1) Dels er det de som mener seg å være bærere av en apostolisk myndighet – på tross av den forvillede læren – ved å ha den ”rette suksesjon”. Eksempler på dette er den romersk-katolske kirkens pave og dens presteskap. Vi skal ikke ta opp mye plass her på denne selvtatte myndighet. Men Luther hadde store vansker med denne myndighetsgalskap, som ikke har noen grunn i Skriften. Om dette er det skrevet ikke så helt lite i skriftet ”Om kirkens babylonske fangenskap”.
2) Dels er det også de kirkeledere og det presteskapet som mener seg å være bærere av apostolisk myndighet uten å bry seg om å være bundet av hva Jesu egne apostler Paulus eller Peter eller Johannes skriver i sine brev. Disse lederne mener de forstår evangeliet, men bruker det til løsaktighet (Jud 4). De er vanlige i Sverige, og de kaller seg ”evangeliske”. De oppfordrer med ”apostolisk myndighet”, mennesker i Sverige og over hele verden, til å kaste loss fra Bibelen. De henviser ofte til kjærligheten. Hadde de vært apostlenes rette ettermenn hadde de snarere søkt å bryte ned det såkalte moderne menneskets forestillingsverden – som bygger på egoisme og begjær etter realisering av sine lyster – og heller tatt til seg Jesu undervisning. Han som lar den forkynnelse lyde som sårer og bryter ned egoet.
Men det hører ikke sammen med
kristen tro og livsstil i dag å ”bryte ned”, sier disse
”apostlene”. Heller ikke erkjenner de at det gamle mennesket må
”brytes ned”. Blant disse ”apostlene” mangler det åpenbart en
egen erkjennelse av at dette nedbrytende hører med både i
forkynnelsen og i et kristent menneskes åndelige fødsel. Heller
ikke på dette området har Guds profeter og apostler fått komme
til orde. Sammenlign bare tilstanden i dagens kristenhet med
vekkelsestidenes alvorlige søken etter salighet! Den gang taltes
det om ”fødselsveer”. Dette er ikke et ord som er tatt ut av
luften, men det er en realitet, som både apostlene, profetene og
de senere kristne har fått erfare. Les bare Luthers egen
historie!
Men dersom dette mangler, da kommer
kristendommen bare til å bli en teori, en livsanskuelse ”så god
som noen annen”, med støtte i tidsånden. Kristendommen blir en
seremoniell forestilling, med den oppgaven å ”velsigne” alt det
som noen ”føler for”, med henvisning til ”kjærligheten” (les:
ens egne begjær). Dagsaktuelt er de såkalte homoekteskapene og
den siste markeringen i den Svenske kirken om avgjørelsen i
kvinneprestspørsmålet. Dette er resultat av
begjær.
Ut fra det disse ”apostlene” står for skal
kristendommen være en vare på livsanskuelsens marked. Som sådan
krever den selvfølgelig markedsføring. Du har vel lest de
kirkelige markedsføringsannonsene? Tankebygningene forsterkes
slik at det ”moderne mennesket” skal føle seg tilfreds. Og ”det
moderne mennesket” bærer visstnok både bispelue og prestekrage.
Reklamen er gjerne snedig, og den søker tilbøyelighetene for det
rituelle.
Men skal vi innrette oss etter
markedsføringskunsten? Har Gud behov for å få mennesker så
passelig interessert i noe å fylle livet med? Er sjelenes behov
ivaretatt utelukkende gjennom terapi? Mener Herren Gud at de
tomme kirkene bør prydes med kirke- og gudstjenesteledere som
gir folket voggeviser bare for å få dem til å komme, mens Guds
ord uteblir? Det vi i så fall trenger er ledere som er utdannet
i verdslig markedsføring og med sosial kompetanse – men som er
helt fremmede for at det mot enden lider. Ja, slike finnes det
mange av. Men er dette løsningen på ”den åndelige byggekrisen”?
Skriften taler ofte om falske profeter. Men når det mot enden lider synes det som disse har forsvunnet. Allikevel har de ikke forsvunnet fra virkeligheten, men fra den kirkelige virkelighetsforståelse. Det er så naivt. Er det Gud som har anbefalt all den gudstjeneste og møtevirksomhet som arrangeres, og bør vi besøke den? Ja, i det minste ut fra markedsføringen å dømme. Men dersom du lar de rette profetene og apostlene tale ut om falsk gudstjeneste, så ser du at templene i vårt land blir brutt ned – innen ifra. Og det har begynt med at menneskers forvente tanker ikke har blitt brutt ned av Guds ord, men derimot har mange blitt styrket i sitt eget ego, og i sin gudsfravendthet, og blitt oppmuntret til å hegne om sitt gamle menneske, med dets innfall og lidenskaper. Guds grunnleggende ordning for bygningens indre stabilitet er intet annet, og kan ikke være noe annet, enn Guds Ord og det å bli værende ved dets sannhet. Derfor raser det nå!
