skrevet
Shafan
Dette siger Herren:
" ... spørg efter de gamle stier .. "
Jer.6,16

Intellektuell tilnærmelse til Ordet er en ulykke
Hans Erik Nissen -    Bibelsk Tro - nr.4/2003

På mange måter minner vår åndssituasjon om den vi hadde i begynnelsen av 1800-tallet. Det er avgjørende forskjeller, men det er også store likhetspunkter. Da Grundtvig i 1810 holdt sin prøvepreken, brukte han temaet: Hvorfor er Herrens Ord forsvunnet av Herrens hus? Dermed tenkte Grundtvig ikke alene på at Ordet ikke ble forkynt, men han uttrykker det i en salme: Blek som et lik var Livets Ord, dødt det oss lå på tungen.

Vi ønsker å gjøre oss til herre over det vi bearbeider. Den holdningen er skjebnesvanger i forholdet til Guds Ord. Da tapper man det for dets evne og kraft til å lukke ens egen munn. Man er ikke lenger under tiltale. Det gjelder både i forholdet til lov og til evangelium. Er jeg ikke blitt skyldig for Gud, kan jeg ikke høre forløsningens budskap i mitt liv, glede og frimodighet.
    Det var Indre Misjonens stifter som brukte uttrykket: "På kne for Bibelen, professorer". I dag er det grunn til å si de samme ord, ikke bare til professorene, men også til prester og predikanter. Guds Ord skal i åndelig forstand leses på kne. Hvis Herren ikke lukker opp og fører inn i sine hellige tanker, hjelper det ikke mye å kunne tekstene både på gresk og hebraisk.
    Det er vår tids ulykke at vi tenker alt i tekniske kategorier. Hvis man trykker på de riktige knapper, fungerer det meste. Slik er det ikke i åndens verden. Det er ikke et spørsmål om å lære seg de riktige åndelige teknikker. Gud er suveren. Han vil lære oss at han er Herre og at hans barmhjertighet ikke har sin grunn i noe av det vi gjør, hvor riktig det enn måtte være, men i Hans nåde alene.
    Jeg tror at veien frem er veien inn i ydmykelse for Herren. Vi må bre hele vår elendighet ut for ham, for det er jo sannheten. Selv om vi har fått mange dyktige folk med høye teologiske grader, og selv om vi er blitt mer velformulerte enn noensinne, så har vi langt fra vunnet sann rikdom. Nei, vi er som menigheten i Laodikea: ynkverdige, fattige, blinde og nakne. Vårt håp er at vi har en Frelser, som står ved døren og banker, og det er det forkynnelsen skal hjelpe oss til – et nytt forhold til Jesus. Vi må inn i en større avhengighet av ham. Mer eller mindre har vi gjort det til en selvfølge at Gud er med oss. Derfor holder Herren seg tilbake. Han vil ikke være Gud på våre betingelser.

 Forkynnelsen fortrenges

Når vi leser om de gamle redskaper i Guds rike, var de mer opptatt av å tale med Jesus enn å tale om ham. Vi kan i det uendelige diskutere hvordan vi skal gripe tingene an, uten at det nødvendigvis skjer noe. Tenk om vi brukte likeså mye tid på å rope til Herren om hans inngrep fra himmelen.
    Vi må be med Brorson: O, gi oss samme lys og kraft, som fedrene har hatt. Det er for langt mellom de prekener som gir tilhørerne en erkjennelse av at forkynneren er blitt fornyet i sin erkjennelse av Jesus. Når Paulus prekte, var det som å stå bak en maler og se ham legge strøk på strøk. Etter hvert tonet bildet av Jesus som korsfestet klarere og klarere frem. Det bilde, som Paulus malte, var aldri helt det samme. Det var stadig nytt, fordi hjertet erkjente Jesus større og større og rikere og rikere dag for dag.
    I dag er det mye som fortrenger forkynnelsen. Det er en tendens vi skal kjempe mot. Det naturlige menneske opplever alltid forkynnelsen som en dårskap. Det henger sammen med at det underholdende element er så svakt, og mennesker vil underholdes. Om vi kunne lære vår tids kristne å spørre etter det som ikke umiddelbart tiltaler det gamle menneske. Vi må lære å spørre etter livets brød, mat for våre sjeler. Vi må ikke glemme at vi skal frelses fra Guds vrede og evige dom, og det blir vi ikke ved overflatiske sanger, opplevelser av forskjellig art og en forkynnelse som tiltaler våre følelser. Det er alene korsets ord som er Guds kraft.

