Studie omkring kvinnens rolle i skaperverket og i bibelsk
perspektiv
Forord
Hensikten med denne studie har vært å undersøke hva skriften sier
om forholdet mellom Gud – kvinne, mann – kvinne og kvinne –
samfunn. Så langt det er mulig har jeg prøvd å unngå at mine
personlige, subjektive oppfatninger skulle farge denne studie. Jeg
har prøvd å danne meg et bilde av hva skriften egentlig sier og
hva den beskriver som Guds orden.
De fleste teologer er enige om at hele skriften
er skrevet av alminnelige mennesker inspirert av Guds Ånd.
(Innblåst av Gud). Med dette utgangspunktet kan vi fastslå at
innholdet ikke er skrevet til en elitegruppe med høy intelligens
eller en annen elite innen presteskap og lignende. Den er stort
sett skrevet av alminnelige mennesker til alminnelige mennesker.
Den gjentar ofte forhold om og om igjen for at det ikke skal være
tvil om hva som menes. Dette for at den mest ”enfoldige” også skal
forstå den. Det har også vært viktig for meg å godta hele Skriften
slik den er skrevet og ikke bare deler av den. Selv om det er
flere forhold som jeg som person kanskje ikke synes er helt topp
ut ifra mine egne menneskelige perspektiver. Jeg bøyer meg altså i
dyp respekt for den autoritet som skriften gjør krav på og
aksepterer at Skaperen gjør og bestemmer hva han vil med sitt
skaperverk til beste for det han har skapt.
Fordi mennesket ble skapt i Guds bilde etter
hans frie vilje måtte også mennesket ha en fri vilje. Det er da
problemene begynner. De begynner når mennesket i sin ulydighet
låner øret til løgnens opphav, den falne engel Lucifer, som drevet
av sin misunnelse gjorde opprør mot Gud og ville være ham lik.
Skulle jeg komme i skade for å såre noen ved
enkelte formuleringer i min studie skal du vite at det slett ikke
har vært bevisst og heller ikke min hensikt. Jeg trives utmerket i
kvinners selskap og har dyp respekt for hennes sosiale legning.
Mitt mål er å avsløre bedraget. Jeg ber om Den Hellige Ånds
rettledning i det arbeid som ligger foran.
Skapelsen
Den første del av skapelsesberetningen, hele kapittel en i 1.
Mosebok, er en generell beskrivelse av Guds skaperverk. Universet,
jorden med alt liv og mennesket. I kapittel to følger en mer
detaljert beskrivelse om skapelsen av mennesket.
”Men en tåke steg opp av jorden og
vannet hele jordens overflate. Gud Herren formet mennesket av
jordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket
ble til en levende sjel.” 1.Mos.2,6-7
. Av en blanding fra en kilde av vann og markens jord formet Gud
mennesket. Deretter plantet Gud en hage hvor han satte mannen han
hadde formet. Han lot alle slags trær vokse opp av jorden, herlige
å se på og gode å spise av, og midt i hagen livets tre og treet
som gir kunnskap om godt og ondt. Så følger en beskrivelse av en
elv som gikk ut fra Eden og delte seg i fire. Om hvordan Gud satte
mennesket i Eden til å dyrke og passe hagen. Om forbudet mot å
spise av treet som gir kunnskap om godt og ondt. At Gud tok jord
og formet alle dyrene på marken og alle fuglene på himmelen og han
førte dem fram for mannen så han kunne sette navn på dem alle.
”Da lot Gud
Herren en dyp søvn komme over mennesket, og mens han sov, tok
han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt. Og Gud Herren
bygde av det ribben han hadde tatt av mannen, en kvinne, og
førte henne til mannen. Da sa mannen: Denne gang er det ben av
mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles manninne, for
av mannen er hun tatt.” 1.Mos.2,21-23.
Gud tok altså ikke på ny jord og vann og formet kvinnen, slik han
hadde gjort med både mannen, alle dyrene og fuglene. Nei, han tok
fra det kjøtt han allerede hadde skapt. Min hensikt med denne
beskrivelsen er ikke å konkludere med noe som helst, men å
konstatere en handlingsform og et forløp.
