Vekkelse og åndskamp
I bogen ”Åndskampen i himmelrommet” skriver Dag Risdal et kapitel om ”Vekkelse og Åndskamp”.
Her følger et uddrag.

Bibelsk vekkelse

En sann og sunn dyptgripende vekkelse er en frukt av Jesu soningsverk på korset! Noe annet kan ikke være mulig. Vekkelse er et under fra Gud og den kommer ofte som en overraskelse. Vekkelsen har mange ganger kommet når folk slett ikke ventet den. Vi har lett for å tenke at når vi gjør tingene i Guds rike på en bestemt måte, skal det bli vekkelse. Kanskje har vekkelsen noe med forventning til Gud å gjøre. Vi har et levende budskap fra Guds ord i vår Bibel. Og mens vi ber til Herren, får vi si: Herre Je­sus, la underet skje - til ære for ditt navn!
    Vekkelsen kom ofte overraskende. Kanskje hadde noen vært i bønn i årevis, uten at noen visste om det. Enkelte ganger kom vekkelsen når det så mørkest ut åndelig sett. For Gud er underets Gud. Han velger den han vil og bruker den han vil. "Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn" (Rom 9,16).

Vekkelse er ikke menneskeverk! Vekkelsen kom­mer fra Gud, i Guds nådetid. Det er Gud som må oppløfte sin røst og anrope den enkelte: "Våkn opp!" Vekkelsen har sin grunn i at Herren har talt! Etter syndefallet er synden å betrakte som åndelig søvn el­ler åndelig død (Ef.2,1). Et slikt "våkn opp" kan vek­ke opp en åndelig død fordi Guds ord er et levende og skapende ord. "Å forkynne er å vekke opp døde!" (Asbjørn Aavik).
    Det er bare Den Hellige Ånd som kan tale så sterkt til hjerte og samvittighet at det skjer en vekkelse. "Vek­kelse er Guds doms- og frelsestiltaie til oss ved Ån­dens vitnesbyrd, hvorved vi oppreises til livssamfunn med Jesus Kristus" (Erling Utnem). Ut fra Bibelen kan den åndelige dødes-oppvekkelse ved Guds ord her i tiden og den legemlige dødes-oppvekkelse på den ytterste dag sees i sammenheng (Rom 8,30).

Hva skjer under vekkelse? Jo, Guds ord går over fra omtale til tiltale! Guds ord blir nærgående og avslørende. Ordet blir ladet med guddommelig kraft. Den som vil bli frelst, må først bli en synder!

En forkynner rår ikke over Guds vrede og Guds nåde. Vi kan ikke få Gud til å åpne eller lukke når det behager oss. Her er Gud alene suveren: " ... han som lukker opp og ingen lukker igjen, og som lukker igjen og ingen lukker opp" (Åp 3,7).
    Sann vekkelse bryter på i den enkeltes liv og i for­samlingen når Ordet får personlig adresse, det vil si når Guds ord får tiltaleform, slik Natan forkynte for David: "Du er mannen!" (2 Sam 12,7). I slike tider erfares Guds ord som en ild og lik en hammer som knuser berg (Jer 23,29). Da blir vi "nådeløst" utlevert til Herren i hans ord. Det er ikke forkynneren som skal overtale, men det er Ånden som skal overbevise: "Og når han kommer, skal han overhevise verden om synd og om rettfer­dighetog om dom" (Joh 16,8). Det er vår synd som er vekkelsens tilknytning: " ... Det stakk dem i hjertet" (Apg 2,37).

Men det er slett ikke alt som kalles "begeistring" for Jesus som er vekkelse i bibelsk forstand! Dette er viktig å være klar over. Vi må spørre: Er det Bibelens Jesus? Er det den korsfestede og oppstandne Frelser som blir herliggjort og forkynt?
    Dette er et aktuelt og viktig spørsmål når det nær­mer seg avslutningen. Jesus ber sine venner om å være åndelig edruelige og våkne i endetiden: "Om noen da sier til dere: Se, her er Messias, eller der, så tro det ikke! For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for å føre også de utvalgte vill, om det var mulig: Se, jeg har sagt dere det på forhånd" (Matt 24,23-25).
    Vi understreker igjen at vekkelse er Guds verk (Gal 1,11). Det er Guds Ånd som vekker opp gjennom Ordet (lov og evangelium). En farlig avvei i dag er å gjøre Guds verk om til psykologi. Herren gjør hele verket allene gjennom sin Ånd (Jes 55,10-11). Men vi må heller ikke begrense vekkelsen til begynner-stadi­et av Guds Ånds virke med oss, nemlig til synderens oppvåkning. Så sant vi har med Guds ord og Guds Ånd å gjøre, er hele kristenlivet fra begynnelse til slutt en vekkelsesstand.

