Helliggjørelsens hemmelighet
Innledning:
”Dere kristne har det sannelig greit. Dere kan jo bare leve som
dere lyster. Hvis dere gjør noe galt, løper dere til Jesus og får
tilgivelse. Nei, kristendom innbyr jo faktisk til en slapp moral”.
Slike innvendinger mot den kristne tro kan en
iblant møte. Budskapet om at Gud tilgir alle våre synder for Jesu
skyld og at vi blir frelst ved troen alene, kan vekke både
forargelse og anstøt. Frelses en av nåde, fører dette til at en
ikke tar det så nøye med livsførselen, vil mange innvende.
Disse motforestillinger er så visst ikke gått
ut på dato. I
Rom
6 imøtegår imidlertid Paulus noen i samme retning ved å
stille spørsmålet:
”Skal vi da
fortsette å synde for at nåden kan bli enda større?” (v.
1) Og da reformatorene gjenoppdaget evangeliets sannhet og
forkynte frelse ved troen alene, møtte de samme innvendingene.
Men hva lærer Bibelen om det kristne livet?
Er det noen vits i å streve med å bli bedre, hvis det ikke teller
allikevel? Det første vi da må avklare er nettopp forholdet mellom
det å bli frelst av nåde (rettferdiggjørelsen) og å leve et hellig
liv (helliggjørelsen).
Når et menneske ved tro blir født på ny,
begynner en livslang prosess som vi kaller helliggjørelse. Og mens
rettferdiggjørelsen innebærer Guds gjerning for oss, er
helliggjørelsen Guds gjerning i oss og gjennom oss. Når Gud
erklærer oss rettferdige, gjelder det fullt og helt overfor Gud.
Når Gud helliggjør oss, skjer det ikke alltid plutselig og totalt.
Det nye livet må nemlig kjempe mot det gamle i oss. Men Den
Hellige Ånd har begynt å omskape oss, gjøre oss mer lik Jesus, ja,
gjøre oss mer hellige. Helliggjørelsen gjelder ikke bare i
forholdet til Gud, men i høy grad i forholdet til våre
medmennesker. Det er dem som først og fremst trenger et hellig og
godt medmenneske og våre gode gjerninger.
Det er derfor viktig at vi ikke blander sammen
rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen. Et hellig liv og gode
gjerninger vil alltid være frukt av troen, noe Den Hellige Ånd
gjør i oss.
Det er stor forskjell på å gjøre godt fordi vi
er frelst og å gjøre godt for å bli frelst. Det siste blir en
prestasjon for å fortjene frelsen, det første blir et verk som Gud
gjør i den som tror.
I vår barnelærdom lærte vi at ”ved omvendelsen
skal den gamle Adam i oss druknes ved daglig anger og bot og dø
med alle synder og onde lyster. I stedet skal et nytt menneske
komme fram og oppstå hver dag ved at Den Hellige Ånd har
helliggjort meg til et nytt liv.” Når så Paulus tar opp spørsmålet
i Rom 6 ”om vi da skal fortsette å synde?”, avviser han det klart
og kontant: ”Slett ikke! Vi som døde bort fra synden, hvordan kan
vi fremdeles leve i den?” (Rom 6,1-2). Når vi i troen er døde og
oppreiste med Kristus, er vi ett med ham. Da kan vi ikke fortsette
å motarbeide ham som vi er ett med. Paulus viser i Rom 6 det
umulige, ulogiske og inkonsekvente i ”å fortsette med å synde”.
Det harmonerer ikke med de øvrige stedene i NT som tar opp det
samme. Vi har fått det nye livet for at det skal leves. Vi er
blitt lysets barn for å leve som lysets barn. Jesus sier at et
godt tre bærer gode frukter. Lyset som er tent, settes i staken
for at det kan lyse. Slik skal menneskene se de gode gjerningene
som Jesu venner gjør, og det skal få dem til å takke Gud. (
Kol
3,12 og flg.
Rom
12,1 og flg.
Ef
5,8 og flg. samt
Mat
5,15). Det er ingen tvil om at de som er frelst av nåde er
kalt til å leve etter Guds vilje og gjøre gode gjerninger. Verken
innvendinger utenfra eller avsporinger innad i Kirken, må få lede
oss vekk fra denne innlysende sannhet.
Hva innebærer helliggjørelsen?
1. Et liv etter Guds vilje.
Spørsmålet blir da: Hva det er Gud vil gjøre gjennom oss?
Svaret er tydelig: Gud vil oppfylle sin vilje
og sine gode bud. Ånden vil virke sin frukt gjennom oss som er:
”kjærlighet,
glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet,
tålsomhet og selvbeherskelse” (
Gal
5,22).
