektere og som "stumme hunder", Jes 56,10.
Hvordan er så situasjonen i dag? Trenger vi vektere på murene? Det skal være visst at vi gjør. Kanskje er det ikke så ofte en bruker betegnelsen "vekter", men andre betegnelser som "hyrde" og "åndshøvding".

Hva kreves av en vekter? Først og fremst må han være en bekjennende og gjenfødt kristen som lever i et inderlig og fortrolig samfunn med den Herre Jesus Kristus. Hans liv og virke må gjenspeile Frelseren. Han må være utrustet med Herrens Ånd og ha fått nådegaver til å tjene Guds folk. Han må også ha fått Herrens kall til tjeneste.
Basis for vekterens arbeid og virke er Den hellige skrift, Guds ufeilbarlige ord, norma normans, den normerende norm for tro, lære og liv.
Likesom de sanne profetene stod i "Herrens fortrolige råd", se Jer 23,18-22, må vekteren leve og ånde i Guds ord. David Hedegård sier: "Bibelen har en livsviktig funksjon i min hverdag, for å bruke Bibelen under bønn, det er å omgåes med Frelseren selv. Og det er bare i Bibelens ord jeg møter ham".

Hva er vekterens oppgave? Det er å be, forkynne og veilede Guds folk. Bønnen og forbønnens tjeneste er svært viktig, og på grunnlag av Guds hellige ord skal han forkynne lov/evangelium, synd/nåde til omvendelse, frelse og nytt liv. Mennesker må få høre at det er ikke frelse i noen annen enn Jesus Kristus, Guds levende Sønn. Utenfor Jesus er bare fortapelse og evig død. På samme måte som profeten Esekiel fikk i oppdrag å advare den ugudelige, Esek 3,17 ff., slik skal vekteren i dag advare de ugudelige.

Vekterens oppgave er også å veilede Guds folk. Da er det svært viktig å kunne skjelne mellom Guds ord og alle former for menneskeord som for eksempel både religiøse og profane "ismer" og ideologier.
Til dette kreves det grundig kjennskap til Guds ord. Det fortelles om bankkasserere i middelalderen at de daglig risikerte å bli lurt av falske mynter, som det vrimlet av. Et viktig ledd i deres utdanning var derfor å sette dem i stand til å avsløre falsknerier. Dag etter dag, uke etter uke satt de med en ekte mynt i den ene hånden, en falsk i den andre. Myntene slapp de så alt i ett ned på en metallplate. Etter hvert oppfattet de en ørliten forskjell i klangen på de to myntene. Lyden av den ekte mynten tok de med seg i arbeidet. Den dyktige kasserer avslørte fort falsknerier ved ganske enkelt å foreta "klangprøven".

Når vekteren kjenner Guds ord, vil han kunne avsløre vranglære og vranglærere. Gjennom hele kirkehistorien har vranglære florert, men mot de siste tider vil den bli enda verre. Å avsløre falsk lære og falske lærere er noen av de tyngste oppgaver vekteren har å gjøre, men det er livsviktig. Biskop Bo Giertz sier: "Falsk lære er farligere enn grove synder og laster, for den som lever et lastefullt liv, pleier å vite at han synder, men den som er forvillet ved falsk lære, tror alt er vel, selv om han er på vei til fortapelsen."
Vekteren må advare mot all lære som strider mot Skriftens autoritet og inspirasjon, og for eksempel Bibelens lære om treenigheten, Jesu to naturer, forsoningen, frelsen, livets to utganger, dommen osv.
Det kan også være tale om etisk vranglære som for eksempel fosterdrap (abort), genmanipulasjon, avvisning av Bibelens lære om mann og kvinne i menigheten, kritikk av Bibelens syn på ekteskapet, godkjennelse av homofile forhold og aktiv dødshjelp.

At disse ting og andre har fått innpass blant kristne, skyldes tidsåndens innflytelse. De dominerende tanker, meninger, spekulasjoner, begjær, impulser, håp og hensikter som opptar og er i omløp blant verdens mennesker, får ofte senere innpass i forsamlingene. Det er vekterens oppgave å advare Guds folk mot verdens ånd og tanker. Når man tar i bruk verdslige virkemidler som drama, dans, larmende og eggende musikk i kristelig virksomhet, er det et tegn på at man er under innflytelse av tidsåndens tyranni.

Vekteren må peke på hva Guds ord sier: "Så sa Herren: Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler…." Men dessverre ville Israels-folket ikke vandre på den, heller ikke de fleste av dagens mennesker vil det.
Spørsmålet en del troende stiller i dag er det samme som profeten Jesaja fikk: "Vekter! Hvor langt på natt?" Jes 21,11. Vår tid preges av åndelig mørke og frafall. Hvor stort er ikke mørket blant verdens mennesker både i vårt land og i hele verden. Det er så få som bryr seg om Jesus Kristus, verdens lys. Hjerte og sinn er i mørket. Vantroens frekkhet øker og verdens barn blir et lett bytte for Antikrist og hans åndsmakter når den tid kommer. Vekteren må ut fra Bibelen tyde tidens tegn, advare og forkynne, men være seg bevisst at han ikke sier mer enn Guds ord. En fare for ham kan være å "utbrodere" endetiden og Jesu gjenkomst etter sitt eget hjerte og fantasi. Det er en avvei. Jesus sier selv når enden skal komme: "Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme." Mt 24,14.

Må Herren kalle nye vektere som kan være med å holde oss våkne og edrue i den siste tid!.

---