Er frelsesbehovet forsvunnet?
Hvorfor er det så få som blir frelst?
Vi er ikke i takt med tiden, og det er grunnen til at så få er
opptatt med det.
Det svaret er både riktig og galt om det bak
det ligger en oppfatning av at noen til tider har vært det. Det
naturlige menneske søker ikke Gud, og det har aldri gjort det.
Likevel er det sant at det har vært tider hvor langt flere enn
tilfelle er i dag, har spurt etter en nådig Gud.
Hvorfor gjorde de det den gang?
Det var fordi de fryktet Gud. De var redde for
å gå fortapt. Bare få har det på samme måte i dag. Hvorfor?
Hovedårsaken ligger i forkynnelsen og hos
forkynneren selv. Det bilde de formidler av Gud, skaper ikke frykt
for ham. De tekster i både Det gamle Testamente og i Det nye
Testamente som fyller en med redsel, tas nesten ikke frem, og når
det skjer, avsvekkes de ofte sin forferdelse og gru.
En vil helst ikke at mennesker skal ta anstøt
av Gud, og så skjer det motsatte. En gir et bilde av ham som langt
på vei ligger i forlengelsen av hva det naturlige menneske tenker.
Den uomvendte blir bekreftet i sin egen
forestilling om Gud. Han ser på seg selv som en som med noenlunde
begrep om tingene, og med rimelighet kan se seg som kristen.
Hvordan brytes sirkelen?
Det er ingen tvil om at mange prester og predikanter ønsker å
bryte den onde sirkel, men er de villige til å betale de
omkostninger som er forbundet med å gjøre det?
Vi må være klar over at vi taler ikke lenger
slik de gjorde i vekkelsestidene. Forkynnelsen er blitt en annen.
Her tenker jeg naturligvis ikke på selve formen
eller språket som stadig gjennomgår forandring, men på innholdet.
Skal en synder lære å frykte Gud, må han møte
en forkynnelse som skaper frykt. En slik forkynnelse møter sterk
motstand i dag. Mange anser den for å være det vi har minst bruk
for.
En peker på hvordan tallrike nåtidsmennesker
opplever sin livssituasjon. De er presset fra mange sider, og
frykten ligger like under overflaten: arbeid, familie, helbred,
psyke, ulykke, krig. Mange er nær ved å segne om bak en vellykket
overflate som gir andre inntrykk av at alt står bra til. Skal en
så gå i kirke og bedehus og få det enda verre?
Det skal en.
Sannheten og virkeligheten er at før en aner
det, kan en stå ansikt til ansikt med ham som kan ødelegge både
sjel og legeme i helvete. Det som det her er tale om er så
forferdelig at det ikke kan sammenlignes med noe grusomt på jord:
En evighet bak en lukket dør, gråt og skjære tenner, ildsjøen,
røken fra deres pine stiger opp i evighetenes evigheter.
Når et menneske møter denne virkelighet er det
to muligheter: enten blir vedkommende rasende på Gud, eller så
reises et spørsmål som blir mer brennende enn noe annet: Hva skal
jeg gjøre for å bli frelst? Jeg vil ikke gå fortapt! Jeg må bli
frelst!
Så gjør det!
Hvorfor begynner du da ikke bare å forkynne slik? Det skulle ikke
være så vanskelig? Det er ikke bare så enkelt å gjøre det. Den
forkynnelse som det er tale om, møter ikke bare motstand hos
tilhørerne, men også hos forkynneren selv. Den innebær jo den
mulighet at han selv eller hans nærmeste kan måtte tilbringe
evigheten i helvete. Bare muligheten av det er en fryktelig tanke.
Enhver som ikke kommer inn i troens livssamfunn med Jesus, og
enhver som faller ut av dette samfunn, er evig fortapt.
Det er også viktig å være klar over at det ikke
er et spørsmål om å si de rette ord. Så lenge vi tror det, lar Gud
oss gå linjen ut, så vi en dag må erkjenne: vi er unyttige
tjenere.
Da får forkynneren et nytt forhold til sin
tjeneste. Den blir en byrde for ham. Den fyller ham med frykt og
beven. Han lærer å bøye sine kne for Faderen. Da føres han inn i
en Jesus-avhengighet i tjenesten som svarer til hans
Jesus-avhengighet i frelsen. Da er det forbi med tillit til nye
metoder, ideer, teologi – kort sagt: alt hans eget. Da blir han
avhengig av Ånds og krafts bevis.
Skal vi så bare sitte med uvirksomme hender og
vente? Mon vi ikke først og fremst skulle folde dem og be Herren
gjøre sin gjerning ikke bare gjennom oss, men også i oss – gi oss
et sønderknust hjerte som han kan bo i. Be om at hans kraft må
fullbyrdes i vår hjelpeløshet.
(Bibelsk Tro nr.5-2009 -
Fra Båndet nr. 2/2003, oversatt fra dansk - Shafan 01-10-09)