Hva har Gud imot, i norsk kristendom?
Mange er opptatt av vekkelse. Det er naturlig at troende mennesker
ber om det, og lengter etter det i en vekkelsesfattig tid.
Men det finnes også mange slags tanker om
vekkelse som er helt annerledes enn hva Bibelen viser oss. Noen
"profeterer" utrettelig om at det skal komme store vekkelser. Noen
bruker nye metoder for å få folk i tale – metoder som ofte blir
viktigere enn klar forkynnelse av Guds ord.
Når Bibelen taler om og til vekkelse, skjer det på en bestemt
måte. Et eksempel har vi i sendebrevene i Åpenbaringen (
Åb.2-3
). Disse brevene kan vi godt kalle Kristi vekkelsesbudskap til
sine menigheter med tanke på endens tid.
Det er i disse brevene vi finner det uttrykket
vi refererer til i overskriften. Skulle dette være sagt på
menneskelige premisser, ville det det vel nærmest være uttrykk for
hovmot. Men når Herren sier at det er noe han har imot blant de
mennesker som bekjenner hans navn, må vi bøye oss og lytte.
For det er en grunnforutsetning for vekkelse at
mennesker begynner å ta inn over seg Guds domsord når han taler om
vår synd og det som er galt. Vi trenger å ransake oss selv om
Herrens advarsler angår oss.
Det første tilfellet gjelder en forsamling som
Kristus også hadde mye godt å si om, blant annet iver og
tålmodighet i tjenesten, og klar holdning overfor vranglære og
moralsk utglidning. Likevel var det noe grunnleggende galt – den
"første kjærlighet" var forlatt (Åp 2,4). Det var ikke lenger den
korsfestede og oppstandne Frelser som alt dreide seg om i liv og
tjeneste (se
1.Joh.4,10
;
2.Kor.5,14-15
). Er denne kjærligheten blitt borte, blir i bunn og grunn alt
annet unyttig (jfr.
1.Kor.13,1-3
).
I det andre tilfellet gjaldt det en forsamling som ikke vek unna
om den møtte motstand og forfølgelse for Kristi navns skyld.
Likevel gled det ut i livsførselen, slik at den godtok holdninger
og veiledning som ikke tok det så nøye med avgudsdyrkelse og
umoral (Åp 2,14-15). Vi har en klar parallell i våre dager når det
hevdes at vi for "kjærlighetens" skyld må godta handlinger og
innstillinger som Guds bud direkte forbyr. Men dette er noe Herren
sier at han hater (se vers 6).
Det tredje tilfellet handler om å tåle at vranglærere får virke i
det som kalles en kristen menighet (Åp 2,20). Vranglærere skal
avvises uansett hva slags folk det er tale om. For meg ser det ut
som om det eksemplet som er nevnt i sendebrevet til Tyatira, får
en spesielt skremmende aktualitet når en tenker på at kirker har
innført den ubibelske ordning med kvinnelige prester, proster og
biskoper. Vi ser hva noen av dem får seg til å fremme av direkte
hedensk tankegods.
Om ikke akkurat utrykket "ha imot" er brukt,
taler Herren i like sterke vendinger i to av sendebrevene i det 3.
kapitlet i Åpenbaringen. Det er en forsamling som er preget av at
den bare har navn av å leve, den regnes altså for å være en sann
kristen menighet, men er i virkeligheten åndelig død (Åp 3,1). Den
har ikke noen annen forbindelse med Kristus enn navnet.
Videre har vi dem som er preget av
luksusreligion, som Herren sier at han vil "spy ut" av sin munn
(Åp 3,16-17). De er blitt så sløve eller selvopptatte i sitt
trosliv at de ikke registrerer hva som er den virkelige åndelige
nød.
Overfor slike avveier og utglidninger hjelper
det ingenting med større aktivitet eller oppussing av utseende og
endring av virkemidler. Det er bare én ting som kan snu
utviklingen. Gang på gang sier Herren til menighetene: Omvend deg!
(Åp 2,5.16; 3,3.19; jfr. 2,21) Når det er kommet inn noe som
Herren må refse, et det bare bot og omvendelse som kan redde oss.
Det skjer ved å vende tilbake til det Herren har sagt i sitt ord:
Kom i hu hva du er falt fra, og
omvend deg! (Åp 2,5)
Samtidig ser vi at Herren har spesielle ord til
dem som har bevart den sanne tro i en åndelig mørk tid, enten de
er enkeltpersoner eller en større flokk: Hold fast på det du har!
(Åp 2,25; 3,11) Det gjelder det Gud har sagt i sitt ord, og den
frelse han har gitt oss i Jesus Kristus (jfr. Åp 3,3-4).
Det er litt underlig å se at slike ord er
rettet til enkelte troende i forsamlinger der det var ekstra mye å
utsette (Åp 2,24; 3,4). Herren kjenner sine, også i frafallets
tid.
Men at det finnes noen som får slike trøsteord, er ingen grunn til
selvsikkerhet og selvopphøyelse. For den sanne troende har ikke
sin styrke i seg selv, men i Herren, og vet at en er helt avhengig
av ham for å bevare troen (Åp 3,8).