Våre fedre kjente godt til at vegen
til troen innebar at mektige ble støtt ned av deres troner (Luk
1,52). Dette har gjennom tidene i sannhet skjedd i ytre
forstand. Mektige (herskere) har blitt støtt ned – i politikken,
i stater og i kirker. Men det har også skjedd, og må framfor alt
skje, på det indre plan. Åndelige herskere – det gamle
menneskets herskere, med alle kjødets egenskaper – må bli rammet
av en sann forkynnelse. Målet for Guds gjerning med oss
mennesker er at disse skal styrtes fra sin herskerstilling. Det
skjer ved Den Hellige Ånds avslørende og sårende ”metode”.
At et menneske skulle føle seg uvel av å
komme til sannhets kunnskap om seg selv, og i en viss forstand
”brytes ned” av denne selverkjennelse, er i strid med vår tids
budskap fra ”føl-deg-vel-profetene”. Disse profetene som har
fått en sentral plass i dagens samfunn. Og de sprer seg som
ormegift i kristenheten. Alt som ikke får deg til å føle deg vel
er skadelig sier de.
Men det er av avgjørende betydning at disse
falske forestillinger og herskere og tankebygninger, hos et
menneske og i en kirke, brytes ned før alt brytes ned og D Dagen
står for døren. Himmel og jord – med alle disse tankebygningene
– skal forgå, men ”mine ord skal slett ikke forgå”, sier
Jesus. Men dette budskapet er det i endens tid få som er
interessert i, for når det mot enden lider …
I denne endens tid er det en
sjeldenhet at disse menneskelige og det såkalte moderne
menneskets tankebygninger blir brutt ned. Med tiden og tidens
gang har tankebygningene i menneskeheten blitt høyere enn Babels
tårn. Og når disse tankebygningene kommer inn og blir befestet i
kristenheten så inntreffer den store ulykke som også er
forutsagt i Ordet: ”han
(motstanderen) … som opphøyer seg over alt som blir kalt gud”
(2 Tess 2,4) trekker til seg tilhengere. Disse motstanderens
gjerninger, i form av sementering av tankebygninger som er
fremmede for Bibelen, har ført til at Lyset nå flyttes fra
lysestaken. Dette er det som i disse siste dager på det
tydeligste skjer bl.a. i den svenske kirken, som har åpnet
portene for alle slags villfarelser som om de var til Herrens
behag. Det blir sagt at kjærligheten har seiret. Ja,
egenkjærligheten! Og av forherdelse mot Guds ord følger hardhet
mot dem som ennå holder fast på Ordet, for at også de skal bli
harde – som sement eller betong, eller jern eller stål.
Det hører med til dommen over et ubotferdig
folk at Gud sender over dem kraftig villfarelse slik at de skal
tvinges til å tro løgnen (2
Tess 2,11). De vil også tvinge andre til å legge sine
offer på det samme løgnens alter. Forherdelsen er, likesom
herdingen, en prosess. Den gjør hjertene hardere og forherdelsen
dypere etter hvert som tiden går. Ufølsomheten i samvittighetene
øker, og alt kommer av en økende motstand mot det enkle og klare
talte Ordet, og dets mottakelse i troen.
Til det som er den dypeste årsaken til
forherdelsen eller sementeringen hører den store mengde av
såkalt akademisk teologi, som lenge har behandlet Bibelen som om
den var et verdslig byggverk. En tenker seg at det her kan
gjøres et ”fritt arbeid” uten at en innser at den som behandler
Bibelen slik vil ta alvorlig skade av det, og påføre andre
skade. Det som gir den alvorlige skaden – forherdelsen – er
forsøkene på å beherske Gud gjennom sin påståtte intelligens. En
søker også å få Guds aksept for slikt som passer inn i tiden, og
en står fast på at Gud har et positivt syn på haltingen til
begge sider. Men for Gud er det ikke, som for menneskene, av
betydning å oppnå enighet med den såkalte vitenskapen eller
andre av tidens tankebygninger. Han står høyt hevet over
vitenskapen (Jes
55,8-9). Han spør etter troen på Ham. ”Hvor var du da
jeg grunnfestet jorden?” (Job
38,4) sier Herren til Job. Intet menneske har intelligens
nok. Alt hos et menneske må brytes ned – også dets tillit til
egen intelligens.
Denne ”metoden” – å søke å beherske Gud ved
sin intelligens – slår tilbake med ødeleggelse som resultat. For
Gud lar seg ikke spotte. Begjæret etter makt har vært stort,
helt fra syndefallets dag.