Syndefallet
Så langt har Gud altså skapt mann og kvinne. Adam og Eva. Han har
plassert dem sammen med alle dyrene i en hage (område) som
frembrakte alt det som var nødvendig for et bekymringsløst og
behagelig liv på alle måter. Han gir mennesket ett enkelt påbud
som de må følge for at denne tilstand skal vedvare. Ett enkelt tre
får de ikke lov å røre.
Midt i dette paradis brytes idyllen av løgnens
og bedragets mester, den onde makt som står Gud imot. Denne makt
bruker hagens mest listige dyr, slangen, som talerør for sin løgn.
Den henvender seg til kvinnen og sier:
”Har Gud virkelig sagt…”
Hva er det som skjer her?
Han som står Gud imot, djevelen, henvender seg
til kvinnen og sår tvil om Guds ord som sier at hun må dø om hun
spiser av treet midt i hagen. For å fullføre forførelsen sier han
videre at Gud lyver. At hun slett ikke vil dø men at hennes øyne
vil bli åpnet og hun vil bli som Gud.
Det er nå forførelsen blir en realitet. Når hun
tror mer på løgnen enn Guds ord synes hun at det er et prektig
tre, herlig å se på og godt å spise av.
Mitt spørsmål midt i dette blir: Hvorfor
henvendte djevelen seg til Eva med sin fristelse og ikke Adam?
Visste han hvem som var lettest å forføre? Han visste at han bare
kunne lure Adam til fall gjennom Eva. Han visste at Gud hadde gitt
mann og kvinne forskjellige egenskaper, forskjellig psyke for å
utfylle hverandre. Derfor satte han inn støtet der det var mest
mottakelig og sårbart. Jeg vil på ingen måte forsvare Adam. Det
var hans ansvar som hode å sørge for at Guds påbud ble overholdt.
At han er hodet er det ingen tvil om, for hvem er det Gud roper på
når han vandrer i hagen i den svale kveldsbrisen?
”Adam, hvor er du?” Gud
visste hva som hadde skjedd. Nå kom konfrontasjonen. Adams svar
viser at kunnskap om godt og ondt var kommet til menneskene. Hans
svar er ynkelig og understreker dette.
Det virker som om han vil skyve ansvaret over
på Eva.
”Adam sa:
Kvinnen som du gav meg til å være hos meg, hun gav meg av treet,
og jeg åt.”
Deretter henvender Gud seg til Eva:
”Hva er det du har gjort?”
Hennes svar er vel så ynkelig. Det er et forsøk på fullstendig
fraskrivelse av ansvar:
”
Slangen dåret meg, og jeg åt.”
Konsekvensen av det som her har skjedd er at
mennesket nå har brutt Guds lov og dermed er adskilt fra det
opprinnelige, nære forhold til ham. Gud måtte nå enten
tilintetgjøre sitt skaperverk eller å opprette en ny orden basert
på at synden var kommet inn mellom ham og mennesket. Ja, ikke bare
mennesket men hele jorden og det som hører den til fordi mennesket
var satt til å forvalte den.
Gud sa til kvinnen:
”Jeg vil gjøre din møye stor i ditt svangerskap. Med
smerte skal du føde dine barn. Til din mann skal din attrå stå,
og han skal råde over deg.” Dette var en enorm forskjell
fra det som hadde vært. I
1.Mos.2,18
leser vi:
”Da sa Gud Herren : ”
Det er ikke godt for mennesket å være alene. Jeg vil gjøre ham
en medhjelp som er hans like.” Kvinnen har altså mistet
sin likestilling og mannen skal råde over henne. Denne forandring
av forholdet mellom mann og kvinne er nok den største og
vanskeligste del av ”straffen” for syndefallet.
Det betyr imidlertid ikke at mann og kvinne har
forskjellig verdi i forholdet til Gud. Han elsker begge like høyt.
Paulus stadfester denne nye orden i flere av
sine brever. Første gang i
1.Kor.11,3-12
og 14,33-35. Videre i
Ef.5,21-33
og det samme i
Kol.3,18-19
.
I
1.Tim.2,8-15
gir han forskrifter for gudstjenesten både til kvinner og menn.
Peter gir også påbud til kristne gifte kvinner og menn som
understreker Guds orden.
1.Pet.3,1-7
. Vi skal se nærmere på disse skriftstedene under neste avsnitt.
