Siloas vann
I de siste årtiene har bølge på bølge skyllet over kristenheten –
Toronto, Pensacola, Willow Creek, Lakeland osv.
En bølge reiser seg brått og slår inn med stor kraft, men så har
den utspilt sin rolle og dør hen, for så å bli avløst av en ny
bølge. Det følger også et dragsug etter en bølge. På stranden drar
den gjerne noe av sanden med seg utover igjen. Er det en elv som
strømmer over, drar den med seg vegetasjon, vasker ut jordsmonnet
og etterlater seg mer død enn liv. Mon det ikke er slik også med
disse bølgene?
Fra Gihon-kilden i Jerusalem renner det vann til Siloa-dammen. Det
er ingen brusende elv, men en sakte og stille strøm av vann. Om
denne stadige og stille strømmen ikke kunne måle seg med de
mektige og brusende flodene Eufrat og Tigris, ga vannet liv til
Jerusalem. Der hadde de nok til å livberge seg, der var alt de
trengte, også i nødstider.
I
Es.8,6
taler Gud til dem som forakter Siloas vann som renner så stille.
Det er Juda, med kong Akas i spissen, det tenkes på. Juda og
Jerusalem var i nød, mektige fiender truet. Mot dette forkynner
Gud sitt evige råd, løftet om jomfruen som skal føde en sønn,
Immanuel. Gud skal fullføre sitt råd, og det folk som setter sin
lit til det, skal holde stand. Men det svarte ikke til tidens
krav, syntes Akas. Han så hvilke mektige krefter som utfoldet seg
hos dem som hadde tatt imot innflytelsen fra Assyria, og så var
også hans håp vendt den veien. Da sier Gud at Assyria skal slå inn
over landet som en flodbølge. Det skal ikke bli til liv, men til
død.
Forakter vi også Siloas vann som renner så stille? Ordet om Guds
evige råd, om Guds Sønn, jomfruens sønn, som led og døde for våre
synder. Er det vårt håp, det vi setter vår lit til – den stadige
understrøm og kilde i vårt liv? Eller forakter vi det og vender
oss til de brusende og mektige bølger, og venter at der skal vi få
noe som er langt mer kraftfullt?
Det menneskelig storslåtte blomstrer opp og ser til en tid herlig
og flott ut, som blomsten på marken. Men det står bare en kort
tid, så visner det og dør. Det har ikke varig liv i seg. Slik er
det ikke med det som er født av Gud. Guds ord kan virke så
uanselig og svakt, men det er ånd og liv. Og det som er virket av
dette ord taper seg ikke, men lever og blir ved, for det er av
uforgjengelig sæd.
