Vår arv vi kjennes ved
"- da vi har en så stor sky av
vitner omkring oss,- -", (
Hebr.12,1-2
).
Overskriften er hentet fra tittelen på Bo Giertz’ hyrdebrev, som
han skrev til menighetene i Göteborg stift etter at han var blitt
utpekt til biskop i 1949. Hyrdebrevet har omfang som en liten bok,
og er nå kommet ut i nytt opplag i Danmark. I boken gir biskop
Giertz en gjennomgang av tre viktige epoker i kirkehistorien:
Oldkirken, reformasjonen, og 1800-tallets vekkelser. Hver av disse
tre perioder har gitt oss en arv som det er livsnødvendig å ta
vare på. Dette ser Bo Giertz som et pastoralteologisk program for
sin bispegjerning. Arven fra fedrene er styrken for fremtiden.
Det kan være nyttig å stanse opp for Bo Giertz snart 50 år gamle
hyrdebrev, - uaktuelt er det såvisst ikke blitt. På mer enn ett
nivå stemmer ordene om å kjennes ved sin arv til ettertanke. For
det første lever vi i en kultur som i økende grad blir
historieløs. Denne glemsel preger også kirke og kristenliv. Og når
den blandes med den allmenne frykt for ikke å følge med tiden, å
være "up to date", forklarer dette hvorfor også kristen-Norge er i
ferd med å bli døgnfluenes marked. I sørgelig grad opplever vi at
mange søker å "finne opp" kristendommen på ny. En vil belære
apostler og profeter fordi en lever i den hovmodige overtro at vår
tids erkjennelser når så meget lenger enn åpenbaringen i Guds ord
gjør.
For det andre har det alltid vært slik i kirkens historie at
fornyelse har sprunget ut av at en vendte tilbake til kildene. I
første rekke gjelder dette en tilbakevending til en nye besinnelse
på Den hellige skrift, der Skriften får spille rollen som kritisk
overlys til alt kirkelig arbeid og alle kristelige påfunn. I
stedet for bare å bli lest og anvendt i den grad en kan bruke den
til legitimering og overbygning over det vi holder på med. Men
dernest dreier det seg også om en takknemlig gjenoppdagelse av
våre fedre i troen. Hver av de tre epoker i kirkens historie som
Bo Giertz tar for seg i sitt hyrdebrev, har gitt sitt særskilte
bidrag til det en kan kalle vår kirkes skatt. At der på hver sin
måte også hefter utilstrekkelighet og skrøpelighet ved fedrene og
disse epoker, betyr ikke at vi er berettiget til å kaste det hele
over bord. Hva måtte vi ikke da gjøre med oss selv og vår tids
menighets- og kristenliv! Vi har i stedet all grunn til å be med
Brorson: "Kom, gi oss samme lys og kraft som fedrene har hatt!"
Når vi i vår kirke sammen med hele den vestlige kristenhet
opplever en dyp og gjennomgående krise, innebærer det at veien til
fornyelse ikke ligger i at vi kaster større eller mindre deler av
arvesølvet over bord. Men at vi i stedet leter det fram fra sine
nedstøvete gjemmer for å blankpusse det og gi det hedersplassen
tilbake. Veien til fornyelse har aldri bestått i å finne på "noe
nytt". Derfor sier Skriften:
"Så
sa Herren: Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier.
Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere
finne hvile for deres sjeler", (
Jer.6,16
).
Slik er det at en arv som er død, fordi en ikke er kongenial med
den, alltid vil kjennes som en klamp om foten. Mens en levende arv
derimot, vil virke fornyende og livgivende i møte med de
utfordringer nye tider stiller oss overfor. På slike premisser
blir arven fra fortiden den beste utrustning for fremtiden.
