Hva er svermeri?
Begrepet «svermeri» ble i sin tid formet av Martin Luther i hans
kamp mot ulike bevegelser på reformasjonens «venstrefløy». Som så
ofte er kamptider i Guds rikes historie en tofrontskrig: På den
ene side stod reformatorens kamp mot paven og den katolske kirkes
gjerningsrettferdighet og senmiddelalderens mange avsporinger. På
den annen side fikk han striden mot svermerne. Disse var
kjennetegnet av at de i startfasen av reformasjonen mente seg å
stå på Luthers side.
I Wittenberg tar Luthers venn Karlstadt over
når han i 1521 sitter i skjul på Wartburg. Karlstadt drar i gang
den såkalte «den radikale reformasjon». Dette førte til
tumultuariske tilstander i byen, og gjorde at Luther følte seg
tvunget til å vende tilbake vinteren 1522 for å gjenopprette ro og
orden, og gi nødvendig veiledning i forvirringen som var oppstått.
Under inspirasjon fra døperbevegelsen fra Sveits utvikler den
radikale reformasjon seg videre, og slår blant annet ut i
bondeopprøret i 1525.
Kjennetegn så svermeriet
Hva kjennetegner så svermeriet slik Luther beskriver det? Først og
fremst det at en skaper et skille mellom Ordet og Ånden, slik at
en mener seg å oppleve Åndens direkte tiltale i eget hjerte:
Uavhengig av det ytre Guds ord hører en «Guds røst» i sitt indre.
Denne åpenbarer Guds vilje og er samtidig er vitnesbyrd om at en
står i fortrolig samfunn med Gud. De som slik roser seg av direkte
tilgang til Gud, opptrer ofte med stor selvsikkerhet, og mener seg
å kunne bedømme alle ting og alle lærer i kraft av sin særlige
åpenbaringskunnskap.
Reformatorene avviste konsekvent alle slike
krav på å ha direkte tilgang til Gud. For Ånden er i følge
Skriften bundet til det ytre Skriftens ord (
Joh.6,63
;
Gal.3,1ff ),
og
gis aldri uten eller uavhengig av dette ytre ord – lest eller
forkynt. Det er ikke tilstrekkelig å kreve at slike «åpenbaringer»
ikke må være i strid med Skriften. Nei, enhver åpenbaring, røst
eller visjon som kommer fra den troendes eget hjerte, må
prinsipielt forkastes.
I de Schmalkaldiske artikler (1537), som er
bekjennelsesskrift for de fleste lutherske kirker i verden,
formulerer Luther seg slik: «Vi fastholder da, at Gud ikke gir
noen sin Ånd eller nåde unntatt gjennom eller med det forutgående,
ytre ord. Dermed kan vi holde stand overfor svermerne, som skryter
av at de har fått Ånden uten ordet og forut for det. Deretter
setter de seg til doms over Skriften og det ytre ord, tolker og
vrir det som de vil .... Det er alt sammen den gamle Djevel og
slange, som også gjorde Adam og Eva til svermere og førte dem fra
Guds ytre ord over i åndelighet og egne meninger» (Schm.Art. III,
III, 7). Et typisk uttrykk for svermeri i denne betydning av
ordet, finner vi for eksempel i kvekerbevegelsen.
Dagens åndssituasjon og svermeriet
Går vi fra dette til dagens åndssituasjon, finner vi i store deler
av den karismatiske bevegelse igjen meget av det Luther møtte
blant samtidens svermere. Noen eksempler:
1. I kretser som står OASE nær, holdes «kurs i
profetisk tale». Dette kan foregå som følger: En setter seg i ring
med lukkete øyne, «åpner seg for Gud» og lytter til hans røst i
det indre menneske. Det har så blitt sagt at «det første som
faller ned i hodet på deg, er fra Gud; enten du ser en gul sykkel
for ditt indre øye, eller hører ordet «potetstappe» for ditt indre
øre, er dette et Guds budskap til deg» (sitat fra kursholder).
