De tre kors på Golgata
Kristendommen bygger på historiske kjensgjerninger som har
evighetsbetydning for alle mennesker. Bønnen fra den ene
ugjerningsmannen: "Jesus, kom meg i hu når du kommer i ditt rike",
har blitt Guds folk sin bønn og inderlige ønske gjennom alle
tider, mens spotten og hånen fra den andre ugjerningsmannen er
blitt karakteristisk for verdens barn.
Guds ord forteller at da Jesus ble korsfestet
på Golgata, ble to ugjerningsmenn korsfestet samtidig, den ene på
hans høyre side, den andre på hans venstre.
Luk
23,33ff.
Rådsherrene og soldatene spottet og hånte Jesus. Det samme gjorde
den ene ugjerningsmannen, mens den andre irettesatte ham fordi han
ikke fryktet Gud.
Vi vet ikke hva disse to hadde gjort, men
sannsynlig var de blitt dømt for opprørsvirksomhet. De hadde fått
en rettferdig dom (i samsvar med landets lover), men Jesus var
blitt uskyldig dømt.
Ugjerningsmennene er bilde på menneskeheten. Alle mennesker er
syndere og mangler ære for Gud. I verden hersker syndens og dødens
lov. Salme 1 taler noe om syndens utvikling eller konsekvenser:
"Salig er den mann som ikke vandrer
i ugudelige folks råd og ikke står på synderes vei og ikke
sitter i spotteres sete, men har sin lyst i Herrens lov og
grunner på hans lov dag og natt" Sal
1,1-2.
Det naturlige menneske lever i og følger
verdens tanker, ønsker og begjær, det vil si tidsånden. Det lytter
til og følger rådene til mennesker som ikke bryr seg om Gud, og de
står sammen med syndere og deler kår med dem. Til slutt sitter de
sammen med spotterne og har ikke noe mer til overs for Gud og det
hellige enn latter, hån og spott.
Den ubotferdige ugjerningsmannen er et bilde på mennesker med en
slik holdning og livsinnstilling. Selv om han var dømt til døden
og hadde kort tid igjen å leve, spottet han Jesus, verdens eneste
håp og bergingsmann. Uten frykt for Gud døde han på sitt kors uten
tanke på dommen på den ytterste dag. Med et forherdet hjerte og
sinn døde han i sine synder. For ham ble Jesu korsfestelse et
opptrinn og skuespill uten noen som helst betydning. Satan og hans
åndehær hadde fått formørket den arme sjel slik at han ikke så noe
behov for frelse. Det ser ut for at de fleste mennesker dør i den
samme stilling, uten tanke på dommens dag.
Den andre ugjerningsmannen, derimot, kom til sannhets erkjennelse.
Han visste at han hadde gjort galt og at han var rettferdig dømt.
Men i sin nød, hjelpeløshet og anger så han døden i øynene og
vendte seg til Jesus. På samme måte som de av Israels folket som
var blitt bitt av giftige slanger i ørkenen, så opp mot
kobberslangen, så denne botferdige sjel på Jesus, verdens eneste
frelser som bar all verdens synd. Hør! Hvilke herlig budskap han
fikk høre fra Jesus: "Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være
med meg i Paradis!" Luk 23,43. Dette kunne Jesus si fordi han døde
for syndene til denne ugjerningsmann, ja, for hele menneskehetens
synder. Denne mannen ble frelst i den ellevte time og døde fra
sine synder uten å ta anstøt av Kristi kors.
Denne ugjerningsmannen er bilde på alle
botferdige syndere som i sin nød og hjelpeløshet tar imot Jesus
Kristus som sin Frelser og lever i samfunnet med ham til siste dag
på denne jord. Deres bønn er som sangeren utrykker det i nr. 672
(v. 6 og 7) i Sangboken:
Hvem voldte al din plage,
din sjæl den mørke nat?
Hvem voldte dig den klage:
Min Gud har mig forladt?
Hvem har den kalk dig givet,
på korsets træ dig bragt?
Hvem har dig, som er livet,
i død og grav nedlagt? |
Min Jesus, du er såret
for mine synder så,
jeg burde have båret
den straf, som på dig lå;
se hid, her står jeg arme,
fortjente vredens ris,
min Gud, dig dog forbarme,
din nådes glimt mig vis! |
Jeg takker dig af hjerte,
af ganske sind og sjæl,
min frelser, for din smerte,
du ville mig det vel.
Lad mig, o Jesu Kriste,
ved troen holde mig!
Når øjnene vil briste,
da lad mig dø i dig! |
Vær du mit skjold og bue,
når jeg min afsked tar!
Lad mig dit ansigt skue,
som det på korset var!
Jeg derved sejer vinder
i troen, som sig bør,
dig til mit hjerte binder;
vel den, der sådan dør! |
Fra
"O
hoved, højt forhånet" - Den danske salmebog nr. 193 |
Arnulf af Louvain før 1250.
Paul Gerhardt 1656.
Frederik Rostgaard 1738.