"Når talsmannen kommer, som jeg skal sende dere fra Faderen, sannhetens Ånd, som utgår fra Faderen, han skal vitne om meg" (Joh.15,26).

Dere har hørt evangeliet som Gud lar forkynne for verden, ved at han lar denne røst lyde at ingen kan frelses ved det han gjør, eller ved loven, men at Gud har sendt sin Sønn, som fullbrakte frelsesverket. Dette er evangeliets forkynnelse.

Dog må det nødvendigvis skje noe mer; for selv om jeg hører det, så er det ingen selvfølge at jeg også tror det. Men Ånden trykker dette budskap inn i hjertet slik at det blir hengende der. Kristus har utrettet alt, han har seiret over døden for at du skal være herre over alle ting ved ham. Men denne skatten er ennå ikke delt ut; det gjør Den Hellige Ånd og sier deg dette i hjertet slik at du må bekjenne at du er en av dem, som Kristus har frikjøpt.

Derved blir et menneskes hjerte fullt av glede i Gud og sier: O, Fader i himmelen, du har vært så overmåte barmhjertig at du har gitt din Sønn i døden for meg, det er en usigelig stor kjærlighet som du taler til meg om. Da sier ikke ditt hjerte: Akk, han vil støte meg til helvete, da frykter det ikke Guds forferdelige vrede og heller ikke for at han skal slå oss med køller, men da erkjenner hjertet ham som sin kjærlige, trofaste Gud og Fader; da vil man gjerne for Guds skyld lide alt og tjene sine medmennesker med alt hva man er i stand til.

Den Hellige Ånds gjerning

Den Hellige Ånd er gitt for at han skal bringe skatten, Herren Kristus, inn i mitt hjerte, at mitt hjerte må være seg ham bevisst og derfor være fullt av trøst. Det er Åndens egentlige oppgave å vise meg at mine gjerninger er intet verd, men at Kristi blod har ervervet meg livet.

Derved mister loven, endog Guds lov, sin betydning for deg; for det som den skrevne lov sier, har du nå i hjertet. Det er ikke nok at vi vet det, det må også forkynnes. Den Hellige Ånd er ikke en lovens mann, men han opphever loven og gjør mennesket fri fra loven.

Dog, her må dere være sindige og ikke mene at et menneske som har Ånden, i enhver henseende er fri fra synd og lov. Når vi preker Åndens gjerning skal vi ikke tale som om Ånden allerede er ferdig med sin gjerning, men vi skal gjøre det klart at Ånden er stadig virksom. Det er hans gjerning å fylle disiplenes hjerter med glede, og denne gjerning er ikke avsluttet.

Dere vil ikke finne noen kristen som bestandig gleder seg, aldri er bedrøvet, som aldri kjenner frykt for døden. Nei, det må være så underlig blandet for en kristen; han må igjen og igjen føle døden, farer, synden, angst og meget annet. Men i andre, de som adlyder synden, utretter ikke Ånden sin gjerning, for de blir seg det ikke bevisst, nemlig at de er gjerrige og har mange andre synder.

Åndens gjerning i meg

Den Hellige Ånds gjerning skjer i det skjulte og er dog ikke skjult. En oppriktig kristen er som andre mennesker av kjød og blod. Men han strider mot sine synder, mens andre ikke tar seg nær av egne synder. Med den kristne er Ånden; det ser man av at han gjerne vil leve sitt liv annerledes, og det er nettopp Åndens gjerning. Disse klager og sukk må ikke høre opp, for den kristne vil gjerne befris fra sine synder. Derfor taler apostelen i Rom.8,26 om uutsigelige sukk.

Apostlene mottok Den Hellige Ånd da de var stedt i største bedrøvelse. Så lenge vi lever føler vi kjødets begjæringer. Men Den Hellige Ånd legger en forbinding på såret, slik det omtales i fortellingen om den halvdøde mann hos Luk.18,34 . Vi skal ikke forstå det slik at Ånden gjør oss fullstendig rene og glade. Det forholder seg ikke slik. Dog, når dette om Ånden kommer inn i oppriktige menneskers hjerter, da gjør det dem stadig mer oppriktige, mens dem det ikke faller i hjertet på, blir stadig verre. Kristus sier derfor: "Gi ikke hundene det hellige, og kast ikke deres perler for svinene" Matt.7,6 .

Jeg er redd for at også vi kan forårsake at mennesker, ved vår forkynnelse, blir verre. De sier at Kristus og Den Hellige Ånd allerede har gjort alt hos dem. Dog, Ånden kommer kun til dem som er engstede og nedbøyde. Disse svermere kan helt sikkert tale om saken, men innerst inne forstår de den allikevel ikke, for de har ikke kjent anfektelse. Vi må først erfare fortvilelsen, ellers følger ikke trøsten.

Disiplene var alle fulle av frykt og ved Kristi død var de kommet i vantro; og selv, da Kristus var oppstanden, utrettet han tross mye møye likevel intet, ikke før han sendte Den Hellige Ånd som brakte Kristus inn i disiplenes hjerter. Og når han har åpenbart dere det, da vil dere også erkjenne Faderen. Det vil vi se i evangeliet.

Webmaster, Andreas Michelsen

Forside: www.shafan.dk