Den farlige kritikksyken
«Derfor, den som mener seg å
stå, han se til at han ikke faller!» 1Kor
10:12
Kritikksyke er som gift. Det er stor forskjell på retthaveri og
kjærlighet til sannheten. Vi er kalt til å kjempe for sann lære og
veilede til et godt og sunt kristenliv
«sannheten tro i kjærlighet» (
Ef
4:15). Men negativ omtale av andre forpester luften og er
til stor skade i Guds rike. Det er til ingen nytte for den som
omtales, og fører snart til kulde og frafall hos kritikeren.
Omsorg ble til kritikk
Hvor mange er ikke blitt liggende etter på veien fordi en ble mer
opptatt av de andres synder enn selv å leve rett med Gud? Omsorgen
for andre ble vendt til kritikk og dømmesyke.
Det startet kanskje med et oppriktig ønske om å
være til hjelp. Frafall og verdsliggjøring ble påpekt. Men
formaningene til å vende om ble ikke tatt imot. Skuffelsen gikk
over til uvilje mot dette mennesket. Nøden for at vedkommende
måtte komme til sannhets erkjennelse og bli frelst fra sin
villfarelse, ble gradvis vendt til fordømmelse og hat.
Sakte men sikkert skjedde det en forandring i
ens eget hjerte. Kjærligheten forsvant, og det ble mer og mer
negativ omtale av andre. I takt med dette vokste selvsikkerheten
og selvgodheten fram i ens eget hjerte.
Hovmot står for fall
Rosenius skriver om hvor farlig hovmodet og kritikksyken er, når
han i Romerbrevskommentaren omtaler forholdet mellom hedningene og
Israels barn (
Rom
11): «Jødene var naturlige grener i det edle oliventreet (v.
24). Det var de som først og fremst hadde del i pakten med
Abraham. Og likevel, når de falt i egenrettferdighet og vantro,
var det ingen ting som kunne hjelpe dem, verken det at de var
arvinger fra den utvalgte stammen, eller deres herlige
gudstjeneste og mange offer. Gud forkastet dem likevel, som
avbrutte grener. Pass da på, du som kom fra et vilt oliventre, men
ble innpodet i treet med roten de en gang tilhørte, at ikke din
stolthet og selvsikkerhet skal føre samme dom over deg, så du også
blir saget av og forkastes!»
Gud står de stolte imot
Rosenius fortsetter: «Dette er jo en alvorlig formaning som
apostelen gir de første kristne. Da forstår vi hvor forferdelig
farlig det er når vi begynner å vurdere oss og vår kristendom opp
mot andre som åpenbart sporer av, eller er falt. Da siger
egenrettferdigheten inn, og vi er blitt bedre enn andre. Kanskje
det ikke akkurat er jødene vi ‘måler oss’ mot, og føler oss bedre
enn. Det kan være andre villfarne mennesker, eller til og med
brødre i troen, men som vi synes har mindre kunnskap og tro enn vi
selv har. For det er slik det foregår. Dette er ikke bare den
verste, men også den farligste synden. Vi kan få nåde og hjelp for
alt annet ondt, hvis vi bare får nåde til å leve i en fattig og
våken ånd, og i troen holder oss ved nådestolen. Men selvsikkerhet
og egenrettferdighet står så skarpt i strid med nåden, og gjør at
Gud selv blir vår motstander. ‘For Gud står de stolte imot, men de
ydmyke gir han nåde’ (
1Pet
5:5). Og når Gud står imot noen, er det forbi med dette
mennesket, uansett hva det måtte forsøke seg med – hvis det da
ikke på ny ydmyker seg under Guds veldige hånd».
Under samme dom
Når vi ser på de andres fall og verdslige liv, står vi i fare for
å glemme vår egen fattigdom. Det er farlig å vurdere de andre mot
oss selv, og glemme at alt er av nåde. Da kan det fort ende med
forferdelse. «Derfor er du uten unnskyldning, du menneske, hvem du
så er som dømmer. For i det du dømmer en annen, fordømmer du deg
selv. Du som dømmer, gjør jo selv det samme. Vi vet at Guds dom, i
samsvar med sannheten, er over dem som gjør slikt. Men du,
menneske, som dømmer disse som gjør slikt, og selv gjør det samme
– mener du at du skal unnfly Guds dom?» (
Rom
2:1-3). Vi er alle under Guds dom. Målestokken er Guds ord.
Overfor Ordet må vi alle kapitulere. I møte med Jesus blir nåden
stor. Hos den som lever i syndenes forlatelse næres trangen til å
leve i lyset og ha omsorg for sin neste.
Hat vendt til kjærlighet
Saulus var en kritiker som fnyste av hat mot de kristne. Han var
ukjent med nåde og tilgivelse. Så møtte Gud ham. Han ble omvendt.
Guds nåde ble åpenbart for hans hjerte. Hatet ble vendt til
kjærlighet. Guds nåde ble stor, ja størst midt i all hans egen
fattigdom og svakhet (
2Kor
12:9). Kjærligheten til brødrene var tent. Omsorgen for det
frafalne Israel sprengte på:
«Brødre,
mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli
frelst» (
Rom
10:1). Hemmeligheten var Guds nåde. Den hadde smeltet isen.
Men det betydde ikke at han ikke kunne formane og irettesette.
Tvert imot! Men nå var det kjærligheten som drev ham.
Stå fast i striden, men pass deg for selvgodhet og kritikksyke!
«For med den dom som dere
dømmer, skal dere selv dømmes, og med det mål dere måler, skal
dere selv bli tilmålt. Hvorfor ser du flisen i din brors øye,
men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var?» Mat
7:2-3
