Er frelsesbehovet forsvunnet?

Hvorfor er det så få som blir frelst?

Vi er ikke i takt med tiden, og det er grunnen til at så få er opptatt med det.
    Det svaret er både riktig og galt om det bak det ligger en oppfatning av at noen til tider har vært det. Det naturlige menneske søker ikke Gud, og det har aldri gjort det. Likevel er det sant at det har vært tider hvor langt flere enn tilfelle er i dag, har spurt etter en nådig Gud.
    Hvorfor gjorde de det den gang?
    Det var fordi de fryktet Gud. De var redde for å gå fortapt. Bare få har det på samme måte i dag. Hvorfor?
    Hovedårsaken ligger i forkynnelsen og hos forkynneren selv. Det bilde de formidler av Gud, skaper ikke frykt for ham. De tekster i både Det gamle Testamente og i Det nye Testamente som fyller en med redsel, tas nesten ikke frem, og når det skjer, avsvekkes de ofte sin forferdelse og gru.
    En vil helst ikke at mennesker skal ta anstøt av Gud, og så skjer det motsatte. En gir et bilde av ham som langt på vei ligger i forlengelsen av hva det naturlige menneske tenker.
    Den uomvendte blir bekreftet i sin egen forestilling om Gud. Han ser på seg selv som en som med noenlunde begrep om tingene, og med rimelighet kan se seg som kristen.

Hvordan brytes sirkelen?

Det er ingen tvil om at mange prester og predikanter ønsker å bryte den onde sirkel, men er de villige til å betale de omkostninger som er forbundet med å gjøre det?
    Vi må være klar over at vi taler ikke lenger slik de gjorde i vekkelsestidene. Forkynnelsen er blitt en annen.
    Her tenker jeg naturligvis ikke på selve formen eller språket som stadig gjennomgår forandring, men på innholdet.
    Skal en synder lære å frykte Gud, må han møte en forkynnelse som skaper frykt. En slik forkynnelse møter sterk motstand i dag. Mange anser den for å være det vi har minst bruk for.
    En peker på hvordan tallrike nåtidsmennesker opplever sin livssituasjon. De er presset fra mange sider, og frykten ligger like under overflaten: arbeid, familie, helbred, psyke, ulykke, krig. Mange er nær ved å segne om bak en vellykket overflate som gir andre inntrykk av at alt står bra til. Skal en så gå i kirke og bedehus og få det enda verre?
    Det skal en.
    Sannheten og virkeligheten er at før en aner det, kan en stå ansikt til ansikt med ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete. Det som det her er tale om er så forferdelig at det ikke kan sammenlignes med noe grusomt på jord: En evighet bak en lukket dør, gråt og skjære tenner, ildsjøen, røken fra deres pine stiger opp i evighetenes evigheter.
    Når et menneske møter denne virkelighet er det to muligheter: enten blir vedkommende rasende på Gud, eller så reises et spørsmål som blir mer brennende enn noe annet: Hva skal jeg gjøre for å bli frelst? Jeg vil ikke gå fortapt! Jeg må bli frelst!

Så gjør det!

Hvorfor begynner du da ikke bare å forkynne slik? Det skulle ikke være så vanskelig? Det er ikke bare så enkelt å gjøre det. Den forkynnelse som det er tale om, møter ikke bare motstand hos tilhørerne, men også hos forkynneren selv. Den innebær jo den mulighet at han selv eller hans nærmeste kan måtte tilbringe evigheten i helvete. Bare muligheten av det er en fryktelig tanke. Enhver som ikke kommer inn i troens livssamfunn med Jesus, og enhver som faller ut av dette samfunn, er evig fortapt.
    Det er også viktig å være klar over at det ikke er et spørsmål om å si de rette ord. Så lenge vi tror det, lar Gud oss gå linjen ut, så vi en dag må erkjenne: vi er unyttige tjenere.
    Da får forkynneren et nytt forhold til sin tjeneste. Den blir en byrde for ham. Den fyller ham med frykt og beven. Han lærer å bøye sine kne for Faderen. Da føres han inn i en Jesus-avhengighet i tjenesten som svarer til hans Jesus-avhengighet i frelsen. Da er det forbi med tillit til nye metoder, ideer, teologi – kort sagt: alt hans eget. Da blir han avhengig av Ånds og krafts bevis.
    Skal vi så bare sitte med uvirksomme hender og vente? Mon vi ikke først og fremst skulle folde dem og be Herren gjøre sin gjerning ikke bare gjennom oss, men også i oss – gi oss et sønderknust hjerte som han kan bo i. Be om at hans kraft må fullbyrdes i vår hjelpeløshet.

---