Prøv ånderne, om de er av Gud - 4
I løpet av de senere år har den karismatiske bevegelse hatt
framgang i visse av våre nordiske land, ikke minst i Sverige. På
den svenske OASE-bevegelsens hjemmeside står det:
”Oasrörelsen är en fristående karismatisk
rörelse, som vill främja en sund andlig förnyelse. (…) Oasrörelsen
har sin grund i evangelisk luthersk tro och vill tjäna Svenska
kyrkan med en öppenhet mot andra samfund.”
Jeg er ingen ekspert når det gjelder den
karismatiske bevegelsen, og det står ikke i min makt eller ønske å
felle noen dom over andres hjertestilling til Herren. Kristus
forkynnes også i karismatiske sammenhenger, men det finnes enkelte
tendenser som er framtredende og urovekkende. Jeg vil i denne
artikkelen nevne, kortfattet og begrenset, tre områder som gir
grunn til uro – nemlig synet på læren, metodene og fornyelsen.
Læren
Jan Bygstad, Norge, skriver: ”Man ser ofte en stor grad av
likegyldighet overfor læren innen deler av den karismatiske
bevegelsen. (…) Men likegyldighet overfor læren er i strid med
Guds ord”, (Dagen, Norge, høsten 2005). Om den første kristne
forsamlingen i Jerusalem står det: ”De holdt urokkelig fast ved
apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved
bønnene”,
Ap.G.2,42
. Apostelen Paulus selv framholder lærens betydning, og advarer
mot dem som ”…volder splittelse og anstøt imot den lære som dere
har lært”,
Rom.16,17
.
Når det gjelder den karismatiske bevegelsen er
inntrykket at man overser viktige læreforskjeller, til fordel for
ønsket om økumenisk enhet. Man kaller forkynnere som er åpen for
bibelkritikk, som fornekter bibelske sannheter, eller som har en
annen nådelære og frelseslære enn Skriftens.
Kvinnelige forkynnere i offentlige møter er
vanlig innenfor den karismatiske bevegelsen. Men Paulus, som er
Jesu Kristi apostel, sier:
”Jeg
tillater ikke en kvinne å opptre som lærer”,
1.Tim.2,12
. Videre skriver Paulus i
1.Kor.14,34
og
37 :
”Som i alle de
helliges menigheter skal kvinnene tie i menighets-samlingene (…)
…det jeg skriver til dere, er Herrens bud”.
Kristi sanne kirke er usynlig, og Guds øye ser,
igjennom ulike samfunnsforhold, inn i den enkeltes hjerte. Derfor
behøves ydmykhet. Man skal passe seg for å felle forhastede dommer
over den enkelte. Men en annen sak er økumenisk samarbeid med
talere som ikke holder fast ved apostlenes lære. Slik økumenikk
får konsekvenser for budskapets innhold, både i forkynnelse og i
sang. Guds Ånd er sannhetens Ånd.
Metodene
Det er naturlig å tenke at store møteskarer er identisk med
vekkelse og Guds rikes vekst. Om det i tillegg skjer tegn og
helbredelser, ser man dette gjerne som en bekreftelse fra Gud. Men
dette er ikke sikkert (
Matt.7,22-23
og
37 ). Guds ord sier:
”Prøv
åndene om de kommer fra Gud”. Det er ikke feil at store
skarer samles for å høre Guds ord. Men man slår inn på et farlig
spor dersom man begynner å forsøke å tilfredsstille
møtedeltakernes behov for opplevelser ved moderne møteformer og
metoder som er preget av tidsånden. Ikke bare innen folkekirken og
innen de ulike frikirkene, men også innen den karismatiske
bevegelsen regner man med en fornyelse som er åpen for sang og
musikk i popog rockeband-stil, lovsangsteam, dans og andre
ekstraordinære manifestasjoner. Menneskelige kulturformer og
metoder er ikke alltid nøytrale. La oss be om at Herren salver
våre øyne med den Hellige Ånds øyensalve.
Jan Bygstad skriver: ”Jeg er selvfølgelig
oppmerksom på at det i de sammenhenger der man arbeider langs
slike linjer, ikke foreligger noe bevisst ønske om å endre
budskapets innhold. Det man gjerne vil er å formidle det gamle
budskap, bare i nye former og ved hjelp av mer tidsmessige
metoder. Men det man ikke er oppmerksom på er at form og metode
alltid har en bestemmende innflytelse også på innholdet som
formidles” (
fra
artikkel av Odd Eivind Stensland i Bibelsk Tro, oktober 1999).
Ja, ønsket om økumenisk enhet på bekostning av
læren, og bruk av moderne metoder med sikte på å tilfredsstille
møtedeltakernes behov for opplevelser, får konsekvenser for
budskapets innhold både i forkynnelse og sang.
Det er menneskers frelse det gjelder. I bunn og
grunn handler det om spørsmålet om vi får møte Herren i
forsoningens evangelium til omvendelse og fornyelse, eller om vi
blir stående ute i forgården. Vi må ikke miste troen på
evangeliet, på nådens budskap i kraft av Jesu, Guds sønns, blod.
Dette evangelium har alltid vakt anstøt, der det setter oss på
tiggerplassen. Men nettopp i dette evangelium ligger Guds kraft
til frelse og fornyelse.
Fornyelsen
En av farene i vår tids kristenhet er den forkynnelsen som
riktignok i det ytre holder Bibelen for Guds ord, og som kanskje
også holder fram sentrale trossannheter som Kristi offerdød og
oppstandelse, og som derfor virker betryggende for de fleste, men
som har en annen grunntone. Fokus flyttes fra talen om synden og
nåden i Kristus til noe annet. I sin bok ”Hvad er vort budskab?”
