Det gjelder din overlevelse! Matt.2,1-12
1100-1200 år før Kristus bodde Elimelek, Noomi og deres to sønner
Mahlon og Kiljon i Betlehem. Betlehem ligger omtrent 7-8 km sør
for Jerusalem. Navnet Betlehem betyr ”brødhus”. På grunn av
hungersnød utvandret Elimelek og hans familie til hedningelandet
Moab, som lå øst for Israel. Der bosatte de seg, og sønnene giftet
seg med moabittiske kvinner. Etter et titalls år var Noomi blitt
en dypt prøvet kvinne. Hun hadde mistet både sin mann og begge
sine to sønner i dette fremmede landet, og sto nå alene tilbake
med sine to svigerdøtre Rut og Orpa. Det var ingen enkel situasjon
for enken Noomi. Det var hennes overlevelse det gjaldt. Hun
bestemte seg for å vende tilbake til Betlehem, da hun hadde hørt
at Gud igjen hadde sett til sitt folk og gitt det brød. Noomis
svigerdatter Rut fulgte med. To personer var nå på vandring til
Betlehem. De trengte brød. Det gjaldt deres overlevelse.
I Betlehem ble de tatt godt i mot. På en av
åkrene, på Boas åker (Boas, som hun senere ble gift med), begynte
Rut å plukke aks til seg selv og til sin svigermor Noomi. Ja, her
i Betlehem – i ”brødhuset” – var det tid for innhøstning, og her
var det brød.
Josef og Maria
Så forflytter vi oss 1100-1200 år fram. Det var også nå to
personer som var på vandring til Betlehem, nemlig Maria og Josef.
I Betlehems stall ble Jesusbarnet, Guds sønn, født. Noen hyrder
som voktet fårene, kanskje i nærheten av det åkerstykket som hadde
vært eid av Boas, fikk i nattemørket se engler og høre deres glade
budskap og deres sang. Litt senere kom vise menn fra Østen til
Betlehem, ikke for å få brød, men for å se den nyfødte jødekongen,
Messias. De vise mennene var trolig rike, tatt i betraktning de
gaver de hadde med seg: gull, røkelse og myrra. Derimot var de
trolig åndelig tomme og fattige i sine sjeler.
Hvert menneske har en udødelig sjel. De fleste
menneskers sjeler hungrer bare etter jordisk og verdslig føde. Man
lengter etter å få det bra, å få oppleve lykke, å kunne skaffe seg
kunnskap, å få smake og nyte livets skjønnhet, og å bli æret og
hyllet. Man glemmer at man har en endeløs evighet foran seg. Man
glemmer sin udødelige sjel. Alt det som vi søker utenom Kristus,
kan ikke virkelig stille vår sjels lengsel og tørst. De vise menn
søkte og fant. Og hvem fant de? De fant Jesusbarnet, Guds sønn. De
fikk skue/se Guds herlighet.
”Og
Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet,
en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av
nåde og sannhet” (
Joh.1,14
). Ja, hvem var det som kom ned og lot seg føde til vår jord?
Svar:
”For Guds brød er det som
kommer ned fra himmelen og gir verden liv” (
Joh.6,33
). Ja, Jesus som er full av nåde og sannhet er Guds sønn, Guds
brød, den eneste som kan gi verden liv.
Jesu forsoningsverk
De vise mennene ofret dyrebare og velluktende gaver. Men noe helt
annet var det med Jesu offer, 33 år senere. Det står om Jesu
offer:
”Kristus elsket oss og
gav seg selv for oss som en gave og et offer, en vellukt for
Gud” (
Ef.5,2
). Jesus som forsoningsoffer/sonoffer og Jesus som Guds brød er
ett og det samme. I
Johannesevangeliet
6,51 sier Jesus om seg selv, om sin forsoning:
”Om noen eter av dette brød, skal
han leve i evighet. Og det brød som jeg vil gi, er mitt kjød,
som jeg vil gi for verdens liv.” Her taler Jesus om sin
forsoningsgjerning, om det brød som gir verden liv. Ordet om Jesu
nåde og forsoning er den føde som gir våre sjeler næring og liv.
