Kristendommens sjibbolet
1
Tim 2,4-6.
I Dommernes bok kapittel 12 kan man lese om hvordan Israels dommer
Jefta fikk efra’imittene imot seg. Jefta samlet da sine menn for å
slå dem. Han stengte vadestedene ved Jordan, og hindret slik
efra’imittene i å komme over elven. Når disse kom, og forsøkte å
ta seg over elven, spurte Jeftas vaktposter hver enkelt: ”Er du en
efra’imitt?” Om han svarte nei sa de til ham: ”Si sjibbolet!”
Dette ordet uttalte efra’imittene annerledes enn israelittene. De
kunne ikke si ”sjibbolet”, men sa i stedet ”sibbolet”. Dette ene
ordet, ”sjibbolet”, avslørte om den som skulle over elven var en
efra’imitt. På dette ene ordet hang liv eller død.
Da må vi spørre: Har Guds folk her på jorden
noe spesielt kjennetegn, noe spesielt ”sjibbolet”? I møtet med
døden, da det siste åndedrag er trukket, hjertet har sluttet å
slå, evighetens porter åpnes, og man skal over dødsfloden, da er
det alvor. Da gjelder det liv eller død, himmel eller helvete. Ja,
hvordan er det? Har det åndelige Israel noe spesielt kjennetegn,
noe spesielt ”sjibbolet” som viser at de tilhører Guds folk? I 1
Tim 2,5-6 står det:
”For det er
én Gud, og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket
Kristus Jesus, han som gav seg selv til en løsepenge for alle,
et vitnesbyrd i sin tid”.
Legg merke til ordet ”mellommann”. Jesus har
som vår mellommann stilt seg mellom oss og Gud da han fullbrakte
soningsverket på korset. Det står om Jesus at han
”gav seg selv til en løsepenge for
alle” (v 6). Løsepengen var Jesu dyre blod, hans
uskyldige lidelse og død som utslettet vår syndeskyld og forlikte
oss med Gud. Jesus har ved sin lydighet, død og oppstandelse
utført sitt embete som mellommann.
Men Jesus utfører fortsatt sitt embete som
mellommann, i den forstand at han nå i himmelen som vår
yppersteprest trer fram for Gud. Hebreerbrevets forfatter skriver
i
9,24:
”Han (Kristus) gikk inn i selve
himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn (svensk: träda fram
inför Guds ansikte) for vår skyld”. For hvilke mennesker
er det Jesus trer fram for Guds ansikt? På hvilke mennesker sikter
ordene
”for
vår skyld”? Et evighetsviktig spørsmål – kristendommens
sjibbolet. Hvilke mennesker har Jesus som sin forsvarer og
talsmann innfor Faderen? Hvem blir frelst fra den evige død til
det evige livet? Jo, det er de som kommer til Gud ved Jesus. I
Hebr
7,25 står det om Jesus:
”Derfor
kan han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved ham,
da han alltid lever til å gå i forbønn for dem”. Her
framholdes Guds barns spesielle kjennetegn – kristendommens
sjibbolet – nemlig at de kommer til Gud ved Jesus. Det eneste som
gir dem trøst og frimodighet innfor Gud er Jesu soningsverk.
Lammet er dyrebart for dem. De ser seg selv som helt fortapte, men
søker nåde og barmhjertighet hos Gud. I sin bønn viser de til
Jesus, Guds Sønn, Guds Sønns blod. Hebreerbrevets forfatter
uttrykker det med følgende ord:
”Brødre,
vi
har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen”
(
10,19).
Lina Sandell ber i følgende vers:
Se ei på meg, se ei på meg,
se på din Sønn, o Gud!
Se på hans sår og se meg ren
i hans forsoningsskrud!
For om du ser meg uten det,
ei finnes håp for meg.
Da kan jeg ei bestå en dag,
et øyeblikk for deg.
|
Se ei på meg, se på din Sønn,
jeg er i syndens makt.
Jeg veket er fra dine bud
og vraket har din pakt.
Min bedre eller verre stund
er like ens for deg,
for hver en stund jeg syndig er,
o Gud, se ei på meg! |
Nei, kjære Gud, se bort fra meg
og se på Jesus Krist,
Hvis død og blod på korset har
betalt min skyld for visst.
Ja, han er min rettferdighet,
min hellighet, mitt alt,
for han har godtgjort alt for meg,
ja tusenfold betalt. |
Disse versene har blitt til hjelp for mennesker som er fattige i
ånden, slik at de kan se bort fra seg selv, og i stedet se på
Jesus. Disse versene viser noe av hva det vil si å komme til Gud
ved Jesus.
Jesus priser dem salige som er fattige i ånden.
De er ribbet for alt sitt eget. De lar ordet straffe og dømme seg
selv og sitt hjertes synder – så har de bare Jesus igjen. Deres
eneste trøst blir hva mellommannen Jesus har gjort og hva han er
for dem. De trenger igjen og igjen få høre at deres synder er
tilgitt i kraft av Jesu blod. De trenger å få høre at Jesus er
deres rettferdighet og hellighet.
”Han fullgjorde, vad vi borde, och blev vår
rättfärdighet”. Nå blir det viktig å la seg bli ledet av
Herren, og daglig væpne seg med evangeliet, med hva man har i
Kristus. Guds ord i det daglige livet blir viktig. Det er jo mat
for sjelen. Det formes en bønn til Gud: ”Herre, bevar meg fra alle
avveier. Herre, hjelp meg til å vandre etter dine bud”.
Nå har vi stoppet litt opp for kristendommens
sjibbolet, det som spesielt kjennetegner Guds folk. De går ikke
utenom Jesus. Lammet er dyrebart for dem. De trenger Guds
tilgivelse, og vil akte på hans ord. De skammer seg ikke ved Jesu
dyre blod, det eneste som kan frelse et menneske innfor evigheten,
i møtet med den Hellige.
Du som sukker over din likegyldighet og synd,
og som tigger om nåde og hjelp – du skal få tro at løftet i
1.Joh
1,7 også gjelder deg: ”
Jesu,
hans Sønns blod renser oss fra all synd.” Du får tro som
det står, og du har som det står.
Til slutt en sang av Andersson-Kristensson, 1952:
Vad är ditt hopp för evigheten,
vad är den grund du vilar på?
Skall du en gång nå saligheten,
skall sist du utanför få stå,
till evigt mörker bort få gå? |
Vad är mitt hopp för evigheten,
O Jesu, fråga mig var dag!
Du grunden är till saligheten,
allt annat hopp ifrån mig tag
och utav nåd mig till dig drag! |
Du kom hit ned i rätta tiden
och göt ditt blod på korsets stam.
Du ensam stred den hårda striden,
uti din död du seger vann
och blev vårt hopp, o du, Guds Lamm. |
(Overs: J. E. Aasmundtveit)