I Bergprekenen taler Jesus om sin himmelske
Fars vilje. Det er radikale krav om bl.a. selvoppofrelse,
fiendekjærlighet og renhet (Mat 5,7). Dette er også målet for
helliggjørelsen. Paulus skriver i 1 Kor 13 om den fullkomne
kjærligheten. Også det er et program for den kristnes liv. Det er
altså Guds fullkomne vilje som er målet for eller innholdet i
helliggjørelsen. Denne vilje kan ikke nedskrives slik at den
mister gyldighet. Samtidig kan vi lett miste motet om vi glemmer
at vi skal leve dette livet under nåden. I helliggjørelsen skal vi
ikke sammenligne vårt liv med andres. Vi kjemper med forskjellige
ting og har forskjellig utgangspunkt, og djevelen forsøker bevisst
å utnytte våre svake punkter. Vekst i helliggjørelsen kan derfor
aldri måles i et vellykket liv, stor frimodighet eller fysisk
eller psykisk sunnhet, og heller ikke i seier over synlige, ytre
synder. Vi er ikke i stand til å måle hvor langt vi er kommet i
helliggjørelse.
Vekstens hemmelighet ligger i å leve i stadig
bruk av nådemidlene ved å ta Guds Ord og bud på alvor. Da får vi
lov til å stole på at Gud skaper frukt i våre liv, selv om vi ikke
selv synes å se så mye til det.
Når et menneske lever nær Gud, ser det også mer
av det som er syndig og ondt, både i seg selv og i omgivelsene.
Jo mer en kristen vokser i nåden, jo mer blir
avgrunnen i syndefordervelsen klar for ham. Det er derfor først og
fremst Åndens fattigdom som preger et rett gudsliv. Et helliggjort
menneske er derfor ikke stolt og seiersbevisst, men ydmyk og
avhengig av Jesus.
2. Helliggjørelsen er Guds verk
Vi har omtalt både rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen som Guds
verk. Våre liv, våre ord og gjerninger blir ikke hellige og gode
ved egen anstrengelse. Uten Den Hellige Ånd er de menneskelige
krefter fulle av ugudelige lyster og for svake til at de kan virke
gode gjerninger overfor Gud. Dette er helt i tråd med det som
Bibelen lærer oss. Skal vårt liv være lys i mørke, må det andre
krefter til enn våre egne. Det er Ånden i oss som blir en kilde
med levende vann (Joh 7,37-39). Jesus er blitt vår helliggjørelse
(1 Kor 1,30).
”Vi er skapt i
Kristus Jesus til gode gjerninger” (Ef 2,10). Som grener
på vintreet, Jesus, er vi satt til å bære frukt, men det er treet
som frembringer frukten (Joh 15,1 og flg.).
3. Helliggjørelsen er kampen mellom det gamle og det nye
menneske
Selv om det er den treenige, allmektige Gud som helliggjør oss,
erfarer vi likevel at vi blir ikke fullkomne her og nå. I Kristus
er vi blitt nye skapninger (2 Kor 5,17)
”Det gamle er borte, se alt er blitt nytt.” Det
betyr at vi har fått en ny natur, en ny identitet. Dette er vårt
nye ”jeg”, men samtidig lever det gamle ”jeg”. Det er det Bibelen
kaller ”den syndige natur” eller ”det gamle mennesket”. Katekismen
kaller det for ”den gamle Adam”. Han skal druknes ved daglig anger
og bot. Den gamle natur har ingen rett til makt eller innflytelse.
Likevel er vi ikke kvitt det gamle. Så lenge vi lever i denne
verden, vil det stadig prøve å overta herredømmet over livet vårt.
Det alvorlige er at vår gamle natur samarbeider med djevelen og de
onde krefter i verden. Derfor blir det nye livet ikke et liv i
harmoni og idyll, men et liv i kamp. Vi kalles daglig til å
utlevere det gamle mennesket til døden (Ef 4,22; Rom 6,1 og flg.
og særlig v. 11‑12, Kol 3,1-3. og 1 Pet 4,1 og flg.)
Bibelen taler svært realistisk om den stadige
kampen som vi lever i nå. Den er på ingen måte avsluttet.
Apostlene omtaler den som nåtidig. Se for eks. Rom 7,21-23:
”Jeg finner altså at denne loven
gjelder for meg: Jeg vil gjøre det gode, men kan ikke annet enn
å gjøre det onde”, og i Fil 3,12-14 skriver den samme
Paulus at den kristne langt fra er fullkommen i dette livet, men
han
”jager mot det for å gripe
det”. Visst kan kampen være hard, både mot det onde i oss
og rundt oss. Desto mer trenger vi de sterke ord om vårt nye liv
ved Ånden. De viser at kampen ikke bare mislykkes. Gud virker i
oss med den samme kraft som vakte Kristus opp fra de døde (Ef
1,19‑20). Åndens kraft kan forvandle mennesker og utruste dem til
tjeneste. Kampen kan vinnes. Ja, vi har bibelsk belegg for å tale
om fremgang, seier og vekst i kristenlivet ved Åndens kraft og
ledelse (Fil 4,13; Ef 6,10 og flg., 2 Tim 4,17 og Kol 1,9-12).
