Evig liv eller evig død
Læren om livets to utganger bestrides i dag. Tanken om en evig fortapelse er uakseptabelt for mange. Følgelig tilsidesettes, fornektes og forkastes Guds ord på dette området. Hva sier så Bibelen om evig liv og evig død?

Bibelen taler om livets to utganger

Både Det gamle og Det nye testamente taler om dette. ”Du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i herlighet” (Salm 73,24). Dette er Asafs overbevisning og trøst etter at han i Guds ords lys hadde fått sett hvordan det gikk med de ugudelige til slutt. De går til grunne, for Herren lot dem falle ( Salm 73,18-19).
    Profeten Daniel sier: ”Og de mange som sover i jordens muld, skal våkne opp, noen til evig liv, noen til skam og evig avsky” ( Dan 12,2). Jesus sier selv at alle som er i gravene skal høre hans røst og komme ut. De som har gjort det gode til ”livets oppstandelse”, mens de som har gjort det onde til ”dommens oppstandelse” ( Joh 5,29). Døperen Johannes vitner også og sier: ”Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham” ( Joh 3,36). Forholdet til Gud er den viktigste relasjonen for et menneske. Den som tror på Jesus, har evig liv. Den derimot som ikke vil tro på Jesus, er under Guds vrede og skal ikke se livet. Det fins ikke noe annet alternativ.
    Jesus taler flere ganger om livets to utganger. I Bergprekenen taler han om de forskjellige troende mennesker som skal få eller arve himlenes rike. De kalles Guds barn, og de skal få se Gud ( Mat 5,3-11). I Mat 8,12 taler Jesus om rikets barn som skal kastes ut i mørket utenfor, hvor de skal gråte og skjære tenner. Jesus sier at ved verdens ende skal englene gå ut å skille de onde fra de rettferdige og kaste de onde i ”ildovnen” (Mat 13,49-50).

Den rike mann og Lasarus

I eksempelfortellingen om den rike mann og Lasarus forteller Jesus om to ulike personer. Lasarus var fattig på jordisk gods, men rik i Gud ( Luk 16,19-31). Den rike mannen hadde alt og levde i herlighet og glede. Lasarus hadde levd under Guds nåde i livet sitt og da han døde, ble han båret av engler til ”Abrahams skjød”. Den rike mannen hadde levd uten Gud i denne verden. Følgelig var han under Guds vrede etter sin død. Han led svært i dødsriket, men fikk ikke noen barmhjertighet fordi han hadde forspilt sin nådetid.
    Av dette ser vi at den legemlige død forandrer ikke noe i forholdet til Gud. Den rike mannen og alle som ikke er rik i Gud, er midlertidig i dødsriket i sin ubotferdige stilling etter den legemlige død. Den endelige dom må de vente på til dommens dag, men deres skjebne er beseglet siden de ikke hadde bruk for Guds frelse i deres nådetid på jord.

Helvete er beredt for djevelen og hans engler

Jesus sier at ”den evige ild” (helvete) er beredt for djevelen og hans engler ( Mat 25,41). Følgelig kan vi si at helvete ikke er beregnet for mennesker, men alle som ikke vil tro på Jesus, går fortapt, sier Skriften. Siden helvete er bare beregnet for djevelen og hans åndehær, er det da bare menneskenes ånd og sjel som lider der?
    I Mat 18,7 taler Jesus om forføring av troende. Han taler sterke ord mot dem som forfører Guds barn. Om hånden/foten eller øye frister en til fall, var det bedre å hogge av hånden/foten eller rive ut og kaste fra seg øyet. For det er bedre å gå halt eller vanfør inn i livet, enn å ha begge hender/føtter og bli ”kastet i helvetes ild” (Mat 18,8). Det samme gjelder for øyet (Mat 18,9). Av dette kan vi slutte at både legemet og sjelen blir kastet i helvete. Den samme tanken finner vi i Mat 22,13 angående mannen som ikke hadde bryllupsklær på, hvor kongen sier til tjenerne: ”Bind hender og føtter på ham og kast ham ut i mørket utenfor!”

Den store, hvite trone

Guds ord sier at alle mennesker skal stilles for den store, hvite trone på dommens dag og dømmes etter sine gjerninger som er oppskrevet i bøker ( Åp 20,11-15). Alle som er innskrevet i livets bok, får gå inn til Guds evige rike og prise Lammet. Men alle dem som ikke er innskrevet i livets bok, skal da bli kastet i ildsjøen. Også døden og dødsriket skal bli kastet i ildsjøen. Det er den annen død.
    Hva er det avgjørende for dommen? Forholdet til Gud er det avgjørende. Den som tok imot Jesus Kristus i nådetida, vil leve under Guds nåde til evig tid. Den som var gjenstridig mot Gud i nådetiden, vil møte Guds vrede og dom til evig tid.

Guds evige rike

Bare de som har sitt navn i livets bok skal få oppleve Guds evige rike, i det nye Jerusalem, hvor Gud skal bo hos dem, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud (Åp 21,3). Der skal det ikke være sorg eller gråt, ikke skrik eller pine, og døden eksisterer ikke lenger for den gamle himmel og jord er borte, alt er blitt nytt og fullkommet. I det nye Jerusalem er det ikke noe tempel for Gud Herren og Lammet er dens tempel. Guds herlighet opplyser staden, og Lammet er dens lys.
    I det nye Jerusalem er det ikke noe urent, og ingen som farer med styggedom og løgn komme inn der (Åp 21,27). Livets vann strømmer ut fra Guds og Lammets trone, og livets tre som bærer frukt månedlig og bladene som tjener til helse for folkeslagene, er også der. Guds barn skal være konger til evig tid og få se Gud og Lammet ansikt til ansikt og tjene han på alle måter og synge til hans pris til evig tid i trygghet, herlighet og salighet uten sjanse til å miste eller tape noe. Da får salmisten oppleve sin innerste lengsel: ”Jeg skal i rettferdighet få se ditt ansikt. Når jeg våkner, skal jeg mettes ved synet av din skikkelse" ( Salm 17,15).