Menighetens kvinner
Det er en sterk og klar tale som møter oss når vi leser de avsnitt
fra de forskjellige apostel-brever som omhandler menighetens
kvinner. Det er nesten som en må lese dem om og om igjen i sin
sammenheng for å forstå at det virkelig betyr slik det er
beskrevet.
Det første vi må slå fast er at alt som er
skrevet om dette er til den kristne forsamling. Det er altså ikke
en politisk kristendom, men en kristendom som er grunnet på
Skriftens ord.
I
1.Kor.11,2-16
finner vi den mest omfattende formaning til den kristne kvinne.
I versene 11 og 12 understreker Paulus at i det
kristne ekteskap er ikke kvinnen noe uten mannen og mannen ikke
noe uten kvinnen. Det kristne ekteskap betraktes som en enhet fra
Gud. Den ene er ikke noe uten den andre. Dette i seg selv kan åpne
for mange interessante betraktninger, noe jeg ikke vil komme inn
på her.
I versene 13–16 slår Paulus fast at hårets
lengde, enten det er på kvinne eller mann ikke er et
stridsspørsmål i den kristne menighet. Det må tolkes slik fordi
han avslutter dette avsnittet med v.16:
”Men dersom noen vil være trettekjær, så skal han vite
at en slik skikk har ikke vi, heller ikke Guds menigheter.”
I kapittel 14, versene 33–38 skriver Paulus:
” For Gud er ikke uordens Gud, men
freds Gud. Som i alle de menig helliges menigheter skal kvinnene
tie i menighets-samlingene. For det tillates dem ikke å tale,
men de skal underordne seg, som også loven sier. Men er det er
noe de vil ha rede på, da skal de spørre sine menn hjemme, for
det sømmer seg ikke for en kvinne å tale i menighs-samling.
Eller var det fra dere Guds ord gikk ut? Eller er det bare til
dere det er nådd fram? Hvis noen mener at han er en profet eller
åndelig, la ham da erkjenne at det jeg skriver til dere, er
Herrens bud. Men om noen ikke skjønner dette, så får han la det
være!”
I 1977 oversettelsen av Bibelen står
i vers 38:
”Den som ikke godtar
dette, blir selv ikke godtatt”.
Paulus taler her til menighetens menn. Det er
uvanlig sterke og klare ord han bruker. Han understreker at det er
Guds orden at det skal være slik. Tidligere i avsnittet taler han
om tungetale, profetisk tale, tydning og lære og utførelsen av
disse. Og i vers 38 avslutter han altså disse setningene med å si
at den som ikke godtar dette, blir selv ikke godtatt.
Hva betyr det at en selv ikke blir godtatt?
Betyr det at en mister frelsen? NEI!
Det betyr at en ikke vil bli godtatt av Gud til
å være Hans talerør og veileder for menigheten. Det være seg
lærer, pastor, forstander, tilsynsmann eller biskop. Hvilke
konsekvenser har da dette? Den største og alvorligste konsekvensen
blir at den Hellige Ånd ikke får uhindret påvirkningskraft. Dette
menneske blir delt mellom verden og Gud.
En annen alvorlig konsekvens er at bønnene ikke
får den gjennomslagskraft de ellers ville hatt. Dette gjelder alle
kristne kvinner og menn.
Her er det nødvendig å skille den politiske
verdslige verdens beslutninger og vedtak på den ene side og Guds
orden for menigheten på den andre. Den politiske verden må aldri
få lov til å erstatte Guds orden med lover som vedtas for
samfunnet ellers. De styrende politikere til enhver tid har ingen
rett til å blande seg inn i kirkens indre liv. At kirken har
tillatt dette er en ulykke for kristenheten, globalt. Det har
påført Kristi legeme mange nye sår. Dette burde bedrøve oss alle.
La meg gå tilbake til dette avsnittets
overskrift ”Menighetens kvinner”. I 1 Tim gir Paulus forskrifter
for menigheten og gudstjenesten. Han taler med den myndighet som
er gitt ham.
I
1.Tim.2,9-14
skriver han:
”Likeså skal
kvinnene kle seg sømmelig og pynte seg i ærbarhet og med
måtehold, ikke med hårfletninger og gull eller perler eller
kostbare klær, men med gode gjerninger, slik det sømmer seg for
kvinner som bekjenner seg som gudfryktige. En kvinne skal ta
imot læren i stillhet, hun skal underordne seg. Jeg tillater
ikke en kvinne å opptre som lærer eller å være mannens herre,
hun skal være i stillhet. For Adam ble skapt først, deretter
Eva. Og Adam ble ikke dåret, men kvinnen ble dåret og falt i
overtredelse”.