Sentrum flyttes

De senere tiår har forflyttet sentrum i forkynnelsen. Før var det forsoningen, Jesus som stedfortreder og sonoffer for alle mine synder. I dag er sentrum Jesus som hyrde, hjelper og mening i dette vanskelige liv. Det uhyggelige er at mange bedras med det. De lever deres liv med Jesus uten å kjenne ham som frelser og forsoner, og det går man fortapt av.
    Mange forkynnere opplever vår åndssituasjon uhyre vanskelig. De lengter etter at forkynnelsen skal få den gjennomslagskraft som den har hatt tidligere. Denne lengsel er sunn. Men noen forkynnere griper til løsningsforsøk, som er dypt foruroligende. Det er som om man med vold og makt vil ha at noe skal skje. For å bruke et bilde: mange kreftpasienter tilrådes naturmedisin av forskjellig art, og noen opplever også at de får det bedre når de for eksempel blir vegetarer. Det ulykkelige er at det ikke helbreder kreften. Vi kan skape psykologiske virkninger gjennom vår forkynnelse, som kan gi mennesker en opplevelse av at nå skjer det noe. Det gjør det også, men resultatene er ikke varige.
    Det finnes for eksempel en psykologisk lovforkynnelse, hvor man bomber folk i senk. Men det er forskjell på det og så at få en tilstoppet munn for den levende Gud. Forskjellen ligger i forløsningen. Under den psykologiske lovforkynnelse ligger forløsningen i bekjennelsen, mens den sanne forløsning i følge Guds Ord ligger i troen på evangeliet og Jesus som frelser og forsoner. Den psykologiske lovforkynnelse befrir aldri mennesket fra seg selv. Derfor skal det også hele tiden noe nytt til: ny alvor, ny overgivelse, ny bekjennelse og ny begynnelse, mens den sanne nød finner hjelp i å vende tilbake til det fullbrakte.

Veien frem er veien tilbake

Jeg har ikke noen oppskrift på hvor veien går fremover. Jeg synes ikke at vi har annet å gjøre enn å bre ut våre hender for Herren og sette all vår lit til ham. Jeg tror at han vil la oss beholde en rest, et hjelpeløst og svakt folk. Det er alltid de små, Herren forbarmer seg over. Deres hjerter har han gjennomglødet ved å skjenke dem lys over Ordet. Det lys han skjenket dem, fikk en slik makt over sinn, hjerte og tanke, at de ikke stilte alle mulige menneskelige spørsmål, men rakte deres hender frem og lot Herren binde opp om seg og føre dem dit hvor de ikke ville. Så brukte han dem som velsignelsens kar. De ble øsekar for Guds Ord.
    Når vi tenker på den velsignelse som Gud har rakt ut over verden gjennom Kristusgrepne kristne, fylles vi med takk. Det var ikke storhet og ære, men i dybde og alvor de kjente deres frelser. Så ble barnene preget, og i lydighet mot Guds kall brøt mange opp. Deres hemmelighet var en eneste – evangeliet. De ville ikke vite av annet enn Jesus Kristus og ham korsfestet. I dag er det for mange som har annet de vil ha med. Derfor er veien frem veien tilbake til livskilden, evangeliet selv.

Fra "Båndet" 6/97 – gjengivelse fra et intervju ved Karl Tore Yri. (Overs. av Terje Altin). (Bibelsk Tro nr.4-2003) - Shafan 21-03-09