Evig død

Men ikke alle får komme inn til saligheten. Guds ord sier at noen kommer ikke inn, men blir utenfor: ”Men utenfor er hundene og trollmennene og de som driver hor og drapsmennene og avgudsdyrkerne og hver den som elsker løgn” (Åp 22,15. Se også Åp 21,8). Disse er utenfor, ikke på grunn av at de var større syndere enn andre, men fordi de ikke aktet på Guds frelse ved Jesus Kristus. Derfor blir de etter dommen, kastet i ildsjøen under Guds vrede til evig tid.
    I Dnks bekjennelsesskrift, Augustana artikkel 17: Om Kristi gjenkomst til dom, heter det:
    ”Like ens lærer de at Kristus ved verdens ende skal vise seg for å dømme, og at han skal vekke opp alle døde. De fromme og utvalgte skal han gi evig liv og evige gleder, men de ugudelige mennesker og djevlene skal han fordømme til å pines uten ende”.

Apokatastasislæren

Bibelens lære om den evige fortapelse har møtt og møter stadig mye motstand og forargelse. Kirkefader Origenes lanserte den såkalte Apokatasislæren. Den går ut på at alle ugudelige mennesker, djevelen og hans engler i det hinsidige skal etter å ha bli tuktet svært, bringes til omvendelse. Denne lære har ikke noe grunnlag i Skriften, og den svekker alvoret i Bibelens domstanke. Tvert imot så sier Jesus om det å spotte Den Hellige Ånd: ” All synd og spott skal menneskene få forlatelse for – men spott mot Ånden skal ikke bli forlatt (Mat 12,31. Se også Heb 6,4 ff.; 10,26. 1 Joh 5,16). Ingen kan nemlig se Guds rike med uoppgjort syndeskyld. Denne lære ble avvist som vranglære av de eldste kirker i Østen og Vesten. Også Augustana artikkel 17 avviser denne lære: ”De fordømmer gjendøperne, som mener at det skal være en ende på de fordømte menneskers og djevlers straffer”.

Annihilasjonslæren

Annihilasjonslæren er en annen teori. Den går ut på at den som forherder seg mot evangeliet, skal til slutt bli tilintetgjort. Fortapelsen er da å forstå som opphør av eksistens, tilintetgjørelse. Denne teorien har heller ikke noe grunnlag i Skriften, og svekker følgelig også Bibelens domstanke. Mennesket som er skapt i Guds bilde vil alltid være til, eksistere, enten i Guds evige rike eller i helvete.

Hva innebærer fortapelsen?

Begrepet ”fortapelse” er en oversettelse av det greske substantivet ”apoleia”. Det betegner død, undergang, ødeleggelse og forderv. Det tilsvarende verb betyr å komme bort, omkomme, gå til grunne ødelegges og forderves.
    Tanken er at det er noe verdifullt, positivt og godt som ødelegges. Hvert menneske med kropp og sjel er uendelig verdifull, men når det forkaster Gud og hans frelse, forkaster Gud dette menneske. Guds ord sier: ”Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender!” (Heb 10,31). Alle som forherder seg og ikke tar imot evangeliet, blir dermed utelukket og utestengt fra Guds rike. Om dette sier prof. Leiv Aalen: ”Skaperens suverenitet viser seg i at han lar det eksistere med kropp og sjel, men nå helt blottet for alle livsytringer, i total avmakt og derfor også i total isolasjon fra alle medskapninger. Dermed blir det helt slutt på den opprørske maktutfoldelse som synden i denne verden pranger med” (Fra ”Frelse og fortapelse” i boka ”Evig liv – evig død”). Legeme og sjel og alle livsfunksjoner brytes ned og ødelegges under Guds vrede i helvete i en evig strafflidelse, uten noe håp om frelse på grunn av sin uoppgjorte syndeskyld (se Mat 25,41,46; Mk 9,48).
    Mange vil ikke akseptere Bibelens lære om evig død. Angående dette skriver prof. Sverre Aalen: ”Det lar seg ikke gjøre å fjerne tanken om Guds hellighet og straffende vrede over synden fra det bibelske gudsbilde uten å gjøre hele kristendommen til noe totalt annet enn det den var og i dag ennå er. Det skal ikke meget historisk innsikt til å se at det ville være ensbetydende med å oppløse kristendommen”.(”Hva er fortapelse i Det nye testamente?” fra boka ”Evig liv - evig død”).
    Å fornekte livets to utganger, evig liv og evig død, er det samme som å fornekte Bibelens autoritet i dette spørsmålet. Ingen har advart flere ganger om fortapelsens alvor og realitet enn Jesus selv.
    Men Guds innerste ønske er at alle mennesker skal bli frelst og ikke gå fortapt ( 1 Tim 2,4; 2 Pet 3,9). Derfor sendte han sin Sønn til jorden ”for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv” (Joh 3,16).
    Måtte derfor alle vi, som er kommet til tro på Jesus som vår Frelser, også være i nød for vår mange ufrelste medmennesker på samme måten som apostel Paulus var det. Han uttrykker det slik: ”Brødre, vær mine etterfølgere! Og akt på dem som vandrer etter det forbilde dere har i oss. For som jeg ofte har sagt dere, og nå igjen sier med tårer: Mange vandrer som fiender av Kristi kors. De ender i fortapelsen.” ( Fil 3,17-19a).

---