Til sann vekkelse følger anfektelse ofte med. Alt fekter imot meg! Djevelen anklager meg og minner meg om gamle synder. Guds hellige lov strir mot meg. Det er som om troen på Jesus og gudsforholdet blir tatt fra meg! Av den grunn er sann, åndelig vekkelse alt annet enn behagelig. Det kan virke som en foregripelse av dommedag (Heb 10,26-31).

Å være vakt er ensbetydende med å være utlevert til Guds ord, ved Åndens overbevisning. Vekkelse vil avsløre djevelens herrevelde i mitt liv. Det kan sies sterkere: Vekkelse og bevissthet om evig fortapelse, hører sammen. Nå er det flere typer vekkelser. Etter en allmennreligiøs vekkelse vitner de vakte om hvor "lykkelige" de er blitt. Lykken over å ha tatt seg sammen! Etter en sann bibelsk vekkelse vitner de troende om JESUS – FRELSEREN - om hvor stor og herlig han er blitt for dem. Det skjer ingen vekkelse - i bibelsk betydning - før synderen er vakt til troens rettferdighet i Kristus. Her er den store forskjell mellom ulike former for vekkelse. - - -

Reaksjoner på vekkelse

Et fenomen som ikke sjelden opptrer i åndshistorien, er vekslingen mellom positivt-byggende perioder og frafallstider - med negative fortegn. Vi møter dette fe­nomenet ganske hyppig også innen Israels historie.
    Om den positivt-erobrende og åndelig rike tid under Josva, kan vi lese: "Ikke ett ord slo feil av alle de gode ord Herren hadde talt til Israels hus, det ble oppfylt alt sammen" (Josva 21,45).
    Og videre kan vi se i Josva 23,14: " ... Ikke et eneste ord har slått feil av alle de gode ord Herren har talt til dere. De er alle sammen oppfylt for dere, ikke et eneste ord av det har slått feil."
    Under Josva-tidens velsignelse møter vi gjenskinn av løftet i 2 Mos 14,14: "Herren skal stride for dere, og dere skal være stille."
    Men i den etterfølgende dommertiden møter vi en helt annen dyster åndsatmosfære. Israel lider nå ofte nederlag for sine fiender, som de burde ha erobret. Et tydelig eksempel på at Israel nå lider åndelig tap, møter vi i Dom 2,10-12: " ... og etter dem vokste det opp en annen slekt, som ikke kjente Herren, og hel­ler ikke de gjerninger han hadde gjort for Israel. Da gjorde Israels barn det som var ondt i Herrens øyne, og dyrket Ba'alene. De forlot Herren, sine fedres Gud, han som hadde ført dem ut av landet Egypt. Og de fulgte andre guder, de gudene som folket om­kring dem hadde. Israels barn tilbad dem og vakte Herrens vrede."
    Det kom altså en helt annen negativ og nedbrytende åndsmakt inn over Israel i dommertiden enn i den byggende og erobrende perioden under Josva. Dette fikk uhyggelige følger: "I de dager var det ingen kon­ge i Israel. Hver mann gjorde det som var rett i hans egne øyne"(Dom 21,25).

Om vi beveger oss fra Israel under dommertiden til vårt eget land, finner vi tydelige likhetstrekk. Etter at vi nå har hatt en rik, åndelig periode på hundre år med dype og frigjørende vekkelser, er vi nå kommet inn i en periode med verdsliggjøring og avkristning.
    En kan spørre: Hvorfor kommer ofte slike negative perioder i åndshistorien etter rike faser med forny­else og åndelig vekst? Kirkehistorikere har kommet til at det ofte kan veksle mellom vekkelsestider og av­kristningstider.
    Et eksempel på denne veksling, er Nord-Afrika. På 3oo-tallet var det et rikt kristenliv i deler av Nord-Afrika. Det var i dette området Augustin levde og vir­ket. Nå har muhammedanismen for en stor del over­tatt der det tidligere var kristen vekkelse og levende menigheter.
    Hvorfor inntrer denne vemodige vekslingen? En mulighet er at avkristning inntrer som reaksjon eller gjensvar på sterke åndelige vekkelser. For i vekkelsen blir folk stilt på valg. De personer som blir åndelig påvirket av vekkelsen, men som likevel ikke blir gjen­født, omvendt og frelst, vil ikke sjelden komme inn i motstand eller forherdelse - som en reaksjon på den vekkende påvirkning. Dette kan vel også forståes ut fra Jesu ord: "Den som ikke er med meg, er imot meg, og den som ikke samler med meg, han sprer" (Matt 12,30).
    Det er altså ikke mulig i lengden å befinne seg i "midtfeltet" mellom vekkelse og nøytralitet. Det vil komme til et punkt der en må velge mellom tro og vantro. Det er vel neppe mulig å hindre dette. En opplever dette også med smerte innen familier der en eller to er blitt vakt og omvendt til Gud, mens den øvrige delen ikke er kommet gjennom til bevisst tro på Jesus. Det kan da oppstå en reaksjon eller forher­delse hos dem som ikke er kommet gjennom til liv i Gud. Men når dette skjer innen et folk der det har vært dyptgående vekkelser, kan denne polarisering få betydelige dimensjoner.

