Hva Guds kraft - Ordet om korset - ­virker.
Har Guds skapende ord skapt oss, så er det Guds forløsende ord (evangeliet) som reiser oss opp av syndefallets elendighet og åndelige død, og omska­per oss til nye skapninger i Kristus Jesus; ( Ef. 2,8 f.). Guds ord er en kraft som begynner å forvandle oss ved å virke troen på Jesus i oss (Ef.1, 19), fortsetter å forvandle oss ved å gi troen å skue Guds herlighet i Ordets speil (2. Kor. 3,18), og full­ender vår forvandling ved Jesu gjenkomst når vi skal oppstå legemlig ( 1. Kor. 15,51 f.; 1. Johs. 3,2). Der­for er i sannhet Guds kraft i Ordet en forvandlende kraft.
    Alt dette må vi gjøre oss så enfoldig klart i Guds ord, at vi ikke misforstår eller forvrenger dets ret­te mening. For misforståelser her blir bare til vårt eget åndelige forderv.
    Da minner vi igjen først om Paulus: Idet han ba Herren ta fra ham tornen i kjødet, ba han egentlig om en øyeblikkelig forvandling av sin menneskelige, skrøpelige natur - eller av sine livsvilkår og livsom­stendigheter her i verden. Herren svarte «Nei» til denne bønn. Men om Herren avslo en slik øyeblikke­lig forvandling, som den Paulus ønsket og anså nød­vendig, så avslo ikke Herren dermed enhver for­vandling av Paulus. Han avslo bare en forvandling av den art Paulus ville ha, for isteden å føre inn den forvandling Herren selv ville virke på den full­komne nådens og troens grunnlag: kraftens fullen­ding i skrøpelighet.
Alt Guds ord - både lov og evangelium - har forvandlingens kraft. Men lov og evangelium gjør hver sin gjerning, som ikke må sammenblandes. Se nå hva begge virker - og forvandler!

Først loven: Ved at Guds Ånd bor og virker i lo­vens ord, har loven en slik virkekraft, at den åpner våre øyne og vår erkjennelse - fra egenrettferdig­hetens og selvgodhetens blindhet til å se synd hos oss selv (Johs. 16,8 f. ; Rom. 3,18 f.). Den forvandler vår moralske selvsikkerhet til dyp, foruroligende tvil på oss selv. Og den forvandler en glad og frekk synder til en bedrøvet og nedbøyet synder. Den brin­ger til taushet den meget veltalende «advokat» (jfr. Rom. 2,15), som bor i det menneskelige hjerte, og som der prøver å unnskylde og forsvare oss, pynte og fiffe oss opp i vår faktiske tilstand. Ja, Åndens og lo­vens virkning kjennes på at vi ikke lenger øyner noen unnskyldning eller noe selvforsvar for oss selv. Det er i virkeligheten en så stor forvandling, at bare Gud kan frembringe den: å gjøre en hovmodig og ubotferdig synder om til en botferdig og sønder­knust synder!
   
Langt mer og annerledes forvandler evangeliet. For det første bor det en slik kraft i evangeliet at det forvandler oss fra å være vantro til å bli troen­de. For dette står ikke i vår egen kraft og vilje, men i Ordets og Herrens kraft (Ef. 1,19). - Den forblin­dede og selvherlige verden tenker gjerne om den kristne tro at den er en smal sak og en ussel ting som kan passe for undermålere, vitenskapelige out­sidere, sveklinger, småbarn og oldinger; men den passer ikke for intelligente, opplyste mennesker som vet «hva moderne vitenskap og verdensbilde» er for noe. Men når likevel et slikt menneske, som åndelig tilhører denne forblindede verden, kommer til troen, hva skal vi da si? Jesus sier at det da er foregått en sådan forvandling med oss at vi med det «er gått over fra døden til livet» (Johs. 5, 24), og Paulus sier at vi «vendes fra mørke til lys, fra Satans makt til Gud» (Ap.gj. 26,18). Det er såvisst ingen liten for­vandling!

For det andre forvandler evangeliet, ved troen, totalt hele vår stand og stilling for tid og evighet: vi som av naturen er «vredens barn» (Ef. 2, 3), om­skiftes til å få stand og stilling som «Guds barm, «nå­dens barn» og «løftets barn» (Gal. 4, 23. 28). Vi blir av Gud selv satt i den stand og stilling at vi «står i nåde» og «har adgang til nåden» (Rom. 5, 2). Og vi vet hva det innebærer: alle synders forlatelse, ren­selse av samvittigheten, iføring av Kristi rettferdig­het, tilegnelse av de evige løfter. Vi som før var «langt borte, uten Gud og uten håp i verden» er kommet «nær til ved Kristi blod» (Ef. 2,12 f.). - Det er lig ingen liten forvandling! Det er en slik forvand­ling av stand og stilling, at maken finnes bare i små og uanseelige skyggebilder her på jorden. Når en skomakersønn blir en av verdens herrer (Stalin) , eller en anleggsarbeider blir statsminister, eller en kontoristsønn blir biskop, eller en bondegutt blir konge, eller en fiskersønn blir professor, o.s.v - da skjer det nok til dels store forvandlinger av mennes­kers kår og stilling og stand. Og det er såpass stor forvandling at all verden stusser, beundrer det, res­pekterer det og kanskje lovpriser det. Men hva er slike forvandlinger på ærens, maktens og forfenge­lighetens store og syndige marked for tomheter og illusjoner, mot den forvandling Gud gir av våre kår, av vår stand og stilling ved å gjøre oss om fra vre­dens barn til nådens barn, fra fortapte sønner og døtre til arvinger til himmel og jord?

