Vekter på muren
I Det gamle testamente ble betegnelsen "vekter" først og fremst
brukt om en skiltvakt, for eksempel på murene (
2.Sam.18,24
), eller på hauger og fjelltopper, jfr.
Jer.31,6.
Uttrykket ”vektere” ble også brukt om dem som fungerte som et
slags bypoliti som våket over orden og sikkerhet, og gikk bestemte
runder i gatene om natta, jfr.
Slm.127,1.
Deres oppgave var også å varsle når det grydde av dag.
Herrens profeter ble også kalt vektere. Profeten Jesaja blir
betegnet som vekter,
Es.21,11.
Til profeten Esekiel sier Herren:
"Jeg har satt deg til vekter for Israels hus",
Ez.3,17.
Profeten Jesaja betegner Israels politiske og religiøse ledere som
blinde vektere og som
"stumme
hunder",
Es.56,10.
Hvordan er så situasjonen i dag? Trenger vi vektere på murene? Ja,
det gjør vi.
Hva kreves av en vekter? Først og fremst må han være en
bekjennende og gjenfødt kristen som lever i et inderlig og
fortrolig samfunn med den Herre Jesus Kristus. Hans liv og virke
må gjenspeile Frelserens. Han må ha kall fra Herren til tjeneste.
Den som Herren kaller til å være vekter, den utruster han også med
sin Ånd og gir nådegaver til å tjene.
Basis for vekterens arbeid og virke er Bibelen,
Guds hellige og ufeilbarlige ord, norma normans, den normerende
norm for tro, lære og liv.
På samme måte som de sanne profetene stod i
"Herrens fortrolige råd", se
Jer.23,18-22
, må også vekteren leve og ånde i Guds ord. David Hedegård sier:
"Bibelen har en livsviktig funksjon i min hverdag, for å bruke
Bibelen under bønn, det er å omgåes med Frelseren selv. Og det er
bare i Bibelens ord jeg møter ham".
Hva er vekterens oppgave? Det er å be, forkynne og veilede. Bønnen
og forbønnens tjeneste er viktig, og på grunnlag av Guds hellige
ord skal han forkynne lov/evangelium, synd/nåde til omvendelse,
frelse, nytt liv og formanig til å leve et hellig liv. Budskapet
til alle mennesker må være at det er ikke frelse i noen annen enn
Jesus Kristus (
Ap.G.4,12
). Utenfor Jesus Kristus er det ikke noe håp, bare fortapelse og
evig død. På samme måte som profeten Esekiel fikk i oppdrag å
advare den ugudelige (
Ez.3,17
ff. ), slik skal vekteren i dag advare de ugudelige, også
myndighetene, uansett stilling og stand.
Vekterens oppgave er også å veilede. Da er det maktpåliggende å
kunne skjelne mellom Guds ord og alle former for menneskeord som
for eksempel profane "ismer" og ideologier, religiøse og såkalte
”kvasikristelige” tankebygninger.
Til dette kreves det grundig kunnskap og
kjennskap til Guds åpenbaringsord. Det fortelles om bankkasserere
i middelalderen at de daglig risikerte å bli lurt av falske
mynter, som det vrimlet av. Et viktig ledd i deres utdanning var
derfor å sette dem i stand til å avsløre falsknerier. Dag etter
dag, uke etter uke satt de med en ekte mynt i den ene hånden, en
falsk i den andre. Myntene slapp de så alt i ett ned på en
metallplate. Etter hvert oppfattet de en ørliten forskjell i
klangen på de to myntene. Lyden av den ekte mynten tok de med seg
i arbeidet. Den dyktige kasserer avslørte fort falsknerier ved
ganske enkelt å foreta "klangprøven".
Når vekteren kjenner Guds ord, vil han kunne avsløre vranglære og
vranglærere. Gjennom hele kirkehistorien har vranglære florert,
men mot de siste tider vil det bli enda verre. Å avsløre falsk
lære og falske lærere er noen av de tyngste oppgaver for vekteren,
men det er livsviktig. Biskop Bo Giertz sier: "Falsk lære er
farligere enn grove synder og laster, for den som lever et
lastefullt liv, pleier å vite at han synder, men den som er
forvillet ved falsk lære, tror alt er vel, selv om han er på vei
til fortapelsen."
Vekteren må advare mot all lære som strider mot
Skriftens læremessige enhet, treenighetslæren, Jesu to naturer,
forsoningen, frelsen, dommen, livets to utganger , enten evig død
eller evig liv. Det kan også være tale om etisk vranglære som for
eksempel fosterdrap (abort), genmanipulasjon, læren om
tjenestedeling, kritikk og forkastelse av Bibelens skaperordning,
godkjennelse av homofile forhold og aktiv dødshjelp. Likedan bør
også nevnes den ødeleggende utviklingslæren hvor menneske
betraktes som et dyr.
At disse ubibelske tanker har fått innpass blant kristne, skyldes
tidsåndens innflytelse. De dominerende tanker, meninger,
spekulasjoner, begjær, impulser, håp og hensikter som opptar og er
i omløp blant verdens mennesker, får ofte innpass i forsamlingene.
Det er vekterens kall og oppgave å advare Guds folk mot verdens
forførende ånd og sekulære ideologier. Når en tar i bruk verdslige
virkemidler som drama, dans, larmende og eggende musikk i
kristelig virksomhet, er det et tegn på at man er under
innflytelse av tidsåndens tyranni.
Vekteren må peke på hva Guds ord sier: "
Så sa Herren: Stå på veiene og se til. Spør etter de
gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den!
Så skal dere finne hvile for deres sjeler…." Men
dessverre ville Israels-folket ikke vandre på den, heller ikke de
fleste av dagens mennesker vil det.
"Vekter!
Hvor langt på natt?" Es.21,11.
Vår tid preges av åndelig mørke og frafall. Hvor stort er ikke
mørket blant verdens mennesker, både i vårt land og den øvrige
verden. Hatet mot Israel, Guds utvalgte folk, er skremmende og
bekymringsfullt, men det er det sikreste tegn på endetidas
kaotiske forhold. Vekteren må veilede og oppfordre til bønn for
Israel, for løftene står fast: ”hele Israel skal bli frelst”
Rom.11,26.
Herren vil fortsatt bruke Israel blant hedningefolkene (se
Ap.G.15.13-18
).
Både ubefestede navnkristne og verdens barn forføres i dag av den
antikristelige ånd og blir et lett bytte for Antikrist og hans
åndsmakter når den tid kommer. Derfor må vekteren ut fra Bibelen
tyde tidens tegn, advare og forkynne, men være seg bevisst at han
ikke sier mer enn Guds ord sier. En fare kan være å ”utbrodere”
tidens tegn og Jesu gjenkomst etter sin egen fantasi.
Guds folk er følgelig avhengige av sunne og
åndsfulle vektere som både lærer og lever etter Guds ord. Vektere
som advarer mot alt som bryter med Den Hellige Skrift og
oppfordrer Guds folk til å ferdes i hellighet og gudsfrykt, og ta
seg i vare så ingen blir revet med av ”de lovløses villfarelse” (
2.Pet.3,17
).