Men grunnen til forherdelsen er også å finne
i den ”frie åndens lek” med de hellige ting. Det finnes mange
såkalte karismatikere som med rette protesterer mot den
akademiske teologiens forsøk på å beherske Bibelen – den skulle
heller beherske oss. Men denne protesten ender som regel i en
annen grøft: i de frie fantasiers bevegelse som bygger på egne
tankers og følelsers stemningsleie – på en fiksering av
verdslige, merkbare og begjærlige ting, med en åndelig
dimensjon. Det er en indre, fordervet kjødets lyst, iblandet
jakten på åndelige sensasjoner. Et forsøk på å beherske Gud med
sin bekymringsløse følelse, i stedet for å straffes med åndelig
fattigdom.
Det er mange slike menneskelige, psykiske og
psykologiske byggverk som sies å nå til himmelen. Det sies at de
kan styrke den saliggjørende troen, slik at den nakne troen på
Jesus alene blir regnet som av lavere verdi. Men denne
”byggemetoden” erstatter eller forminsker Guds saliggjørende Ord
og den nakne troen, gjennom tillegg, pålegg eller avdrag. Den
trekker seg unna Ordets dom over det gamle mennesket og over
dets begjær etter tegn og under. På denne måten bygges luftslott
utenfor Bygningen, Tempelet Kristus. Han som aldri skal brytes
ned. Vår Gud han er så fast en borg… Når det mot enden lider …
Det kjente ordet av Martin Luther,
om at han ville ha plantet et frukttre i dag om han visste at
jorden ville gå under i morgen, har nå og da (uten Luthers
samtykke!) ført til en ensidig tenkning om vårt virke her på
jorden. Dette fordi mange av oss kristne har blitt offer for den
gamle og fordervede naturens lyst til det som er noe for øynene.
Det vi skulle ha for øyet er Kristi gjenkomst – det nye
menneskets lyst.
Det som er i verden, og som til fulle opptar
verdens barn – kjødets begjær og øynenes begjær og hovmodig
skryt av det en er og har (1
Joh 2,16) – det viser seg i et jag etter å fylle dette
begjæret. Alt det som foregår her i verden er jakt etter
tilfredsstillelse av begjæret på en eller annen måte – begjæret
etter makt, begjæret etter eiendom, begjæret etter status,
begjæret etter nytelse…
Dette strevet og jakten etter det som lokker
og gir tilfredsstillelse kan foregå i en forfinet åndeliggjort
form, også blant dem som søker Gud og som regner seg selv for å
være kristne. Og som, ifølge deres egen tanke, drives av begjær
etter det gode som fremmer kristenhetens tilvekst og styrke. Det
kan derfor skje, i åndelige saker, at det som sees med det
naturlige øyet får en utilbørlig oppmerksomhet: En for øynene
vakker kirkebygning, en for øynene tilfresstillende
gudstjeneste, en for øynene oppmuntrende stor samling mennesker,
en for øynene vellykket innsats, en for øynene høy stilling. Alt
dette kan føre en inn på en avvei, en fluktvei bort fra Kristus,
det sanne tempelet, og bort fra den sannhet at det mot enden
lider.
Det ville sikkert ha fremmet kristenhetens
åndelige tilstand i dag, dersom en hel del av virksomhetslysten
i ulike mer eller mindre ”viktige prosjekt” ble stoppet, og
mennesketankene ble ledet til å overveie at det mot enden lider.
Men da blir vel resultatet passivitet og venting? Nei, det ville
bli en nødvendig innskjerping av den oppjagede aktiviteten, og
en nedtoning av visse ytre ting som vi har nevnt ovenfor. Og det
ville bli en nødvendig orientering mot Ham som skal komme på
himmelens skyer – Han som spør etter tilbedelse i ånd og
sannhet, og ikke – slik som mennesker – etter de ytre fasader.
Den kristelig fargede aktiviteten av i dag trenger å føres til, og få en helt nødvendig edruelighet, gjennom den apostoliske forkynnelsen som med frykt og beven å arbeide på sin frelse (Fil 2,12), og ikke å forholde seg passiv i det å gjøre seg beredt for enden. Alt for mye oppmerksomhet ofres nå på slikt som skal brytes ned – hvilket i seg selv er ett av de siste tiders tegn, som vi må være våkne for. Kirkeåret har sin gitte, gode oppbygging, men det er knapt lagt opp til at vi, og andre som kommer i kontakt med kristenheten (bare i noen tilfeller sent på høsten), skal bli minnet om de siste tider, og tidens tegn. For dette er i virkeligheten ikke bundet verken av årstid eller kirkeår. Det er heller ikke Han som har sagt sitt: Våk!
Dig helge Ande bedja
vi
Att med din kraft du står oss bi
Under prövotider
Och svåra strider
Helst uti den yttersta
När det till änden lider
O Gud förbarma dig
(Overs: J.E.Aasmundtveit)