Her er det mange som har hengt seg opp i
uttrykkene flotte frisyrer, gullsmykker, perler og dyre klær. Det
Paulus her advarer mot er en overdreven bruk av ytre utsmykning.
Han advarer selvfølgelig ikke mot et pent og
velstelt hår. Heller ikke mot et enkelt armbånd som matcher et
kjede rundt halsen. Eller en perle i øret med tilhørende anheng.
Og overfører vi uttrykket dyre klær til dagens samfunn mener han
helt klart at å opptre i kostbare kreasjoner fra Dior, eller andre
berømte motedesignere, ikke er forenlig med kristen livsførsel, og
slettes ikke i menighetens samlinger som han skriver om her.
For egen del vil jeg legge til at kvinner som
møter til gudstjeneste utfordrende kledd, med altfor korte skjørt
og dyp utringning ikke viser sømmelig adferd. Er det helt unge
kvinner har foreldre her et klart ansvar.
Det er en apostel til som har formaninger til
menighetens kvinner. Peter kommer i sitt første brev med
formaninger til menighetens gifte kvinner. Han starter kap 3 med å
si:
”Likeså skal dere hustruer
underordne dere under deres menn, for at også de som er vantro
mot Ordet, kan bli vunnet uten ord ved hustruenes livsførsel,
når de ser deres rene liv i gudsfrykt. Deres pryd skal ikke være
den utvortes – hårfletninger og påhengte gullsmykker eller fine
klær, men hjertes skjulte menneske, med den uforgjengelige
prydelse – en mild og stille ånd, som er dyrebar for Gud. For
slik smykket de hellige kvinner seg i tidligere tider, de som
satte sitt håp til Gud. De underordnet seg under sine menn. Slik
var Sara lydig mot Abraham og kalte ham herre. Hennes barn er
dere blitt, om dere gjør det gode uten å la dere skremme av noe.
Så skal også dere ektemenn leve med forstand sammen med deres
hustruer som det svakere kar. Og vis dem ære, for også de er
medarvinger til livets nåde – for at deres bønner ikke skal
hindres”.
Som vi ser så understreker også Peter, som selv
var gift, de samme ting som Paulus.
Det siste sted jeg vil referere fra er Paulus’s
brev til Titus. Han henvender seg til menighetens eldre kvinner
når han skriver i
Tit.2,3-5
:
”Likeså skal eldre kvinner i
sin ferd opptre slik som det sømmer seg for hellige. De skal
ikke fare med sladder, heller ikke må de være henfalne til
drikk, men de må være lærere i det gode, slik at de kan lære de
unge kvinnene til å elske sine menn og sine barn, til å være
sindige, rene, huslige, gode, lydige mot sine egne menn, for at
Guds ord ikke skal bli spottet".
Jeg er blitt møtt med argumentet om at vi ikke
kan ta disse ord bokstavelig. At de tilhørte en annen tid. Da er
altså skriften tidsbestemt og kanskje ikke gjelder lenger? Eller
er det bare den del av skriften som passer oss som fremdeles
gjelder og ikke hele? Hva da med at hele skriften er innblåst av
Gud? Dersom vi begynner å plukke skriften fra hverandre, setter vi
oss ikke da til dommere over Gud og mener at han nok ikke hadde
den fulle oversikt over hvordan verden ville bli? Dette har
Kristus til fulle tilbakevist i sine åpenbaringer til Johannes
hvor han beskriver i detalj hvordan verden vil bli fordi vi ikke
holder fast på og vandrer etter Guds Ord. Hvordan den utro
universelle kirke blir betegnet som en skjøge og hva som skjer med
henne. Joh Åp 17 og 18.
Et annet argument som er brukt om at vi ikke
kan ta skriften bokstavelig er formaningen til slaver.
Tit.2,9-10
. Hva er så en slave?