Francis A. Schaeffer tar dette emnet opp i sin meget aktuelle bok: 'Jeg skammer meg ikke ved evangeliet" (Credo Forlag, s. 19). "Gud kan la sin dom virke på en av to måter, enten ved direkte inngripen i histori­en, eller ved å la historiens hjul gå sin gang. Mange ganger ser det ut til å være velsignelser evangeliet har ført med seg, som virker til dom i neste slekts­ledd. En kan ta den kristne frihet som eksempel... Og nettopp denne friheten som løst fra sitt kristne grunnlag er blitt en frihet uten korrektiv, er det som ved historiens naturlige gang bringer Guds vrede over oss."
    Francis A. Schaeffer tar denne tråden opp igjen s. 33 i denne boken: "Det er derfor av største viktighet å peke på frafallet i en avkristnet verden og i en ofte avkristnet kirke ... Vi må kalle frafallet med dets rette navn. Hvis vi ikke gjør det, er vi heller ikke rede for reformasjon, gjenfødelse og en revolusjonær kirke i Den Hellige Ånds kraft."
    Det hevdes at antikristendom er verre enn heden­skap, og det er rett. Som svar (reaksjon) på utfor­dringen fra en åndelig sterk vekkelse og kristengene­rasjon vil det settes inn motkrefter. Dette fremgår klart: "Mine barn, det er den siste time. Og likesom dere har hørt at Antikrist kommer, så er det alt nå stått fram mange antikrister. Av dette vet vi at det er den siste time. De er utgått fra oss men de var ikke av oss. For hadde de vært av oss, så ville de ha blitt hos oss. Men det skulle bli åpenbart at ikke alle er av oss" (1 Joh 2,18-19).

Disse antikrister er bevisste motstandere av Kristus. (Anti betyr mot og i stedet for) Av den grunn er det av­gjørende å få et rett kjennskap til  Jesus som Guds Sønn og stedfortreder!
    Antikristendommen vil i endetiden opptre som et uhyggelig reaksjonsfenomen mot den sunne lære om Kristus. Den er forførende ! Dette kan være for­klaringen på at Bibelen omtaler endetiden med mørke, uhyggelige farger (2 Tess 2,3-12; 2 Tim 3,1-5 og 1Joh 2,15-19).
    Det må vel også sies med smerte at endetidens "vekkelse" etter all sannsynlighet vil få mer preg av psykologi enn av bibelsk-åndelig oppvåkning. Dette merker vi klare tendenser til i dag.

Generasjons-spenning innen kristenlivet

Om videreføring av åndsarven fra den ene genera­sjon til den neste står det så fint i Sal 78,3-4: "Det vi har hørt og vet, det våre fedre har fortalt oss, det vil vi ikke skjule for deres barn. For den kommende slekt vil vi kunngjøre Herrens pris og hans styrke og de undergjerninger som han har gjort."
    Men den åndelige arven lar seg ikke alltid føre vi­dere til den neste generasjon like enkelt og friksjons­fritt. I hvert fall kan dette være noe av et problem innen norsk kristenliv i dagens situasjon. Et trekk i dag er at unge kristne ønsker en mer "fri, åpen og kre­ativ (skapende)" linje i benyttelse av "moderne" uttrykksmidler og metoder enn den opprinnelige vek­kelsesgenerasjon.
    En sterk åndelig vekkelse i sin tid førte til personlig gjenfødelse, omvendelse og tillit til Jesus. Dette med­førte en frykt i hjertet for alt som kunne føre den en­kelte bort fra Jesus. Det ble et radikaltt brudd med verden og dens ånd!
    I neste generasjon lærte barna om vekkelse og det åndelige liv gjennom sine foreldre. Men dette kunne bli mer en "teoretisk" overtagelse av åndsarven enn virkelig personlig tilegnelse av frelsen i Kristus. Bar­na hadde riktignok lært om vekkelse, men hadde de personlig fått del i vekkelsens liv? Formene og de bi­belske uttrykk hadde de lært, men var hjertene blitt gjenfødt og tent for Jesus? For det er selve saken. Vi kan tenke på Jesu ord til Nikodemus: " ... Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike" (Joh 3,3).
    Nå befinner vi oss kanskje i 4. og 5. generasjon i vårt bedehusmiljø og spør: Er de unge blitt om­vendt? Har de fått åndelig veiledning om frelsen ut fra Bibelen? For Guds ord sier klart: "Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port, og bred er den vei som fører til fortapeisen, og mange er de som går gjennom den. For trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den" (Matt 7,13-14).
    Et aktuelt spørsmål her er dette: Er nåden i Kristus forbundet med formaningen til å vandre varlig?