For det tredje: Ved Guds Ord og Ånd å komme til troen er nøyaktig det samme som å «bli om­vendt» og å «bli gjenfødt». For omvendelse er den sinnsforandring ved hvilken en synder og lovtrell ifølge evangeliets innbydelse og løfter kommer til Je­sus med sine synder, slik han er (Johs. 6,37). Og gjen­fødelse er den nyskaping av vår ånd ved hvilken vi kommer til tro på Jesus som vårt sonoffer, vår sted­fortreder og vår rettferdighet for Gud (Johs. 3,16f). Derfor er det å få troen ved Ordet en så stor for­vandling at det griper inn i alle våre åndsfunksjo­ner:
før troen (omvendelsen, gjenfødelsen) hadde vi en ond og uren samvittighet, ved den har vi fått en god og ren samvittighet i Jesu blod.

Før troen forsto vi lite og ingenting av Guds ord, men ved den er dekket tatt bort fra våre øyne så vi skuer Kristus i Ordet (2. Kor. 3,15 f.).

Før troen var vi blinde og formørket i vårt sinn og drev det aldri lenger enn til å trøste oss selv med gjerninger, forsetter, anger, og løfter om forbedring (jfr. Ef. 4,17 f. og Rom. 2, 15 f.). Men ved, troen er det kommet et helt nytt lys i erkjennelsen, en opplatt forstand for Guds ord og et kunnskapens lys i Gud ved Ordet (2. Kor. 4,6).

Før troen var vi tvilende og skeptiske mot Gud, tok lett anstøt av alt som ble sagt om ham, og kunne ald­ri være enig i evangeliets tale. Men ved troen er vi blitt forvisset om Gud og er gjerne enige i hans ord, mens vi derimot er skeptiske og mistenksomme mot oss selv, og tar før anstøt av det vi selv tenker enn av det Gud sier.

Før troen var vårt følelsesliv i stor urede og hadde en fryktelig makt over oss, ved tro­en kommer vårt følelsesliv i orden, og vil det ikke skikke seg med bare behagelige følelser, så vet vi at Guds hjertes følelser og ikke våre følelser er grunn­laget for vår salighet.
Derfor er det før troen mye ufred og mismot, men ved troen får vi fred, håp og gIede.