Denne slags sludder våger en å kalle «profetisk»!
2. En kan hyppig lese innlegg fra mennesker som
deltar under karismatiske møter, der en vitner om et sterkt
«gudsnærvær». En har en følelsesmessig opplevelse av at Gud er til
stede. Det er en «ånd» i forsamlingen (som gjerne er skapt gjennom
«lovsang», det vil si gjennom utstrakt bruk av suggestive
musikalske virkemidler) som gjør at vurderingsevnen overfor det
som forkynnes eller foregår i møtet, er satt på sidelinjen.
«Gudsnærværet» garanterer for at alt er fra Gud. Det å stille
spørsmålstegn, er å ha en «kritisk ånd» og å «stå Gud imot».
Til dette er å si at ingen følelsesmessig
opplevelse – uansett hvor sterk den måtte være – borger for at noe
er av Gud. Vi har et objektivt kriterium, læren etter Guds ord.
Dette må enhver predikant og ethvert fenomen prøves på,
1.Joh.4,1
.
3. I forlengelsen av dette hører vi i dag om
«soaking», «gjennomvæting». Ideen er å bli «gjennomtrukket» av
Ånden, noe som skjer ved at en skal legge seg på gulvet og «være
stille for Gud». Så skal Ånden komme dalende gjennom løse luften,
fordi møtet er så mettet av «gudsnærvær» som en kan hensynke i.
Dette er også svermeri: Å «være stille for Gud» betyr i bibelsk
kristendom å være stille for Guds ord, dvs. med åpent øre og
hjerte lyttet til og grunne på Ordet.
Subjektivisme
Et par andre viktige trekk ved svermeriet må her også nevnes:
Subjektivismen – det vil si at øyne og ører er rettet mot det som
foregår i eget hjerte – skaper «opplevelseskristendom» og
opplevelsestrelldom. En av Norges fremste kjennere av
karismatikken beskriver den slik: «Det er først og fremst
opplevelsesfellesskapet som forener i forhold til dem som står
utenfor. I så måte er det nærliggende å identifisere «bevegelsen»
med en grasrotstrømning hvor opplevelseskristendom av spesifikt
varemerke fungerer som identitetsmarkør» (Geir Lie, REFLEKS nr.
7-1 2008, s. 63).
I og med at opplevelsen spiller en så sentral
rolle, blir jakten på følelsesmessige erfaringer regelmessig en
viktig del av spiritualiteten. Dynamikken er da ofte slik at en
søker stadig sterkere opplevelser som drar i retning av det
ekstatiske. Det er her den såkalte «Toronto-velsignelsen» kommer
inn, hvor en blir «slått av Ånden» og hensettes i ukontrollerte
sinnstilstander for kortere eller lengre tid. Den store plassen
suggestiv musikk inntar, trekker også i samme retning – mot det
ekstatiske.
Åndelig edruelighet
Til dette er det å bemerke at bibelsk tro og gudsdyrkelse ikke er
ekstatisk. Dette er i stedet noe som kjennetegner store deler av
hedenskapet (jfr. f.eks. Ba`als-profetene på Karmel,
1.Kong.18
). Når Herrens apostler formaner til edruelighet (se
1.Tess.5,6ff
;
2.Tim.4,5
;
1.Pet.1,13
;
1.Pet.4,7
), taler de ikke bare for å advare mot drukkenskap, men formaner
til åndelig nøkternhet. Åndelig edruelighet er avgjørende for å
bli bevart mot all slags forførelse.
Der åndelig edruelighet blir borte, skapes det likegyldighet for
læren, noe som dessverre må sies å være et fellestrekk ved meget
av det en i dag ser innen karismatikken. Det er all grunn til å
minne om de første kristnes forbilde: «De holdt trolig fast ved
apostlenes lære - -» (
Ap.G.2,42
). Lærevernet har nemlig samme betydning for Kristi legeme som
immunforsvaret har for kroppen vår.