Spørsmålet er altså: Har den unge generasjon blitt kjent med det dype alvoret ved himmelvandringen? Hvordan er det med trangen til å høre Guds ord forkynt? Må det drama og annen underholdning til for at de skal komme? Og hva slags musikk lar de unge seg påvirke av? Har de blitt advart mot de sterke ned­brytende kreftene som er i mye av den moderne ryt­miske musikken?
    Den første vekkelses-generasjon av unge var mer varsom på disse områder enn hva tilfellet er i dag. De unge i dag sier neppe farvel til Jesus, men de kan ­uten å være klar over det - slippe inn noe i hjertet som tar oppmerksomheten bort fra Frelseren.
"Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i ver­den! Om noen elsker verden, da er ikke kjærlighe­ten til Faderen i ham. For alt som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst, og hovmodig skryt av det en er og har, er ikke av Faderen, men av verden. Og ver­den forgår og dens lyst, men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid" (1.Joh2,15-17).    
    Kristne som har gjennomlevd dype, åndelige vek­kelser i sitt liv har ofte en forunderlig evne til å "prø­ve alt og holde fast på det gode" (1 Tess 5,21). De har gjennom vekkelsen fått en evne til å skille mellom det ekte og falske. Slike prøvede personer kan det være vel verd å spørre til råds når en er i tvil om noe er ekte eller falskt.
    Vi har i landet vårt en dyrebar åndsarv fra fedrene som vi må ta vare på og føre videre - selvom vi skulle bli få. "Hvis vi ikke er villige til å bli få, blir vi snart ingen - og vi blir oppslukt av verden og dens vesen og ånd!" (Carl Fr. Wisløff).
    Men det er kanskje ikke bare de unge som er på glid. Hva med foreldrene? Muligens er generasjons­spenningen blitt altfor liten i mange heimer? Forel­dre gir etter for sine barn og forandrer seg i takt med de unges syn og holdning. Som en uttrykte det: "Så altfor ofte ser jeg at foreldre som før stod for en konservativ linje - f.eks. i bruk av drama og rockemu­sikk i kristen sammenheng - skifter syn når de får barn i tenåringsalderen. "
    Et alvorsord fra Dom 2,10 kan gi oss alle noe å ten­ke på her: "Så ble hele dette slektsledd samlet til sine fedre, og etter dem vokste det opp en annen slekt, som ikke kjente Herren, og heller ikke de gjerninger han hadde gjort for Israel." 

Når det sanne og ekte kommer frem, kan en gjerne slippe alt annet- om en bare kan få beholde Jesus! Det samme gjelder når vi lytter til forkynnelse: "Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! For mange falske profeter er gått ut i verden" ( 1 Joh 4,1).
    Her betyr "åndene" forkynnere og forkynnelsen. Prøv da de nye retninger om de stemmer med Bibe­len. På dette området var den eldre generasjons kristne meget varsomme. Alt måtte prøves på Ordet!
    Et aktuelt ord i denne sammenheng er 1 Kor 11,19: "For det må være partier blant dere, for at de ekte kan bli åpenbare blant dere. " Kjødelig strid må vi holde utenfor, for det har med forholdet til personer å gjøre, men her i 1 Kor 11,19 gjelder det noe annet, nemlig skjelningen mellom den sanne og falske lære.
    Dette har med hyrdesinnet å gjøre. Det må være noen som advarer mot falsk lære og sier fra. Og så en viktig sak: Når vi skal gi veiledning til unge, må det gjøres med åndelig omsorg og sjelesørgerisk varme!

---