Ifølge det frie oppslagsverket Wikipedia kan
slave også bety en som selger sin tjeneste og tid i bytte mot
livsnødvendig underhold i form av mat og bolig. Overført til
dagens verden kommer altså alle som er i tjeneste i lønnet arbeid
hos en annen part under denne kategori. Det er formaningen under
slike forhold som blir gitt. Det er overveiende sannsynlig at det
er denne betydning som brukes i det nytestamentlige slavebegrep.
La meg få understreke at menighetens kvinner
representerer en ressurs som er uvurderlig for hele menighetens
eksistens. I fri utfoldelse innen musikk og sang, enten det er i
kor eller som solist. I misjonsarbeid og diakoni utfører de en
kjempeinnsats som ikke kan verdsettes høyt nok. Og i menighetens
bønneliv gjør deres evne til omsorg seg sterkt gjeldende. Men for
at våre bønner ikke skal bli hindret er det nødvendig for oss
alle, både kvinner og menn, å vandre under Guds ords lys i
lydighet.
Dagens virkelighet
Gud har altså lagt en ny orden, mann og kvinne imellom.
Denne orden er det fullt opprør mot i den
moderne verden. Også innen størsteparten av den frie kristne
kirke. Dette fordi denne kirke har adoptert eller blitt påtvunget
de verdslige lover gjennom politiske vedtak.
Surdeigen har tatt helt over og ser ut til å
kvele sannheten på dette punkt.
Den første store feil det kristne lederskap
gjorde var å tillate kvinnelige prester. Gjennom politiske vedtak
ble dette trødd ned over hodet på kirken i likestillingens navn.
Den likestilling som gikk tapt har mennesket satt seg fore å
gjenopprette ved humanetisk tenkning. Det finnes ingen dekning i
skriften som tillater kvinner som hyrder i den kristne forsamling.
Tvert imot.
Gud
kan ikke gå mot sitt eget ord. Jesus, som Guds sønn,
kunne heller ikke det. Det Jesus viste og gjorde i den tiden han
vandret på jorden, var banebrytende og befriende. Men han rørte
ikke ved den orden mellom mann og kvinne som Gud hadde satt. Han
sa til og med til sin egen mor:
”Kvinne,
hva har du med mitt å gjøre”, da hun ba om mer vin i
bryllupet i Kanaan.
Det er også viktig å merke seg at det blant
hans tolv nære disipler, ikke var en eneste kvinne. Jeg må
innrømme at jeg lenge syntes dette var underlig. Men jeg har
forstått at Gud har gitt menn en psyke som er fullstendig
annerledes enn kvinners. En manns æresbegrep er noe dyptgripende i
hans natur. Behovet for å være respektert og ansett er så stort at
han ikke er villig til å la seg bli manipulert til å gjøre noe
annet enn det han har satt seg fore. Dette er egenskaper som er
helt nødvendige for å bevare ordet rent og hellig. Dessverre blir
det flere og flere menn som ikke er villige til å ta dette ansvar
i den kristne forsamling. Dette åpner veien for en feminisering av
det kristne lederskap, som videre gjenspeiler seg i en kvinnelig
ettergivenhet og mangel på fasthet av Guds ord. Det ser ut til at
ulydighet mot deler av Guds ord er mer utbredt blant kvinner enn
menn. Dette skyldes nok kvinners omsorgslegning som vil
ufarliggjøre menneskets dårlige karakterer og svakheter. Disse
elementer ber Guds ord oss om å stå imot ved overgivelse og bønn.
Jeg vil understreke at jeg hele tiden snakker
om og til den kristne forsamling av kvinner og menn.
Store deler av den universelle kristne kirke
har lagt seg flate for kravene fra verden. Også den er blitt et
tilholdssted for mennesker som ønsker personlig makt over andre
mennesker eller som ønsker å tvinge fram en almén anerkjennelse av
sine umoralske tilbøyeligheter. Dette gjelder både kvinner og
menn. På mange områder er det faktisk blitt slik at det som er
rett etter Guds ord betraktes som galt for mennesker. Kristne
ledere står frem og skryter av sin homoseksuelle legning. Den som
våger å irettesette eller vil ta i bruk de virkemidler som
skriften foreskriver, blir selv irettesatt, ekskludert eller
fratatt sitt embete. De spredte og spede protester som kommer fram
er det ingen som bryr seg om.
De mennesker som legger føringer og bestemmer
over kirken i dag er stort sett mennesker som ikke er født på ny i
ånd og sannhet og som er utnevnt i et politisk spill.