(1991) skriver N.O.Vigilius som karakteristikk på den karismatiske
bevegelsens grunntone: ”Gud har mer å gi. Den opplevelsen av
Åndens fylde og kraft som Gud har gitt oss, har han tiltenkt og
lovet også deg. Den rikdom, glede og kraft i kristenlivet som vi
har erfart, og det dynamiske menighetslivet der hele spekteret av
de bibelske nådegaver er i funksjon, og som vi kan vitne om, det
kan også bli ditt, om du bare vil være åpen og mottagelig for det
Gud har å gi”.
Det er sant at Gud vil fornye den kristnes
åndelige liv, og gi ham de gaver som han og forsamlingen trenger.
Men selv om det finnes forskjellige betoninger innenfor den
karismatiske bevegelsen, er faren stor for at man fokuserer på
opplevelser av Guds Ånds kraft, Hans gaver og inngripen her og nå.
Spørsmålet som vi alle må stille oss er: Er vi
på vei mot sentrum, eller på vei fra sentrum? Hva er det som
fornyer oss?
Prof. Carl Fredrik Wisløff siteres i boken
”Hvad er vort budskab?” Der skriver han om den ekte fornyelsen:
”Det er ikke tale om fornyelse til noe nytt, men om en fornyet
tilegnelse av det jeg allerede fikk når jeg kom til tro”. Senere i
samme bok understreker Wisløff at betoningen i karismatisk
forkynnelse blir flyttet: ”Jesu fullbrakte verk og syndenes
forlatelse ved troen på Ham blir ikke lenger hovedsaken. Dette
hører bare med blant forutsetningene for det neste store steget:
den karismatiske opplevelsen. Dermed er det ikke lenger den sunne
bibelske læren som er hovedsaken, men derimot den nye
opplevelsen”.
Odd Eivind Stensland tar også opp disse tingene
i en artikkel i Bibelsk Tro. Fornyelse er å vende tilbake til
utgangspunktet. Den som ikke har dette klart for seg, kommer til å
gli bort fra sentrum, bort fra vår Stedfortreder. (Artikkel av
Olav Hermod Kydland – samtale med Odd Eivind Stensland, Bibelsk
Tro august 2002).
Ja, det er sant at det er det samme Jesu
evangelium som en gang omvendte mennesket, som også oppbygger og
fornyer. Apostelen Paulus minner oss om:
”Likesom dere altså tok imot Kristus Jesus som Herre,
så vandre i ham, rotfestet og oppbygget i ham, grunnfestet i
troen slik dere har lært”,
Kol.2,6-7
og
37 . For troens oppbyggelse og bevarelse er det også viktig
hva slags andaktslitteratur man leser ved siden av Bibelen. Kjære
evighetsvandrer, glem ikke å pleie ditt åndelige liv ved daglig
andakt og bønn, også bønn om Guds Ånds ledelse.
Fornyelsens kilde
Jesus sier:
”Salige er de
fattige i ånden, for himlenes rike er deres”,
Matt.5,3
. De fattige i ånden blir ved ordet, ved den Hellige Ånd, på
ny og på ny smertelig klar over sitt eget forderv, sine urene og
selviske tanker, begjær og motiv, sin kalde kjærlighet, sin
egenrettferdighet, sin likegyldighet og sitt hovmod, og andre
synder i tanker, ord og gjerninger. De vet at uten fornyet nåde og
renselse er de fortapt i møte med den Hellige. Derfor trenger de
på ny og på ny å få høre nådens evangelium, at Jesu, Guds Sønns,
blod renser fra all synd, og at vi har alt i Kristi rettferdighet.
Her har vi fornyelsens kilde. De fattige i ånden vil høre hele
Guds råd, alle sider ved Guds ord. Men hvorfor blir de aldri
ferdig med forsoningens evangelium? Det er fordi de er født av
Guds Ånd. Jesus er for dem livets brød, det som deres sjeler lever
av, og som de blir fornyet ved.
Hans Erik Nissen, Danmark, skriver: ”En av
kristenhetens største farer er de vellykkede predikantene. De kan
alt, med ett unntak. De kan ikke forkynne om Lammets blod og seier
slik at det går til hjertet” (fra boken ”Ved evangeliets kraft” av
Mikkel Vigilius). Enda ett sitat fra Danmark, og nå er det
N.O.Vigilius som har ordet: ”Den uoppløselige sammenhengen mellom
anger og smerte over synden, og jublende glede i troen på syndenes
forlatelse for Jesu skyld, er et kjennetegn på all sann åndelig
fornyelse. All selvopphøyende åndelighet og all opparbeidet,
oppstemt og løssluppen lovprisning av Gud som mangler dette
usvikelige kjennetegnet, er ikke fornyelse gjennom den Hellige
Ånd, men et uttrykk for tidsåndens forførende innflytelse” (fra
”Hvad er vort budskab?”).
Den sanne fornyelsens budskap er det
frigjørende evangeliet om at vi har alt i Kristi rettferdighet.
Lammet blir dyrebart for hjertet.
I himmelen blir de salige aldri ferdige med å
opphøye og prise
”Lammet, som
ble slaktet”,Åb.5,12
. Derfor kalles tronen i himmelen for
”Guds og Lammets trone”,
Åb.22,1
.
Det gjelder vår evighet. Det gjelder min egen
arme sjel.
Til slutt et spørsmål inn i vår tid, inn i vår
gudstjeneste og forkynnelse, som også var Isaks spørsmål til
Abraham:
”Se, her er ilden og
veden, men hvor er lammet til brennofferet?” 1.Mos.22,7
.
Henric Staxäng - (Overs: J.
E. Aasmundtveit) - Shafan 14-03-08