Dette har ikke alltid vært like sterkt forkynt
i våre lutherske sammenhenger, kanskje av frykt for ”loviskhet”,
men Bibelen taler mye om at Gud vil vekst og virker gjennom den.
Derfor er det viktig at også denne side får plass i vår
forkynnelse.
4. Helliggjørelsen er nødvendig
For den som har fått det nye livet, er helliggjørelse en nødvendig
prosess,
”for uten
helliggjørelse skal ingen se Gud ” (Heb 12,14).
Helliggjørelsen frelser oss ikke, men hvis den uteblir, er det et
tegn på at Den Hellige Ånd ikke har tatt bolig i oss. I Rom 8,13
står det:
”For hvis dere lever
etter den (onde natur) må dere dø. Men hvis dere ved Ånden
dreper kroppens onde gjerninger, skal dere leve. Alle som drives
av Guds Ånd, de er Guds barn”.
Stort klarere kan det ikke sies. En kristen er
en som har Den Hellige Ånd, og Ånden bekjemper den onde,
egoistiske natur. Ofte sies det slik og det med god grunn: ”Vi
blir frelst ved troen alene, men troen er aldri alene.”
Kirkefader Ambrosius har sagt det så treffende
at ”Troen er mor til den gode vilje og den rettferdige handling.”
I Fil 2,12 og flg står der:
”Arbeid på deres frelse med frykt og
beven. For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre
etter hans vilje!” Dersom Gud bor i oss, så arbeider han
også i oss og gjennom oss. Derfor er helliggjørelsen både en
nødvendig og en logisk prosess i en kristens liv.
5. Helliggjørelse gir åndelig
vekst
I Ef 1,15-23 omtaler Paulus den kristnes vekstmuligheter og han
ser med glede at det er noen som vokser med kristenliv. I følge
apostelen har denne veksten to dimensjoner:
a) en oppfatter mer av evangeliet,
b) en oppfatter mer av sitt eget liv for Gud.
Det alvorlige er imidlertid at denne trosveksten kan stanse, slik
at en raskt blir åndelig funksjonshemmet. Det kan skyldes at en
har fått feil ernæring eller også at en er blitt åndelig
underernært ved falsk forkynnelse. Derfor vokser ikke troen fordi
det som serveres fra prekestolene går i gal retning med den
konsekvens at troslivet blir svekket.
Men Gud skje takk! Det går an å vokse i troen,
da tro og frelse på Skriftens grunn varsler en ny fødsel. Nytt liv
fødes fram der det før var dødt. Å bli en kristen innebærer å stå
i porten til et nytt liv hvor frelsens rikdom fører deg videre inn
i et åndens landskap som stadig skifter i form og farge. Ja,
troslivet er som en reise i Åndens verden hvor du opplever nye
sider av ditt kristenliv. På den måten fornyes troen på Kristus og
du blir sterkere rotfestet i evangeliet. Denne troens vekst skjer
i møte med Jesus (Joh 17,24) i Ordet, i sakramentene, i det
kristne fellesskap og ikke minst i bønnen. Ja, Jesus møter oss
gjennom de kilder der han er til stede (S.145).
En kristen lever ikke lenger for å bli et Guds
barn, men fordi en er det.
En kristen lever av å gjøre troens gjerninger.
En kristen baserer sin tro på en ny
livskvalitet hvor trosveksten slår ut i full blomst.
”Jeg lever ikke lenger selv, men
Jesus lever i meg,” utbryter apostelen i Gal 2,20.
6.Hvordan forkynne
helliggjørelse?
a) Ved å holde fram det bibelske Gudsbilde til sann gudsfrykt.
b) Ved å forkynne rettferdiggjørelsen som kristenlivets
grunnvilkår. Helliggjørelsens kraft ligger i selve evangeliet, som
en kristen lever jeg på rettferdiggjørelsens livsvilkår.
c) Ved å vise til hverdagens kallsplikter og
kjærlighetsgjerninger.
d) Ved å avdekke helliggjørelsens hovedfiende: Djevelen, verden og
vårt eget kjød (Rom 8,7).
e) Ved å forkynne anfektelsen og det indre og ytre kors som midler
Gud anvender i helliggjørelsen.
f) Ved å mane til bønn om åndelig fornyelse og kraft og om den
rette prioritering for vekstmuligheter i min tro.
