Rammen og bildet
"Det var noen hyrder der på
stedet som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord.
Og se, en Herrens engel stod hos dem, og Herrens herlighet lyste
om dem. Og de ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: Frykt
ikke. For se, jeg forkynner dere en storglede ‑en glede for alt
folket. I dag er det født dere en Frelser, som er Kristus Herren
i Davids by." Luk.2,9-11
"En Frelser er oss født i dag”, synger vi på 1. juledag, men
trenger vi ikke å nynne litt sterkere på det verset, også ellers i
julen, slik at vi ikke glemmer hva julen egentlig er og hva den
dreier seg om? ‑ Jo visst er julen barnas fest og hjemmenes fest
og juletrefest og hva mere er som vi kan liste opp av glade og
gode ting.
Naturligvis hører klokkeklang og kirkegang,
julemat og alskens presanger med til rammen omkring en norsk
julefeiring. For alt hører med til julens vidunderlige ramme, for
intet skal mangle av noe slag. Men det kan vel bli et spørsmål om
ikke den ytre ramme holder på å ta luven i fra bildet?
En pen ramme er jo utmerket. Det ville føles
nokså nakent uten den. Men en ramme skal aldri flytte vår
oppmerksomhet over på seg selv ‑ bort fra selve bildet, for
rammens funksjon er jo nettopp å fremheve bildet og kaste glans
over mesterverket. ‑ Tør vi med hånden på hjertet si at vi feirer
julen på en slik måte i Norge i dag? For julens sentrale innhold,
selve "bildet", det er Jesus, Guds Sønn og verdens Frelser. Glir
vår oppmerksomhet bort i fra ham og over på julens skinnende
komme, da er det noe som er galt. Kanskje det endog er dem som har
mistet bildet og bare sitter igjen med rammen. Om den er aldri så
vakker, vil det likevel bli noe tomt og meningsløst med en jul
bare omkring en ”ramme”. Visst kan man lage julestemning med lys
og glitter og stas, mens hovedpersonen selv, Jesus Kristus, er
utelatt, han som det hele dreier seg om. Uten ham mangler det
aller vesentligste, julens skjønne bilde og egentlige innhold.
Måtte ikke denne jul bare bli en tom "
rammefest" for oss, men la det være vår bønn at himmelens Gud må
hjelpe oss til å lage en ramme om julen som fremhever bildet.
”Akk, kom jeg opp vil lukke mitt hjerte og mitt sinn og full av
lengsel sukke: Kom Jesus, dog her inn. Det er ei fremmed bolig, du
har den selv jo kjøpt, så skal du blive trolig her i mitt hjerte
svøpt.”
Mit hjerte altid vanker
i Jesu føderum,
did samles mine tanker
i deres hovedsum;
dér er min længsel hjemme,
dér har min tro sin skat,
jeg kan dig aldrig glemme,
du søde julenat. |
Men ak! hvad skal jeg sige,
når jeg vil tænke på,
at Gud af Himmerige
i stalden ligge må,
at Himlens fryd og ære,
det levende Guds Ord,
skal så foragtet være
på denne slemme jord! |
En spurv dog har sin rede
og sikre hvilebo,
en svale ej tør lede
om nattely og ro,
en løve véd sin hule,
hvor den sin ro kan få;
skal da min Gud sig skjule
i andres stald og strå? |
Ak, kom! jeg vil oplukke
mit hjerte, sjæl og sind
med tusind længselssukke,
kom, Jesus, dog herind!
Det er ej fremmed bolig,
du har den selv jo købt,
så skal du blive trolig
udi mit hjerte svøbt.
|
| Hans Adolph Brorson 1732.
Den
danske
salmebog nr. 125 |