Det blir det samme som å sette en ikke tørrlagt
alkoholiker til leder for avholdsbevegelsen. Eller en person med
kriminell legning til politimester. Selv ikke politiske ledere vil
gjøre dette. Men når det gjelder den kristne kirke har de mistet
fullstendig gangsynet. Den politiske kristendom som praktiseres i
dag er helt ødeleggende. Kirke og stat må skilles og det fort.
Ca.15 000 levende fostre drepes i mors liv
hvert år i Norge. Siden likestillingsloven ble vedtatt i 1975 er
ca. 500 000 levende fostre drept i Norge. Det siste hundreåret er
kristenretten skiftet ut med en hedensk rett. Stadig flere kvinner
og barn har marsjert inn i styre og stell i samfunnet og i den
kristne forsamling. Advarsler om en slik tilstand finner vi i
Es.3,12
hvor han roper i nød:
”Mitt
folks herskere er barn, og kvinner råder over det. Mitt folk!
Dine førere er forfører. Den vei du skal gå, har de ødelagt.”
Konsekvensene kan du lese om i slutten på kap 3 og kap 4.
I Håvamål sies det at det verste uår et folk
kan oppleve er uår på menn.
Midt oppe i denne samfunnsødeleggende kampen må
vi menn huske at etter syndefallet var det Adam Gud kalte på og
det var Adam som ble holdt ansvarlig. Det følger ansvar med
styringsretten. Menn er pålagt å elske sine hustruer som Kristus
elsker menigheten og ikke bruke dem til pornografisk forlystelse,
utskrapningsgjenstander og så videre.
Mange kvinner sier at de er kalt av Gud til å
bli prest eller leder av en kristen forsamling.
Et slikt kall kommer sannsynligvis fra en annen
kant da Gud ikke kaller noen til noe som strider mot hans ord og
orden. At kallet likevel oppleves sterkt understreker bare at han
som står Gud imot, igjen hvisker kvinnen i øret, har Gud virkelig
sagt. Når ulydigheten er blitt et faktum står hun tilbake som et
ufrivillig redskap i opposisjon mot Guds orden. Dette betyr ikke
at hun ikke er i stand til å tale store og mektige ord. Ord som
ofte er preget av sterke følelser og som går rett til hjertet på
de fleste mennesker kommer nettopp fra kvinner. Og mange trøstende
ord tvinges fram av ønsket om å vise en medmenneskelig holdning.
Men når denne medmenneskeligheten går foran Guds ord, blir det
feil. En slik medmenneskelighet er ikke nødvendigvis det samme som
ekte kjærlighet til sin neste. Å ufarliggjøre et livsmønster som
for eksempel homoseksualitet er ikke ekte kjærlighet når en vet at
Guds ord sier at dette fører til fortapelse. Følelser kan ikke
frelse noen. Ekte tro, overgivelse og lydighet til Guds ord er
veien. Alle kristne mennesker, både kvinner og menn, har plikt til
å forkynne evangeliet om frelse gjennom Jesu verk på Golgata. Å
elske sin neste som seg selv er å vise mennesker hva som fører til
frelse og evig liv. Dette må gjøres med kjærlighet og takt og ikke
med en kristen arroganse. Kristne menn som oppmuntrer til
ulydighet sitter med det største ansvaret og vil for Kristi
domstol bli bedømt deretter.
Jeg er klar over at jeg med denne studie vil
påkalle sterk uenighet, men jeg er villig til å underordne meg
Guds gode orden fremfor menneskers uforstand. Stadig ber jeg om at
Herren må forme meg slik han vil ha meg og ikke slik jeg selv vil
være. Han overga seg for min og vår skyld. Plikter ikke da jeg å
overgi meg til ham? Så får jeg da altså leve under nåden. Om mitt
liv skulle vare i hundre år blir det likevel som et knips med
fingrene i forhold til den evighet jeg skal få være sammen med
ham.
Herren trenger mer enn noen gang uredde menn og
kvinner som tar et oppgjør med den moderne feministiske og
liberale tenkning i kristne spørsmål. Vi må være en flokk som
kaller vårt folk tilbake til en ortodoks bibelforståelse og
arbeide for at kristenretten igjen skal finne rom blant oss.
Per A. Andersen
