Jesus Kristus døde, men oppstod
”For jeg overgav dere blant de første ting det som jeg selv mottok: At Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og han ble begravet, og at han oppstod på den tredje dag etter Skriftene, og at han ble sett av Kefas, deretter av de tolv” 1 Kor 15,3-5

Påskens historiske budskap er den viktigste og mest betydningsfulle hending i menneskeslektens historie. Det er historien om Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn og Menneskesønnen, som ble tatt til fange, forhørt, pint, domfelt, korsfestet, døde, ble gravlagt, men oppstod den 3. dag.
    Jesu Kristi død skjedde i menneskeslektens historie. Den Hellige Skrift forteller om både sted og tid da dette fant sted. Følgelig er det en historisk kjensgjerning som står urokkelig fast. Det er ikke noe eventyr eller myte at Jesus stod opp fra de døde selv om noen hevder det.
    Jesus Kristus ble naglet til korset midt mellom to forbrytere. De fikk sin straff på grunn av overtredelse av loven. Den uskyldige og rene fikk samme straff som dem og utåndet der blant syndere. De andre to ble dømt til døden på grunn av sine kriminelle gjerninger, synder, mens Jesus døde for alle verdens syndere, både for dem som hadde levd tidligere, hans samtidige og alle syndere som ville bli født etter hans død. Han døde også for røverne som ble korsfestet sammen med ham, men bare den ene erkjente det og ble frelst.
    Det profetiske ord i Det Gamle Testamente vitner eller forutsier hva som skulle skje med den kommende Messias. Allerede på syndefallets dag lovet Herren at kvinnens ætt skulle knuse slangens hode, men slangen skulle knuse ”hans hæl” 1 Mos 3,15. I Salme 22 taler den lidende frelser, Messias, om at han ble lagt i dødens støv. Hans hender og føtter ble gjennomboret. Hans klær ble delt mellom urene og onde mennesker som kastet lodd om hans kjortel (v. 16-19). Profeten Jesaja skriver ca 700 f.Kr.: ”Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom” (Es.53,5 ). Videre skriver profeten at straffen rammet ham. Han ble mishandlet og plaget, men han gjorde ikke motstand. ”Ved trengsel og ved dom ble han revet bort. Men hvem tenkte i hans tid at når han ble utryddet av de levende land, så var det for mitt folks misgjernings skyld plagen traff ham? De gav ham hans grav blant ugudelige, men hos en rik var han i sin død, fordi han ingen urett hadde gjort, og det ikke var svik i hans munn” (v. 8-9).
    Det er trosstyrkende å se hvordan profetiene går i oppfyllelse i Det nye testamente. Det viser oss at Skriften er inspirert av Guds Hellige Ånd. Det profetiske ord er som en lampe som lyser på et mørkt sted, det vil si i denne verden (2 Pet 1,19). Det gjelder for oss å lytte til Ordet og ta det til oss.
    Den apostoliske overlevering som Paulus selv hadde mottatt, gav han videre til korinterne og likedan til oss som lever i dag. Læren om Jesu død og oppstandelse er det mest sentrale i kristendommen. Jesu død er en stedfortredende død. Jesus var ren, hellig og rettferdig i seg selv, men han var villig å ta all verdens synd på seg. Derfor ble han gjort til synd for at du og jeg som har tatt vår tilflukt til ham, ikke skulle fortapes, men ha evig liv. Jesus døde og ble gravlagt i en rik manns grav, som var hogd ut i berget (Mat 27,57-60). Det var ikke alltid vanlig at mennesker som ble korsfestet, ble gravlagt, men Jesus ble gravlagt. Dermed understreker Skriften at Jesus var virkelig død, ikke skinndød som noen har hevdet.
    Men døden kunne ikke holde på Jesus, for han hadde oppfylt loven som sier: ”Den som gjør det, skal leve ved det” Gal 3,12, se også Rom 10,5. Derfor hadde Jesus livsrett. Han stod opp igjen den 3. dag etter Skriftene. Gud oppvakte ham fra de døde (Apg 3,15; 4,10).
    At han stod opp igjen, har vi mange vitner til. Han ble sett av Kefas (Peter), de andre apostlene, mer enn 500 brødre på en gang og av apostelen Paulus selv. Alle disse, og noen kvinner, vitnet at de hadde sett og hørt den oppståtte Herre og Mester. Er ikke dette nok for oss også?
    Budskapet om Jesu død og oppstandelse har sitt grunnlag i urokkelige historiske kjensgjerninger som er helt avgjørende for vår kristne tro. Budskapet om Jesu Kristi enestående person og gjerning er ifølge Den Hellige Skrift det eneste frelsesbudskap som er gitt til menneskeheten. Den enkeltes forhold til Jesus Kristus er avgjørende for tid og evighet. Apostelen Johannes sier: ”Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham” Joh 3,36.
    Guds barn bør alltid takke for Jesu Kristi stedfortredende gjerning og be som sangeren:

---