Før troen søkte vi håp og trøst i oss selv, ved troen har vi lært å søke kilden til trøst og håp uten­for oss selv, i Herren og hans løfters ord.
- - -
Nei, det er såvisst ingen liten forvandling som fo­regår med det menneske som ved evangeliets kraft kommer til troen. Men det er en forvandling som fo­regår med oss og gjøres av Gud; det er ikke en for­vandling som vi vil, eller som vi kan frembringe ved bevisst eller ubevisste åndelige funksjoner, som f. eks. fornuft, intuisjon, spekulasjon, vilje, mystiske øvelser, eller lignende. Forvandlingen skjer ganske enkelt idet Ordet virker tro på Jesus. Den skjer ik­ke før vi kommer til troen, som om forvandling skulle være en betingelse for å tro sant. Forvandlingen skjer heller ikke etter at vi kommer til tro­en, som om forvandlingen skulle være så å si kjennetegnet på en sann tro. Men den skjer idet vi kom­mer til troen, og består i å komme til troen på Je­sus. Og den fortsetter å skje når vi lever i troen på Jesus, og fornyes og bekreftes i troen.
    Dette er det meget viktig å holde klart for seg. For så er det ingen betingelse, grunn eller årsak til troen og frelsen at det finnes en påviselig eller iakttagbar forvandling i oss selv. Og så er det heller ikke noen betingelse, grunn eller årsak til for­vandlingen at det finnes en følbar tro i oss, som vi kan være tilfreds og fornøyd med.
    Det innebærer videre at vi verken kan eller skal grunne noe håp og noen trøst for Gud på troen i og for seg eller på forvandlingen som sådan. Ettersom troen består i å forvandles ved Ordet, og forvand­lingen består i å komme til troen ved Ordet, så må vi overalt håpe og trøste alene på Ordet, på Herren. Vi må trøste oss på det som forvandler (Ordet), ik­ke på det som forvandles (oss selv). Ordet og Her­ren er kilde, grunn og årsak til både tro og forvandling. La oss derfor trøste oss på årsaken og grunnen, ikke på virkninger og følger som aldri kan finnes hvis ikke Ordet finnes!
    Når vi da føler og kjenner det slik i oss selv, at vi helst synes vi må si om oss selv: Hos meg og i meg finnes ingen forvandling, jeg er den samme, gamle synder som jeg alltid har vært, - så ber jeg deg for Guds og hans evangeliums skyld at du ikke må rote og grave mer i deg selv for å finne en slik «for­vandling» som du kan være fornøyd med og trøste deg på! For du er bare «fornøyd» hvis «forvandlin­gen» består i det at du ikke
mer synder så du kan spares for ydmykelse.
    Uendelig meget mer må du se etter om det fin­nes en forvandling i ditt hjerte som består i at du flyr til Jesus med din synd, liter på Guds nådes løf­ter og fortrøster deg til hans kjærlighet som din frelses klippe. For slikt gjør aldri et menneske av seg selv! Og det er allikevel denne forvandling ev­angeliet gir: Det forvandler deg fra å være hovmo­dig vantro til å bli ydmykt troende, idet det skaper troen, tenner håpet og utøser kjærlighet til Herren i ditt hjerte.
    Dette må aldri gå oss av minne. For dette er noe vesentlig i troens art, enten vi har vært troende i 5 dager, 5 måneder, 5 år eller 50 år. Er dette uklart for oss, så er det lett nok å forlise sjelen, tape nå­den og drive inn under lovens åk påny.
    Vår seige tilbøyelighet til selviakttagelser fører oss stadig på ny inn i feiltagelser og vrangforestil­linger om Gudslivet. Særlig forleder den oss til å anta at det er vår selviakttagelse som skal avgjøre om vi er sanne Guds barn eller ei. Og nettopp selv­iakttagelsen tar stadig feil! Den kaller oss gladelig troende, når vi faktisk hykler - og kaller oss hyk­lere, når vi tror sant! Selviakttagelsen er like upå­litelig som vår vilje og fornuft! Da Gud har villet beskytte sine barn mot selviakttagelsenes villfarel­ser, har han i evangeliet utstyrt vår svake og hjel­peløse tro med de kraftigste våpen. Noen av de kraf­tigste jeg kjenner er følgende:

Evangeliet sier at Jesus har gitt sitt liv for sine venner (Johs. 15,13) - altså for dem som er troen­de, og som ved hans fortrolige Ånd i hjertet både har en følbar fred og føler seg som Jesu nære ven­ner. Det gir oss lykkefølelse å få iaktta hos oss selv at vi har en fortrolig ånd overfor Jesus. Men når så fortrolighetens kjensler viker fra hjertet, og den følbare fred flyr fra oss ved at vi faller i synd, eller ved all den ufred og alt det leven verden omkring oss bereder oss, så sitter hjertet titt så usigelig be­klemt, og vet ikke lenger i sin selviakttagelse om man er en troende eller ei. Da, min venn, må du gri­pe dette våpen, at evangeliet lover og sier at Jesus døde «da vi var skøpelige», «til fastsatt tid for ugu­delige», «mens vi var syndere» og «da vi var fiender» (Rom. 5,6-10). Om dette blir nok Gud og du snart enige, at du er skrøpelig, du er ugudelig, du er syn­der, ja, om så er, at du er hans fiende. For dette er lovens attest. Men nettopp her må du nå la hele selviakttagelsen fare - og isteden legge hele ditt øre, hele ditt hjerte til evangeliet, når det sier: Jesus sonet for slike, oppfylte loven for dem, er deres syndebærer og deres rettferdighet for Gud. Da skal ved Guds Ords iboende kraft dette bli klart for deg, at du er innesluttet i Jesu sår og forsonerkjærlighet, enten du i følelser og selviakttagelse forekommer deg selv å være Jesu venn eller Jesu fiende. For nettopp da tror du «sant og rett» på Jesus, når du ik­ke lenger finner noen støtte eller grunn til fred i di­ne følelser og selviakttagelser. For det er evangeli­et, Jesu forsoning og Guds løfter, som avgjør hele saken, nemlig på den måten at Ordet selv gir deg hjertets tro og fortrøstning til ditt livs Gud og til din Frelser. Ordet avgjør saken ved å fornye deg i troen.
Slik forvandles vi idet vårt hjerte øser tro og håp alene av Ordet. For man kan ikke øse tro og håp av egne følelser, selviakttagelse og tom fornuft. Ordets kraft er Allmaktens kraft, som drar vår sjel fra de dype vann, og planter våre føtter på klippen (Sal. 40,3).

---