Ordet om Kristus
I Rosenius’ Husandaktsbok, en bok som er så rik på åndelig mat,
står det: ”Og vi ser at ordet om Kristus alltid er en
livsnødvendighet for dem (nådebarna), den egentlige mat for deres
sjel. (…) Et hjerte som ikke kan leve uten den næring som
forsoningens ord gir, bærer altså det sikreste vitnesbyrd om at
det har åndelig liv. Det er virkelig omvendt til Gud. For det er
nettopp den levende syndserkjennelse som gjør at de alltid trenger
nåde og nådens ord. Ja, er det ikke merkelig at et menneske som
studerer, leser og hører nådens ord om Kristus mer enn alt annet,
likevel aldri kan bli full-lært, at det aldri kan huske å holde
fast på det? Andre ting som jeg har lært for tredve, førti år
siden, det husker jeg, men ikke det som betyr mest og som jeg
leser daglig. Vitner ikke dette om at min tro er blitt mer enn
kunnskap? Næringen blir brukt opp på samme måte som med maten jeg
spiser. (…) Det er nettopp fordi Ånden daglig bedrøver og tukter
hjertet for all synd som ennå er igjen, og fordi loven går så dypt
inn i deres indre fordervelse, at et menneske aldri kan få ro og
trøst i sin egen fromhet – og det er derfor og bare derfor at
sjelen alltid på ny trenger ordet om nåden og forsoningen i
Kristus.”
Ja, det er sant som Rosenius her skriver:
”Ordet om Kristus er alltid en livsnødvendighet for dem, den
egentlige mat for deres sjel.”
Vi vet at Noomi og Rut i sin legemlige
fattigdom fikk brød i Betlehem. De overlevde. Vi vet at de vise
menn, i sin sjelelige tomhet og fattigdom, fant Jesusbarnet, Guds
brød som har kommet ned fra himmelen. Hvordan det gikk med de vise
menns sjeler vet vi ikke. Vi får håpe og tro at de fikk næring til
sine sjeler, og at de ble bevart til det evige liv.
Hvordan står det til med min sjel?
Nå gjelder det våre sjeler. Vi er på vandring mot evigheten, og de
viktige spørsmålene er: Hvordan står det til med min sjel? Er jeg
omvendt? Har jeg funnet Jesus, eller rettere sagt: Har den Hellige
Ånd åpenbart Jesus for min sjel? Har jeg fått ta imot syndenes
forlatelse, liv og salighet i Jesu Kristi blod, som renser fra all
synd? Er forsoningens og forlatelsens evangelium, Guds brød,
fortsatt uunnværlig for meg, er det fortsatt min sjels livsbehov?
Ja, det gjelder min sjel! Det er livsviktig når jeg har kommet inn
på nådens veg og har blitt et nådebarn, at jeg ikke igjen vender
tilbake til trelldommen under loven. Da blir samvittigheten både
bundet og mørk og man orker ikke å gi akt på Guds bud og vilje.
For min sjels overlevelse trenger min samvittighet på nytt og på
nytt å frigjøres gjennom nådens evangelium. Dette evangelium er
Guds brød som gir sjelen liv.
Kjære evighetsvandrer! Du som ikke vil forsvare
din synd, men som har vanskelig for å tro nåden, og som undrer:
Kan også jeg få tro? Ja, du skal få tro at alle dine synder er
forlatt i kraft av Jesu Guds sønns blod. For at du på din vandring
videre skal åndelig overleve må din sjel dag for dag ta til seg
evangeliets næring – at din synd er forlatt for Jesu skyld, at
Jesu rettferdighet holder for deg innfor Gud. Du skal få bekjenne
de synder som du blir minnet om gjennom Ordet, av Guds Ånd.
Bekjenn også dine indre synder, slik som utakknemlighet, åndelig
likegyldighet, utro, ditt hjerteforderv og ditt hovmod. Bekjenn
det som synd, og hold deg ved Jesu føtter, ved evangeliet, f.eks.
ved et konkret løfte i Bibelen. Så kan du med frimodighet be:
Herre Jesus, takk for at jeg får være ditt nådebarn. Du er min
rettferdighet innfor Gud. Alt Ditt er mitt. Glem ikke den
velsignede muligheten du har, innfor en kristen du har tillit til,
å få bekjenne synd som trykker din samvittighet, og så få høre
forlatelsens ord.
Den som helt til livets slutt lever av Guds
brød, han overlever. La ikke noen få deg til å prioritere bort den
åndelige føden, Guds ord, i ditt hverdagsliv. La heller ingen få
deg til å prioritere bort søndagens gudstjeneste eller møte, om du
har tilgang til bibeltro forkynnelse. Er du åndelig våken er det
naturlig for deg at den åndelige føden i hverdagen, og søndagens
gudstjeneste eller møte, får den høyeste prioritet i ditt liv. Det
fører med seg velsignelse, selv om du ikke alltid opplever smaken
av Ordet. Men bygg ikke ditt håp om frelse på det at du hører og
leser Ordet og ber, men alene på Ordets innhold, evangeliet om
Jesus. Amen.
(Tidl. publisert i ”Julbudskapet 2007”) (overs.:
J.E.Aasmundtveit)
